Hvordan ble du «grønn», Bjørn Stærk?

Bakgrunnen min er på den markedsliberale høyresiden, og der liker man ikke miljøvernere. Som blogger på begynnelsen av 2000-tallet tenkte jeg på dem som dommedagsprofeter som alltid lover at kollapsen er like rundt hjørnet. Vi går snart tom for mat og vann og ressurser, og vi har snart sluppet ut for mye gift og CO2. Men så ordner det seg likevel, takket være markedets uransakelige skaperkraft.
Staten, tenkte jeg, spiller selvsagt en rolle. Den må sette rammene for markedet og gi naturressursene en pris. Jeg var ikke mot miljøpolitikk i prinsippet. Det var miljøvernerne jeg var skeptisk til. De fremstod som utakknemlige. Tenk på alt det flotte kapitalismen har gitt dere. Og så sutrer dere på denne måten?

Regisserte aksjoner av profesjonelle aktivister
En gang jeg satt på en benk foran Stortinget, rygget en lastebil fra Greenpeace opp mot inngangen. Så kom det noen medier og filmet og fotograferte mens lastebilen dumpet elektrisk avfall på bakken. Det tok bare et par minutter, og så var både lastebilen og mediene borte. Det som slo meg var hvor rutinert det fremstod, som et filmopptak. Sånn går det med alle profesjonelle aktivister når det ikke lenger er bruk for dem, tenkte jeg. De finner på en unnskyldning for å fortsette kampen, men det spontane og ekte som en gang drev dem er borte.

Ville avsløre miljøbevegelsen
Man blir ikke nødvendigvis klimaskeptiker av å være markedsliberal, men når du ikke liker miljøvernere, blir du veldig interessert i å høre at de jukser. Jeg leste bøker som avslørte miljøvernernes løgner og hykleri. Som påstod at de drev med «junk science», og at ekte miljøvern spiller på lag med framtidsoptimisme og kapitalisme.
Jeg ble aldri klimaskeptiker selv, men jeg lyttet nøye til de som påpekte juks og feil i klimaforskningen. Jeg så det som et legitimt syn som kanskje var riktig. Jeg fulgte med på noen klimaskeptiske blogger.

Klimaskeptikerne forstod ikke teoriene de er skeptisk til. De var ikke bare uenige. De visste ikke hva de var uenige i.

Aha-opplevelsen: Klimaskeptikerne forstod ikke teoriene de er skeptisk til
Samtidig begynte jeg å sette meg inn i hva klimaforskningen faktisk sa. Ikke bare konklusjonen, men teoriene som fører dit og metodene forskerne har brukt for å utarbeide dem.
En dag så jeg en klimaskeptisk dokumentarfilm som mange bloggere jeg respekterte hadde anbefalt. Med det jeg hadde lært om klimaforskningen i bakhodet gikk det plutselig opp for meg: Klimaskeptikerne forstod ikke teoriene de er skeptisk til. De var ikke bare uenige. De visste ikke hva de var uenige i. En av påstandene i filmen var at naturen slipper ut mye mer CO2 enn mennesket gjør, så hvorfor er det så farlig med vårt bidrag? Selv jeg, med det lille jeg hadde lært om karbonsykluser, forstod at det var irrelevant.
Filmen var full av slike grunnleggende misforståelser. Og det førte meg til en enda skumlere innsikt: At ingen av de som hadde anbefalt filmen hadde oppdaget dette. Folk jeg trodde visste mer enn meg om klimaforskning, viste seg å vite mindre.

Jeg har kommet til at hvis du tar klimakrisen på alvor, utfordrer den mange grunnleggende ideer i systemet vårt.

Bruddet
Og der kom bruddet. Jeg mistet ikke bare troen på klimaskeptikerne, men også alle de som lyttet til dem med et halvt øre. Jeg ga dem riktignok én sjanse til, bare for å være redelig: Jeg satte meg ned en sommer og leste alle de klimaskeptiske bøkene jeg kunne finne. Men jeg fant det samme der. Klimaskeptikerne forstod ikke teoriene de var skeptiske til. De argumenterte på meningsløse måter. Og enda verre: Til tross for at det klimaskeptiske miljøet hadde vært aktivt i flere tiår, hadde det ennå ikke klart å utforme noen alternativ klimamodell.
Så hva gjør du når du innser at systemet du er glad i har et stort og uløst problem, og at ideologien din kanskje ikke har løsningen? Du lar det synke inn og ser hva som skjer.

Kognitiv dissonans er et gode
Jeg liker å ha motstridende tanker i hodet. Jeg er venn med den kognitive dissonansen min. Hvis du aldri tenker motstridende tanker, er det fordi en ideologi eller religion har gjort deg blind for selvmotsigelsene dine. Jeg gir meg selv lov til å tenke at denne ene ideen virker fornuftig, og denne andre virker også fornuftig, selv om de ikke begge kan stemme samtidig. Jeg regner med at jeg finner ut av det etterhvert.
Og det er det jeg har drevet med siden. Jeg har kommet til at hvis du tar klimakrisen på alvor, utfordrer den mange grunnleggende ideer i systemet vårt. Dette trekker også med seg andre ting om måten vi forholder oss til systemet av natur og andre mennesker vi er en del av. Den jobben er for stor til å gjøre ferdig over natta. Spesielt siden ingen av de mest gjennomarbeidete ideologiene, som liberalismen og marxismen, har gode svar på dette.

Reisen fortsetter
Boka Jakten på den grønne lykken fra 2018 er et steg på denne reisen. Det er egentlig også Å sette verden i brann fra 2016, som på overflaten handler om kristendommen, men i hemmelighet handler vel så mye om miljøaktivisme og politisk radikalisme. Ytringsfrihet annotert fra 2019 er også en del av denne reisen på vei mot å få ting til å henge sammen etter at jeg mistet troen på liberalismen. En reise hvor den store uløste økokrisen hindrer meg i å slå meg til ro, hele tiden driver meg videre.
Hodet mitt er fortsatt fullt av selvmotsigelser, og sånn må det nesten være, for det er verden også. I stedet for å frykte slike selvmotsigelser, synes jeg man skal bruke dem. Det er der du finner veien videre.
Reisen fortsetter.