Hvor vil vi bo etter pandemien?

– De siste månedene har jeg vekslet mellom i snitt litt over en uke her i Drangedal og så litt mindre enn en uke i Oslo, forteller Martin Gustavsen på video fra småbruket foreldrene kjøpte for noen år siden som feriested.
– Jeg merker at det å ha muligheten til å gjøre andre ting her – være i naturen, dyrke litt – gjør det mer attraktivt å være her, sier han som til vanlig bor på Furuset i Oslo og jobber som organisasjonsrådgiver i Frivillighet Norge.

I gamle dager flyktet folk fra byenes trengsel for å slippe unna pest og kolera. Det var spørsmål om liv og død. Dermed kom de raskt tilbake til byen når epidemien var over. I dagens pandemi handler dragningen mot landsbygda om mer enn trygghet: Alminneliggjøringen av hjemmekontoret har plutselig fjernet mye av landsbygdas viktigste handikap – reiseavstand. Antakelig vil endringen bestå etter pandemien. Hva vil det bety for hvor vi bosetter oss? Og blir det et grønnere samfunn?

Norske byer er for landlige

Eiendomsmeglere i Storbritannia forteller om en voldsom økning i hvor mange som kontakter dem for å kjøpe bolig i landsbyer, sammenliknet med byer, ifølge Daily Mail. I Frankrike ser eiendomseksperter noe liknende: Folk er blitt mer interessert i eneboliger, ifølge Le Figaro.

Så hva med Norge? I sommer har nordmenn uten tvil flokket seg til landsbygda. I Tokke i Telemark sto ikke-innbyggere for 78 % av kortbruken ifølge DNB. Hytter er blitt brukt og delt mer enn på lenge. Vil noen av eierne ønske å bli værende når nattefrosten sniker seg inn gjennom et trekkfullt vindu?

«Problemet» for norske distrikter er at norske byer er for komfortable. Det meste av norske byer ser om sommeren ut som gjennomsnittlige europeiske parker. De er grønnere, gir bedre plass til sine innbyggere og er mindre enn byer på kontinentet. Dermed dytter ikke trengsel, kø og forurensning nordmenn ut på landet i samme grad.

I 2018 gjennomførte Kostas Mouratidis ved NMBU en spørreundersøkelse i Oslo-området om sammenhengen mellom hvor tett folk bor og hvor fornøyd de er med livet. Han fant at det ikke var noen systematisk forskjell mellom å bo sentralt i Oslo eller i forstedene. Ulempene ved å bo sentralt (f.eks. støy og mindre grønt) ble oppveid av fordelene (som sosialt liv og små reiseavstander). Slike sammenlikninger kan lett forveksle at ulike mennesker dras mot ulike bosteder. Er det de som uansett lett bekymrer seg som flytter ut av sentrum? Eller de med lavest lønn? Osv. Derfor er det interessant hvordan tilfredsheten med nabolaget endrer seg for de som velger å flytte i den ene eller andre retningen: Mouratidis fant en signifikant økning i tilfredsheten blant dem som flyttet fra forsteder til sentralt i Oslo. Men Mouratidis sammenliknet altså sentrum med forsteder. Kanskje er det annerledes om man sammenlikner by med land? Jeg spør Anders Barstad, som forsker på livskvalitet i Statistisk sentralbyrå.
– Det korte svaret er nok nei. Tidligere analyser har funnet veldig små forskjeller mellom by og land i Norge, når det gjelder subjektiv livskvalitet, skriver han i en epost.

Småbruket forblir en drøm – eller fritidsbolig

For noen vil det å flytte på landet likevel gi høyere livskvalitet. Noen legger mer vekt på natur og mindre på sosialt liv. Noen er mer bekymret for kriminalitet og mer opptatt av hage. Reiseavstander er siden 12. mars per definisjon blitt mindre viktige. Og noen finner ro og mening i livet ved å ta over et gårdsbruk.

Men er de blitt så mange flere? Jeg spør finn.no – de har pulsen på nordmenns drømmer. Søkeordet «småbruk» har i mange år vært blant de aller mest populære på finn.no – i 2019 det 5. mest populære av alle. Linda Glomlien i finn.no forteller i en epost at akkurat nå i august ligger «småbruk» på 8. plass. Om man sammenlikner antall søk på «småbruk» fra april til juli 2020 sammenliknet med samme periode i 2019, har det vært en beskjeden økning – fra 184 000 til 200 000. Nordmenn fortsetter altså å drømme omtrent som før.

Å realisere drømmen er verre. Det er få gårdsbruk til salgs. De fineste plassene blir gjerne værende i familien, som bruker det som feriested. De fleste som kjøper et småbruk, gjør det også for å ha et feriested. Noen kommuner tester ut å subsidiere salg av bruk til nye fastboende, men hvor stort omfang kan det få?

For Martin Gustavsen er det ikke aktuelt å melde flytting til småbruket i Drangedal, til tross for at han er oppvokst i nabokommunen Kragerø.
– Det er først og fremst på grunn av at muligheten for sosial omgang er mindre her, sier han.
Jeg tror de fleste tenker likedan. Tida etter 12. mars har vist at vi mennesker ikke kan venne oss av fysisk sosialt samvær.

Det er lav inntekt som gjør livet på landet mer miljøvennlig

Kanskje er det likevel greit fra et miljøperspektiv at ikke så mange er villige til å flytte sin faste bopel ut på landet – til tross for at bygdefolk i gjennomsnitt faktisk lever mer miljøvennlig enn byfolk. De finske forskerne Jukka Heinonen og Seppo Junnila ved universitetet i Aalto fant i 2011 at klimafotavtrykket til finnene er lavere jo mer usentralt de bor: I grisgrendte strøk er det 9 tonn CO2-ekvivalenter per år per hode, mot 12,5 tonn i Helsinki. Hovedforklaringen er rett og slett at inntekten øker jo mer sentralt du bor, og da har du en tendens til å kjøpe flere varer og tjenester, og det er viktigere for klimafotavtrykket ditt enn om du sykler eller tar bil til jobben. Folk i sentrale strøk har riktignok et lavere fotavtrykket knyttet til bilkjøring (1,4 tonn i Helsinki mot 2 tonn på landet), men det blir altså mer enn oppveid av at de kjøper flere dingser, flere flyturer osv. Professor Petter Næss ved NMBU i Ås har kommet til liknende konklusjoner basert på norske og danske undersøkelser.

Men da er det ikke noe iboende miljøvennlig ved å bo på landet. Det er bare det at det har en tendens til å bety at du tjener mindre og dermed forbruker mindre. Om folk skulle bytte leilighet og månedskort mot villa og Circle K-kopp, men ta med seg lønna fra byen, blir resultatet det verste av begge verdener, sett fra planetens perspektiv.

Hjemmekontoret som driver for hyttebygging og urban sprawl?

Hjemmekontoret er først og fremst en grønn gave til pendlerne som pleide å kjøre mil etter mil til og fra Oslo og andre storbyer hver dag. Nå har de fått mer tid og lavere utgifter. Dermed har pandemien først og fremst gjort det mer attraktivt å bo i kommuner som Øygarden, Randaberg eller Jessheim – en utvikling i stikk i strid med tverrpolitiske mål om fortetting i byområdene.

Bruksverdien av fritidsboliger har også økt betraktelig. Martin Gustavsen forteller at ved å bruke mer tid på foreldrenes småbruk, har ønsket om større leilighet i Oslo forsvunnet. Om flere deler hans vurderinger når de skal disponere sitt boligbudsjett, vil hjemmekontor bli en driver for enda flere hyttebyer i det som er igjen av norsk natur. En ekstra million kroner investert i hytte gir mye større naturtap enn en million investert i by. I tillegg kommer reisingen til og fra hyttene: I gjennomsnitt er avstanden fra primærbolig til fritidsbolig i Norge 20-30 mil (da holder vi fritidsboligene i utlandet utenfor), ifølge en artikkel av Petter Næss m.fl. fra 2019. Det aller meste av reisingen gjøres med bil – deretter kommer fly.

Jeg har jublet for det grønne potensialet i hjemmekontor. Nå er jeg redd hva effekten kan bli – så lenge motorveiene er brede, bilkjøring billig, nedbygging av natur og matjord nesten gratis, og norske kommuner tror frelsen ligger i flere arbeidsplasser.