Hvordan ble du «grønn», Anja Bakken Riise?

Jeg vet hvor min kjærlighet til naturen kommer fra. Den kommer fra å ha bodd sånn cirka så langt opp på fjellet du kommer på Tomasjord i Tromsø. Her kunne vi løpe fritt mellom hager og ut i skogen. Naboen kalte meg Ranja Røverdatter, kanskje fordi jeg var en nysgjerrigper, som alltid hadde kul i panna fordi jeg klatret i trær – og falt ned. Dagene gikk i boksen går, eller å bygge hemmelige hytter med innebygde feller, slik at uvedkommende ikke kunne komme uanmeldt.

Mamma og pappa var medlemmer i DNT, vi gikk fjellturer om sommeren, plukket sopp og bær om høsten, og om vinteren gikk vi skiturer nesten hver helg – mer eller mindre villige, etter som ungdomsårene tok oss. Naturen var en del av oss, og det var naturlig at vi skulle ta vare på den.

Så er det her mitt grønne engasjement kommer fra? Før jeg svarer vil jeg ta en omvei, til den svenske tegneserieskaperen Liv Strömkvist. I hennes fantastiske tegneserie «Uppgång och fall», forteller hun om hvordan hun og andre kunstnere ofte svarer, når de stilles spørsmålet «hvordan ble du kunstner?». Hun svarer gjerne noe om at hun alltid har vært glad i å tegne, kanskje hun legger til at hun utmerket seg i ung alder, og at hun allerede som ungdom bestemte seg for å dedikere all sin tid til å bli kunstner. Men i «Uppgång och fall» viser hun hvordan en alternativ historiefortelling kunne ha sett ut. Istedenfor å vise til sin egen fortreffelighet, kunne hun, og mange med henne ha sagt «Jeg vokste opp i et middelklassehjem hvor jeg fikk alle muligheter servert, jeg hadde økonomisk trygghet, støtte på skolen, … osv.».

Tilbake til min egen, grønne historie. Det er nærliggende å tenke at fordi mine foreldre var friskuser, og fordi vi ikke levde midt i bykjernen, men var ganske tett på naturen, så er det herfra mitt miljøengasjement kommer fra. Og det er sikkert noe sant i det, men jeg tror ikke det er hele sannheten. Jeg tror et asfaltbarn kan ha vel så mye kjærlighet for alt levende, og vel så mye engasjement som meg. Men jeg tror grunnen til at jeg har turt å dedikere så mye tid og krefter på det, hovedsakelig handler om en ting, nemlig klasse.

Jeg vokste opp i et hjem hvor jeg aldri bekymret meg for penger. Ikke fordi vi var rike, men mamma som var farmasøyt og pappa som var prest hadde trygge inntekter og de var sparsommelige folk. Vi var medlemmer av Framtiden i våre hender og Grønn Hverdag, og mamma og pappa kjøpte ikke mye nytt. Klærne arvet jeg som oftest av min syv år eldre søster eller tre år eldre bror. Mamma strikket, sydde om, lappet, fikset, og tok generelt vare på det vi hadde.

Leker og gaver som vi fikk i julegave eller til bursdag ble ofte gjemt unna og fordelt ut over året så vi ikke skulle miste gleden over tingene. Det fantes ikke matavfall i huset vårt. Alt skulle spises opp. Det førte blant annet til litt rare kombinasjoner når det var hjemmelaget pizza. Fiskeboller og grillpølse som topping – ikke noe problem! (i hvert fall ifølge pappa).

Selv om vi levde ganske sparsommelig, var det ikke hovedsakelig et spørsmål om god eller dårlig økonomi da jeg vokste opp. Det livet vi levde var et bevisst valg fra foreldrene mine sin side, og dét er noe veldig annet.

Men selv om vi levde ganske sparsommelig, var det ikke hovedsakelig et spørsmål om god eller dårlig økonomi da jeg vokste opp. Det livet vi levde var et bevisst valg fra foreldrene mine sin side, og dét er noe veldig annet.

Hjemmefra har jeg fått høre at det viktigste man gjør i livet, er å velge å drive med noe man setter pris på, noe som føles viktig. At penger er mindre viktig. Det har blant annet gjort at jeg aldri har latt meg styre i særlig grad av økonomiske hensyn. Det er i grunnen ikke så rart, når jeg aldri har måttet bekymre meg for penger. Det er også lett for meg å si, når jeg uansett beveget meg i retning av høyere utdanning og ville kunne velge jobb og habil inntekt deretter. Og hvordan endte jeg der? Sannsynligvis fordi jeg hadde foreldre som hadde gjort det samme, som ga meg mye støtte gjennom hele skolegangen, og en tro på at jeg kunne klare å gjøre det jeg selv ville.

Jeg tror i bunn og grunn at veldig mange av mine livsvalg har vært påvirket av oppveksten min. Min middelklasseoppvekst har gjort at jeg har hatt alle muligheter åpne for å kunne dedikere meg til miljøkampen på fulltid.

Jeg mener ikke å redusere engasjementet til alle med lik bakgrunn som meg. Vi trenger jo at veldig mange flere middelklassefolk engasjerer seg! Vi vinner ikke kampen mot klimakrisa med mindre alle er med. Nettopp derfor er jeg først og fremst opptatt av hva det er som gjør at ikke alle er med.

Det er i aller høyeste grad marginaliserte grupper og urfolk som står frontlinjen i møte med klimakrisa og miljøødeleggelser i dag. I Nord-Amerika er det Standing Rock-stammen som kjemper mot Dakota Access Pipeline og i Amazonas er det Quecha-folket og småbønder som er de fremste talspersonene mot at regnskogen forsvinner i rasende tempo. Her hjemme er det fiskere, bønder og samer som i størst grad merker klimaendringene på kroppen, og får sitt levesett truet av gruvedumping i norske fjorder og stadig mer oljeutvinning, og stadig flere roper ut mot det som kommer.

(Saken fortsetter under bildet.)

Likevel er det ikke uvanlig at miljøbevegelsen, både i Norge og internasjonalt, ofte er drevet av en høy andel middelklassefolk. Det er ikke så rart. Hvis du strever med å få endene til å møtes, er det ikke rart om det er det som opptar mesteparten av tiden og ressursene dine. Hvis du har vokst opp med foreldre som kontinuerlig fryktet uforutsette utgifter som de kanskje ikke hadde mulighet til å dekke, så er det ikke rart du prøver å velge en yrkesretning hvor du kan sikre inntekter til deg og familien din. Hvis du hele livet har blitt fortalt at det er i olja, er det heller ikke rart at du ender der.

Om du har blitt avhengig av å bruke bil fordi kollektivtrafikken der du bor er dyr og dårlig, er det ikke rart om du opplever økte bompenger som en enda en byrde, som attpåtil går hardere utover deg enn de som har mest fra før. Og hvis du da opplever at miljøkampen bare handler om at du skal endre deg, at du må kjøpe kostbar økologisk mat eller bytte ut billige flyreiser med dyre togturer mens de rikeste kan fly som før, så er det ikke rart at du tenker at den kampen, den er ikke din.

Vi må klare å se klasse i sammenheng med klima.

Nettopp derfor er det så viktig at når vi skal bekjempe klimakrisa, så må vi klare å se klasse, å se de sosiale utfordringene i samfunnet, i sammenheng med klima. Nettopp derfor er det så viktig, at jeg som hvit, middelklasse cis-kvinne, bruker mine privilegier i solidaritet med alle de som ikke ble født med de samme mulighetene som meg.

Så hvordan kan vi koble sosial politikk med klimapolitikk? Her er en ikke-utfyllende liste:

1) Vi må sette utjevning foran vekst.
Dagens vekstparadigme rammer de fattigste iblant oss. Vi trenger økonomier som får samfunnene våre til å blomstre, uavhengig av om de vokser. Det betyr blant annet en økonomi som er basert på regenerering og omfordeling (den britiske økonomiprofessoren Kate Raworth skriver godt om det).
Når vi sørger for at alle har like muligheter, har også alle like muligheter til å delta i klimakampen. Det betyr også at når det innføres flate avgifter (som bompenger, flyavgifter, el-avgift), så går det ikke uforholdsmessig hardt utover enkeltgrupper.

2) Vi må ta i bruk flere klimatiltak enn avgifter, for eksempel forbud og kvoter.
Forbud er det mest treffsikre klimavirkemidlet vi har. Nå får du ikke lenger giftige KFK-gasser i kjøleskap, ikke fordi du som forbruker kan velge dem bort, men fordi verdens ledere ble enige om å utfase bruken av dem da vi stod sammen for å redde ozon-laget. Forbud gjør at du som forbruker slipper å måtte bære ansvaret på dine skuldre, eller at ett selskap må ta på seg høyere kostnader mens andre slipper.
Hvis vi innfører kvoter på flyreiser rammes alle likt – i motsetning til høyere avgifter, som vil føre til at de rikeste kan fortsette å forurense som før. Hvis vi innfører forbud mot leting etter mer olje – ja, så blir det ikke mer av det, og næringslivet må se seg om etter andre muligheter til å tjene penger.

3) Vi må jobbe for trygge, grønne arbeidsplasser.
Det er umulig å kjempe for en fremtid hvor du ikke ser at du selv har en rolle. Vi i miljøbevegelsen må stå side ved side med fagbevegelsen og industrien for å jobbe fram alle de veiene som vil føre oss trygt over til et lavutslippssamfunn. Hvilke investeringer trengs? Hvordan skal vi omskolere og gi folk den kompetansen de trenger for en trygg jobb i fornybarsamfunnet?
Samtidig må vi anerkjenne at arbeiderbevegelsens kamp er en del av vår kamp. Det er få ting som tærer så mye på nattesøvnen, på selvtillit, på ens tro på seg selv og hva en kan få til, som dårlige arbeidsforhold og midlertidige ansettelser. Begge deler er avgjørende for at folk skal ha en trygghet i hverdagen og det nødvendige overskuddet til å kunne bli med i klimakampen, men også for at de skal tørre å utfordre ledelsen på egen arbeidsplass for å kutte utslipp og å få ned miljøbelastningen.

4) Vi må vurdere flere tiltak som får alle med.
Vi trenger tiltak som skaper entusiasme og engasjement, som for eksempel miljøbelønning, eller «karbonskatt til fordeling». Her økes prisen på forurensing slik at utslippene går ned, samtidig som avgiften fordeles likt mellom befolkningen. Det betyr at de som har forurenset mye får lite igjen sammenliknet med hva de har betalt i avgift, mens de som har forurenset lite, får tilbake mer enn de har betalt inn. I praksis er det en omfordeling av ressursene slik at de som har minst kommer bedre ut.

Vi i miljøbevegelsen må sørge for at døren vår er vid åpen – også for alle som ikke har vokst opp tett på naturen i middelklassehjem.

5) Perfeksjon kan ikke være adgangspasset inn i miljøbevegelsen.
Jeg er en av de første til å si at vi alle bør prøve å kutte i våre egne utslipp. Men å være en del av miljøbevegelsen handler ikke om å gjøre alt rett, å måtte dra i skogen hver helg, å kjøpe, mene eller si de riktige tingene. Det handler om å støtte de kreftene som prøver å dra samfunnet i en mer rettferdig og bærekraftig retning.
Selv om jeg ønsker debatten om flyskam velkommen, så er det først og fremst fordi den bidrar til offentlig debatt og politisk press rundt transportpolitikken i Norge, ikke fordi den påfører enkeltmennesker skam. Selvfølgelig handler klimakampen også om hva som er moralsk rett å gjøre i en verden som brenner. Men pekefingrene må først og fremst rettes mot de som heller bensin på bålet, og det er det særlig politikere og selskaper, ikke enkeltmennesker som gjør.

Tiden holder på å renne ut. For å klare dette må vi få med alle. Uansett om du stemmer Høyre eller Rødt, uavhengig av bakgrunn, klasse eller kjønn. Men for å få til det må vi jobbe sammen. Og vi i miljøbevegelsen må jobbe aktivt for bred mobilisering og alliansebygging, og sørge for at døren vår er vid åpen – også for alle som ikke har vokst opp tett på naturen i middelklassehjem.