Hvordan ble du «grønn», Gjermund Andersen?

1970 var det året jeg ble naturverner for alvor. 14 år gammel. Debatten gikk for fullt i avisene om vassdragsutbygging, men også om andre store naturvernsaker, særlig var debatten om skog og skogbruk i Marka meget høylytt. Interessen for natur og friluftsliv var for lengst vekket av naturglade foreldre og en usedvanlig fresk vennegjeng fra Grefsen folkeskole. Men det var dette året det eksploderte. Ikke fordi det var Naturvernåret, men fordi begeret var fullt, hos mange.

Protest i Aurlandsdalen og Mardøla-aksjonen

Den sommeren gikk jeg med familien min ned Aurlandsdalen for å ta farvel med det siste store vassdraget fra fjell til fjord, før det skulle bygges ut. Folkevandring: i titusenvis strømmet de nedover fra Geiteryggen til Vassbygdi. At så mange mennesker ville ta farvel med et stykke vakker natur gjorde inntrykk, og vi følte oss som en del av en stor protestbevegelse. Den følelsen ble ikke mindre seinere den høsten, da Mardøla-aksjonen fylte avissidene, og det gikk fakkeltog gjennom Oslos gater til støtte for aksjonistene. Men selv om tidsånden så absolutt lå til rette for en oppvåkning, var det to andre hendelser som for meg kanskje virket enda sterkere:

Naturnært landbruk

Sommerferien besto i syv uker på en støl i Hallingdal og jeg fikk sommerjobb som gårdsgutt hos bonden som eide stølen. Det ble et vendepunkt i livet. Meningsfullt arbeid. Bli tatt på alvor. Få del i tradisjoner og verdisyn til en bonde av den gamle sorten – i det som ligger nært opp til det vi i dag kaller økologisk jordbruk. Hesjing og innkjøring av fôr gir rike muligheter til samtale og deling av synspunkter, og de lange dagene på gården ga meg god ballast og en tydelig retning videre.

Ung aksjonisme mot veiutbygging i Nordmarka

Men det skjedde mer det året. En av høstens heteste saker var bygging av en skogsbilvei inn i hjertet av Nordmarka; Katnosveien. Store oppslag og hissig debatt i avisene. Jeg syntes naturødeleggelsene gikk alt for vidt. Noe måtte gjøres! Så vi tok syklene fatt, en kamerat og jeg, og syklet gjennom en våt høstnatt inn til gården Sandungen midt i Nordmarka, der vi fikk losji i bryggerhuset. Dagen etter beveget vi oss bort til anleggsområdet, fulgte den ferdigbygde veien til endes – til der bare en uthogget gate i skogen og merkepåler viste hvor veien skulle gå. Her begynte mitt liv som aktiv naturverner. Merkepålene, som anga nøyaktig hvor veien skulle gå ble nappet opp og kastet til skogs i en kilometers lengde.

Skogbruksutdannelse og skogsarbeid

Gjennom ungdomsskolen var det knapt en norsk stil jeg ikke greide å vri inn på naturvern- eller Marka-tematikk. Og fritiden – den ble tilbragt i Marka. Etter naturfaglinja på gymnaset var framtidsplanen klar – jeg ville studere skogbruk på Ås. Skjebnen ville det imidlertid slik at jeg ikke kom direkte inn på forkurset. Heldigvis! Da hadde jeg aldri blitt naturverner, men kanskje flatehogstgeneral?

Tanken om skogutdannelse ble ikke borte. Etter et tømmerhoggerkurs på Flisa, fikk jeg jobb hos Løvenskiold i Nordmarka. Det som først var tenkt som et praksisår, ble til syv år i realt arbeid; felling og kvisting av utallige trær – om vinteren i snø til livet. Arbeidet i seg selv var ikke hovedsaken, men det miljøet jeg ble en del av – den siste resten av det gamle Nordmarksmiljøet av fastboende oppsittere og skogsarbeidere, som dagens godseier fullstendig har eliminert. Sammen med kjæresten flyttet jeg til Stubdal i Åsa, hvor jeg forpaktet åtte mål jord ved siden av skogarbeidet. Den grønne bølgen, uten katt, men med kaniner, gjess og gris. Utdannelse som skogtekniker rakk jeg også. En flott tid!

Vi utryddet ordet «realistisk» fra vårt vokabular. Mye er mulig, hvis man bare står sterkt nok på.

Inn i miljøorganisasjoner

I 1982 ble jeg rekruttert inn i styret i Ringerike Natur- og miljøvernforening (RNM), og ble leder året etter. Her møtte jeg min første store utfordring som naturverner: «vernet» av Vassfaret – som slett ikke var et vern, men en plan for fortsatt skogsdrift og veibygging. Skogbruket og skogbruksmyndighetenes forslag til landskapsvernområde ga få, om noen, innskrenkninger på skogsdriften. Den såkalte kulturvernplanen for indre Vassfaret medførte at det skulle bygges bilvei for å frakte hestene inn til hjertet av dalen (Grunntjern). Jeg synes fortsatt det er vondt å dra til Vassfaret, med vissheten om hva som gikk tapt den gangen.

Vassfarsaken førte meg i kontakt med det som nå heter Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). Så da jeg sluttet som tømmerhogger og begynte å studere, fikk jeg jobb som deres Marka-­konsulent, og i 1986 ble jeg daglig leder.

Vi må stille krav om at skogeierne skal kjenne skogens verdier før det hogges – og krav til markedet om ikke å kjøpe produkter uten en troverdig garanti om at de ikke stammer fra biologisk viktige gammelskoger.

Fra vern av dekar til kvadratkilometre

I mine 35 år i NOA er det 3 saker som må nevnes – saker som det er noe å lære av, og som både har hatt betydning for utviklingen innen skogbruk/naturvern, og for mitt engasjement: Spålen–Katnosa-området som min merkepåle-aksjon som 14-åring skulle redde fra veiutbygging – gikk som en mare gjennom forvaltningen i 25 år. På mitt aller første møte med Fylkesmannen fikk jeg klar beskjed: Vern av denne perlen kunne jeg bare glemme. Likevel greide vi å dra saken i land – av tre grunner: Fordi vi utryddet ordet «realistisk» fra vårt vokabular. Mye er mulig, hvis man bare står sterkt nok på! For det andre fordi vi greide å bygge brede allianser og bygge opp området som en merkevare for Marka og for naturvernet. Og for det tredje fordi vi mobiliserte markedet til å sette press på skogbruket.

Skotjernfjellsaken

I Skotjernfjell-saken i 1993-1994, aksjonerte Naturvernforbundet mot hogst og salg av verneverdig skog og fikk tyske Springer Verlag til midlertidig å si opp en kontrakt med Norske Skog verd 280 mill. kr. i året. Biologisk fagkunnskap og markedsmakt satte skogbruket sjakk matt en liten periode og ga Naturvernforbundet en innflytelse som vi ikke har vært i nærheten av siden – og som står for meg som en oppskrift vi må ta fram igjen på nytt: Krav om at skogeierne skal kjenne skogens verdier før det hogges – og krav til markedet om ikke å kjøpe produkter uten en troverdig garanti om at de ikke stammer fra biologisk viktige gammelskoger. Oppskriften virket den gangen, og med dagens økende oppvåkning om natur og miljø, vil de antakeligvis kunne fungere på nytt.

Vernekampen for Trillemarka–Rollagsfjell

Den tredje viktige saken som må nevnes, er vernekampen for Trillemarka-Rollagsfjell, mellom Sigdal og Numedal. Naturvernforbundet gikk i bresjen for kampen om vern av hele 205 km2 skog mot planer om utbygging av 2000 hytter. Til tross for nasjonalt vernearbeid i direktorat og fylkesmannskontor, var det innsatsen til en liten gruppe lokale idealister som bar saken fram og gjorde området til en merkevare og en sak politikerne ikke kunne være uvitende om. Helg etter helg dro «geriljaen» på tur i området. Naturverdier ble kartlagt, strategier uttenkt, presentasjoner og materiell produsert. Samholdet rundt saken – og rundt bålet! – ga motivasjonen til å stå i kampen. Som var tøff. På folkemøte i Eggedal valgte halve forsamlingen å forlate møtet da jeg fikk ordet. De ville ikke høre vårt budskap. Dagens snakk om elitene i byen var bare bagateller i forhold til det hårete bygdedyret som skremte vernetilhengerne til taushet. Senere viste det seg at mer enn halvparten av bygdefolket var for vern, men fordi bygdeeliten var høylydt imot, ble det fattet enstemmige vedtak mot vern i de tre berørte kommunene. Men Trillemarka ble vernet. Om noen hadde sagt til meg da jeg startet i Naturvernforbundet at vi skulle sloss for vern av et område på 150 km2, hadde jeg trodd de var gale – den gangen var det vanlige å snakke om dekar, og ikke om kvadratkilometre.

Naturvern er mulig – med vilje og utholdenhet

Lærdommen av både Spålen-Katnosa, Skotjernfjell og Trillemaka er at naturvern er mulig – bare saken er god, og man vil det nok, og er utholdende nok. Samholdet i små, dedikerte arbeidsgrupper gir energi. Og slike seire er viktige for å komme videre med de store sakene. Å kjempe for biologisk mangfold er tungt, dersom du ikke er konkret. Trusselen mot insekter, mot planter, dyr og landskap – trusselen mot naturområder som er en del av vår identitet, mot verdier vi setter høyt – det er slikt som beveger folk, og som kan gi forandring.

Vi gir oss ikke!

Alt dette har vært min inspirasjon, min motivasjon. Nå står vi overfor nye, tilsynelatende uoverstigelige utfordringer. Da er det ekstra viktig med samhold og nettverk, med manglende respekt for «realismen», med hardt arbeid og utholdenhet. Vi må ikke gi oss. Vi vil alltid møte motstand, få inntrykk av at det ikke nytter. La meg derfor avslutte med NOAs interne slagord når det oppleves som om alt går den gale veien: Det går til helvete, og vi gir oss ikke!