Hvem skal minne beslutningstakerne om naturens skjønnhet?

Den mye omtalte omkjøringsveien øst for Åkrehamn på Karmøy er omstridt av mange årsaker; ikke minst fordi den utelukkende vil gå gjennom dyrka mark, innmarksbeiter og lyngheiområder. Den vil utvilsomt påvirke truede arter som hubro, vipe og storspove negativt, i tillegg til at den vil gå gjennom et kystlyngheiområde av stor verdi, gjennom nedbørsområdet til to naturreservat, og tvers gjennom et mye brukt tur- og rekreasjonsområde.

Som om ikke dette var nok, så vil veien også bli lagt nært et tjern som heter Killingtjørn og dets tilgrensende våtmarksområde i vest. Nærmere bestemt er omkjøringsveien planlagt like vest for dette våtmarksområdet (se illustrasjon). I dette området har det tradisjonelt hekket både vipe, storspove og sivspurv, som alle står på rødlisten – og i tillegg er både stokkand, krikkand, rødstilk, buskskvett, sivsanger, tornsanger og løvsanger funnet der i hekketiden. Det blir for øvrig også sagt at det finnes blodigler der – en art som også er truet, og som kun har blitt påvist ved ca. 40 lokaliteter i Norge.

Det som for ca. 150 år siden ble betegnet som en botanisk sensasjon, blir i fagrapporten avspist med et par kryptiske setninger. Hvordan kom vi som samfunn egentlig hit?

Leser man grunnlagsmaterialet til reguleringsplanen, er det lite som får en til å tro at «Killingtjørn i fuglesammenheng er blant de aller viktigste og artsrikeste myrområdene på Vest-Karmøy», slik Arnt Kvinnesland har beskrevet området (se faktaboks). Følgende formulering om Killingtjørn (i det samme grunnlagsmaterialet) kan imidlertid kanskje få leseren til å stoppe opp ørlite grann: «Lokaliteten er viktig leveområde for en uvanlig variant av en vannplante. Forekomsten har middels til stor verdi.» Hva skjuler seg egentlig bak denne sparsommelige og kryptiske beskrivelsen? Jo, intet mindre enn det som har blitt beskrevet som «Europas vakreste ville vekst» - nemlig den røde varianten av hvit nøkkerose; en variant som bærer det latinske navnet Nymphaea alba f. rosea – populært kalt rød nøkkerose. Denne planten har kun blitt funnet vilt forekommende i noen få vann i Norden – ingen andre steder i hele verden.

Den røde nøkkerosen, eller vannliljen om du vil, ble første gang beskrevet fra innsjøen Fagertärn i Sverige i 1856 (selv om forekomsten var godt kjent blant lokalbefolkningen før den tid), og funnet ble på den tiden betegnet som en botanisk sensasjon. På grunn av sin skjønnhet ble den så populær at den ble kultivert og eksportert rundt omkring til ulike tjern og parker i hele Europa. De kultiverte (kryssede) variantene av røde og rosa vannliljer ble første gang presentert under verdensutstillingen i Paris i 1889 (sammen med Eiffeltårnet), og de mest kjente kultiverte eksemplarene finner vi nok i Giverny i Frankrike, hvor Monet foreviget dem i sine nydelige vannliljemalerier – verk som har blitt en ubestridt del av den europeiske kulturarven. De røde vannliljene i Sverige ble imidlertid etter hvert så populære at de måtte beskyttes; og siden 1905 har det derfor vært forbudt å bade i Fagertärn.

I Norge er den røde nøkkerosen kun kjent fra noen ytterst få steder. Den mest kjente forekomsten finner vi i Nærøy kommune i Trøndelag – der blomsten også er gjengitt i kommunevåpenet. Denne forekomsten har imidlertid, som flere andre steder i Norden, hatt store problemer, og den har vært avhengig av menneskelig hjelp (utplanting) for å overleve, men ser nå ut til å klare seg bedre.

De røde nøkkerosene i Killingtjørn er imidlertid ikke særlig godt kjent, og verken vegvesenet, kommunen eller Fylkesmannen i Rogaland synes å bry seg om at den vakre og ytterst sjeldne forekomsten nå risikerer å få et toplanskryss som nærmeste nabo. De vakre nøkkerosene vil kanskje overleve anleggsperioden, med alt den fører med seg av partikkelforurensning, og kanskje vil de også overleve det saltholdige overvannet fra veien om vinteren. Men den estetiske opplevelsen av «Europas vakreste ville vekst» vil selvsagt aldri kunne bli den samme med en motorvei som nærmeste nabo.

På et overordnet samfunnsmessig nivå er det knapt nok lenger plass til naturens skjønnhet – foruten i kunstgallerier.

Det som for ca. 150 år siden ble betegnet som en botanisk sensasjon, og som ble en svensk eksportartikkel på siste halvdel av 1800-tallet, blir altså i fagrapporten kun avspist med et par kryptiske setninger – og fullstendig uten praktiske konsekvenser for det planlagte veiprosjektet. Hvordan kom vi som samfunn egentlig hit? Er det egentlig slik vi innerst inne ønsker å behandle naturen og dens skjønnhet? Og kanskje viktigst; er vi som mennesker og samfunn dypest sett tjent med et slikt fraværende fokus på naturens iboende skjønnhet?

Vi har rødlister for truede arter og naturtyper – som likevel ikke synes å ha særlig praktisk betydning for dagens naturforvaltning (de blir jo stort sett bare avskrevet som ikke-prissatte konsekvenser i nytte-/kostnadsanalysene) – men vi har ingen oversikt over de artene som menneskene har beundret og nytt synet (eller lyden av) gjennom generasjoner. Blir ikke verden brått et litt fattigere sted også for oss mennesker om gjøkens galing ikke lenger kan høres på forsommeren, om vipene og storspovene blir borte fra bondens marker, om ternene forsvinner fra skjærgården – og om den røde nøkkerosen forsvinner fra de få «utvalgte» vannene og tjernene i Norden? Bør vi ikke også huske på at vi samtidig frarøver alle fremtidige generasjonene muligheten til å beundre og la seg inspirere av disse livsformene? Livsformer som i bunn og grunn har vært med mennesket på hele dets ferd frem til dagens mer eller mindre fremmedgjorte samfunn og som er en viktig til av vår felles naturarv.

I dag er der det altså på et overordnet samfunnsmessig nivå knapt nok lenger plass til naturens skjønnhet – foruten i kunstgallerier. Den samme skjønnheten som Monet satte så uendelig stor pris på, at han fikk bygget seg en dam på eiendommen sin i Giverny – en dam som ble plantet full av vannliljer i mange ulike farger. Vannliljer som han nærmest kontinuerlig malte i 20 år mot slutten av sitt liv – vannliljer som sågar fikk ham til å utvikle en helt ny kunststil.

Joda, naturens skjønnhet berører oss heldigvis fortsatt, men vi evner likevel i altfor liten grad både å definere den og ta vare på den. Jeg tror disse tingene følger hverandre tett; slutter vi å snakke om naturens skjønnhet, så blir det også på et vis mye enklere å ødelegge den. Skjønnheten passer liksom ikke inn i den deskriptive og analytiske naturvitenskapen, og det var kanskje nettopp dette paradokset som fikk Arne Næss til snakke om dypøkologien – eller helheten mennesket-natur – vårt gjensidige avhengighetsforhold; der mennesket har et særlig ansvar for å ta vare på naturen, siden vi også har utviklet evnen til å ødelegge den.

Jeg føler meg i hvert fall rimelig trygg på at både Monet og Næss hadde istemt protestene mot veiplanene på Karmøy. Selv om naturens skjønnhet ikke er et tema i konsekvensutredningene og fagrapportene, så finnes den heldigvis fortsatt der ute!