Hvor mye urørt natur tar vindkrafta?

I Norge har vindkraftverk i stor grad blitt bygget som omfattende anlegg med mange turbiner, som plasseres i øde områder langt fra bebyggelse. Disse områdene, som for mange kanskje virker som «ubrukte» og dermed greit å bygge på, er i realiteten naturområder, hvor det ofte er stort biologisk mangfold og viktige friluftslivsverdier. Urørt natur er en verdi som bør beskyttes, ikke bygges ned.

Urørt natur defineres vanligvis etter hvor langt unna det er til «tyngre tekniske inngrep», slik som veier. Er det mer enn én kilometer unna, er området et såkalt INON-område, som står for «inngrepsfrie naturområder i Norge».

Det er vanskelig å si eksakt hvor store INON-områder som blir påvirket av vindkraftutbygging i Norge. Det finnes ikke god statistikk, men de store vindkraftanleggene trenger store arealer – mye større arealer enn mange kanskje tror. Da går det fort tapt mye inngrepsfri natur.

Tonstad vindkraftverk – et tapt naturområde

La oss bruke Tonstad kraftverk i Agder som eksempel. Høsten 2019 begynte den første turbinen å produsere strøm, og når hele anlegget på 208 megawatt er i gang skal 51 turbiner produsere strøm. Hydro har allerede sikret seg rettighetene til energien i 25 år framover.

Tonstad ligger i et fjell- og heiområde, med Sirdalsvannet i vest og Kvinesdal i øst, og berører Flekkefjord, Kvinesdal og Sirdal kommuner. Selv om området har vært et mye brukt turområde, har det fram til nå vært skånet for utbygging, og i stor grad vært klassifisert som INON-område. Med det nye vindkraftverket, derimot, er fjellplatået ikke lenger et naturområde, men et industriområde.

I sum er det anslått at omtrent 17 kvadratkilometer inngrepsfrie naturområder har gått tapt bare til Tonstad vindkraftverk.

Et rotorblad på en ny vindturbin er gjerne 70 meter langt, og må fraktes i én del. Når denne skal opp på toppen av et fjell, må terrenget sprenges og fylles inn slik at svingene i adkomstveien ikke blir for store, og helningen ikke blir for bratt. Vel framme må både turbinen og heisekran stå på et fundament, som ofte er omtrent på størrelse med en halv fotballbane. I tillegg kommer inngrep i forbindelse med kraftlinjer, snuplasser, transformatorstasjoner og parkeringsplasser. Det er altså snakk om relativt store arealødeleggelser samtidig som naturen splittes opp av de mange inngrepene.

De 51 turbinene er så knyttet sammen med et over 40 km langt nettverk av veier. Veiene er omtrent fem meter brede, men siden de må være så rette og jevne, blir inngrepet fort over ti meter bredt, med sprengning og rydding. I tillegg kommer all annen infrastruktur.

I sum er det anslått at omtrent 17 kvadratkilometer INON har gått tapt bare til Tonstad vindkraftverk. Det tilsvarer rundt regnet landarealet i hele Træna kommune. Fjellknauser som tidligere var langt unna menneskelige inngrep, er nå fulle av veier, sement og kraftkabler. For artene i området kan derfor et slikt inngrep være dramatisk. I første omgang kommer det direkte tapet av leveområder, som er særlig alvorlig for stedbundne organismer som planter, moser og lav som ikke kan flytte seg eller tilpasse seg. I tillegg kommer effekten av forstyrrelse: mange dyr trives ikke i områder med støy og lysforurensning, og vil forlate området. Alle dyr som kan flytte på seg, krever imidlertid at det finnes andre, urørte områder i nærheten, og disse er ofte opptatt fra før av andre dyr. Fugler og flaggermus som flyr i området vil risikere å kollidere med turbinene og dø, og selv om mange fugler vil klare å tilpasse seg ved å fly rundt området, vil dette medføre økt energibruk, siden ruta blir mindre optimal. Planområdet vil dessuten bli fragmentert av et nettverk av veier, som ikke alle arter vil krysse, og for hver art som sliter, påvirker de flere andre arter i økosystemet.

NVE har fått instruksjoner fra politisk hold om å satse på fornybar energi, og dermed veier hensynet til strømproduksjon tungt når de ulike interessene skal veies opp mot hverandre.

Hvordan går det til at så store naturområder blir vedtatt ødelagt?

Kommunene stemte for anlegget. Hvorfor ville de ikke verne den flotte naturen i kommunen sin? Da kommunestyret i Sirdal skulle ta valget, var det andre verdier som veide tyngst. De inngikk nemlig en avtale med Tonstad Vindpark AS om at kommunen skulle få blant annet støtte til et nytt skisenter, samt et informasjonssenter for fornybar industri. I ettertid har det ifølge en artikkel i Sirdal Media vært konflikter rundt denne avtalen, hvor kommunen mener at Tonstad Vindpark ikke opprettholder sin del av avtalen.

Selv om forpliktelsene i avtalen etterleves, er det likevel en problematisk situasjon. Fra vindkraftverkenes side er det nok et ønske om å gi noe tilbake til lokalsamfunnet, siden det ikke finnes noe godt system for skatter til kommunene utover eiendomsskatt. Det er et fint ønske, men er det virkelig slik at store, urørte naturområder skal bygges ned fordi kommunestyret har lyst på en skiarena? Noen mener dette er på grensen til korrupsjon.

Sannsynligvis har kommunen regnet med at NVE, som vurderer konsesjonssøknaden, ikke gir tillatelse til inngrep som skader naturmangfoldet i for stor grad. Problemet er at NVE har fått instruksjoner fra politisk hold om å satse på fornybar energi, og dermed veier hensynet til strømproduksjon tungt når de ulike interessene skal veies opp mot hverandre. NVE skriver i konsesjonsvedtaket at «Tonstad vindkraftverk vil bidra til at Norge kan oppfylle forpliktelsene knyttet til EUs fornybardirektiv og vil kunne produsere inntil 622 GWh ved tilstrekkelig gode forhold.» Det står riktignok notert at «Fylkesutvalget går imot en utbygging. De legger vekt på at området er et regionalt viktig friluftsområde og reduksjon av INON i forhold til de gjenværende arealene i fylket.» NVE mener likevel at energiproduksjon veier tyngst, og gir kraftverket konsesjon. Det kreves at det blir gjort visse tilpasninger, som å holde avstand til kjente hubroreir, men et planområde på totalt 26 kvadratkilometer (hvorav 17 var klassifisert INON) ble vedtatt bygget ut, og spaden ble satt i jorda i 2019.

Hvert vedtak har en betydning i det store bildet, og vi må vektlegge naturen mye tyngre i alle avgjørelser, også i vindkraftsaker.

En verden med dårlig naturøkonomi

Ved å bygge Tonstad vindkraftverk mistet vi 17 kvadratkilometer INON. Det er bare en tjuendedels promille av Norges totale areal, og en tiendedels promille av den urørte naturen i Norge. Det høres lite ut. Såpass kan vi vel ofre for den fornybare elektrisiteten? Men dette er kun ett eksempel. Bare i 2020 regner NVE med at vindkraftverk tilsvarende seks ganger Tronstad settes i drift. Flere av dem legger beslag på minst like stor andel INON som Tonstad, for eksempel Sørmarkfjellet i Trøndelag. Energiutbygginger kan til og med bygges i områder som er regulert av kommunen til natur- og friluftslivsområder (LNF-områder), siden energiloven sier at staten kan overkjøre kommunens arealplan i energisaker. Et fjell her, en myr der, blir forandret for alltid.

Verden, og Norge, oppfører seg som en person med dårlig økonomi, som hele tiden kjøper ting for småbeløp – en kaffe her, en billig genser der – og ikke skjønner hvor alle pengene har blitt av i slutten av måneden. Alle de små avgjørelsene blir store til sammen. Slik er det med naturarealene våre også.

Hvert vedtak har en betydning i det store bildet, og vi må vektlegge naturen mye tyngre i alle avgjørelser, også i vindkraftsaker. Hvis ikke fortsetter natur- og artstapet. Og en utdødd art får vi aldri igjen.