Hvem betaler kostnadene for vindkraft på land?

De siste årene har jeg restaurert gamle støler i Masfjorden og Høyanger. Gjennom dette arbeidet har jeg blitt godt kjent med flere grunneierfamilier i disse kommunene. De nevnte grunneierne har små gårder med lite innmark, men med store fjellområder som nå er definert som godt egnet for utbygging av vindkraft i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sitt «Forslag til nasjonal ramme for vindkraft på land» (april 2019). Både i Masfjorden og Høyanger har kommunestyret sagt nei takk til vindkraft. Erna Solberg sier imidlertid at kommunene ikke vil ha vetorett i vindkraftsaker, men at deres synspunkter vil bli tillagt vekt (1).

Grunneierne opplever å bli satt på prøve

To av grunneierfamiliene har allerede blitt satt på prøve, det vil si at de har blitt oppsøkt av vindkraftutbyggere som vil betale dem store summer for å få bygge vindturbiner på deres grunn. Begge grunneierne har for lite innmark til at de kan leve av gården. De har derfor vært nødt til å ta seg annet arbeid utenom gårdsdriften og lever et strevsomt liv for å få endene til å møtes.

Når det kommer vindkraftutbyggere på døren og tilbyr en håndfull millioner kroner som engangsutbetaling og omkring en million kroner i garantert inntekt i 25 år fremover for å leie fjellene deres til vindkraftindustri, skulle man tro svaret var enkelt.

Der innmarka deres slutter, stiger det bratt opp, mange hundre meter. Oppe på fjellet hvor det før var viktig stølsdrift, er det nå bare et fåtalls sauer på beite om sommeren. Men fortsatt eier gårdene mange kvadratkilometer med fjellområde. De har ikke annet økonomisk utbytte av disse fjellene enn som beite til egne dyr. Når det kommer vindkraftutbyggere på døren og tilbyr en håndfull millioner kroner som engangsutbetaling og omkring en million kroner i garantert inntekt i 25 år fremover for å leie fjellene deres til vindkraftindustri, skulle man tro svaret var enkelt. Med disse pengene kunne de fått råd til å ruste opp gården og fått tid til å drive den bedre, og ikke minst fått mer tid med barna og til andre interesser.

Vanskelig dilemma

Men de synes selv at de har havnet i et vanskelig dilemma. For folk som er oppvokst i byene, ofte med foreldre som også er vokst opp i by, kan det kanskje være vanskelig å forstå dette dilemmaet: Hva urørt natur i endeløse fjellområder betyr for mange av dem som er vokst opp med og i denne naturen. For mange mennesker i distriktene representerer slike områder store verdier, verdier som ikke kan kjøpes for all verdens penger. Områdene representerer faktisk så mye velvære at disse grunneierne velger å si nei til millioninntekter. Dette er en god illustrasjon av hvor stor verdi naturen har for mange mennesker – og dette må vi andre respektere, selv om ikke alle fullt ut forstår det.

De fleste mennesker lar seg friste av penger, så også med grunneiere og vi ser derfor at mange har gitt fra seg fjellene sine for langt mindre beløp enn det som disse grunneierne er tilbudt. Grunneierne vet også at hvis de sier nei til en minnelig avtale, vil det kunne bli ekspropriasjon og vesentlig lavere erstatning, dette legger press på dem til å si ja for sikkerhets skyld.

En utbygging angår alle som har glede av og bruker naturen

De fleste menneskene som bor i distriktene er ikke grunneiere. Men de er likevel vokst opp i og med den samme naturen, og gjennom allemannsretten har de faktisk omtrent like stor rett til å bruke den. Mange har derfor gjort de samme erfaringene som nevnte grunneiere med hva tilgangen til urørt natur betyr for velvære, og de hadde antagelig tatt det samme valget om de hadde blitt stilt i tilsvarende dilemma. Man kan derfor tenke seg at det er tusenvis, sannsynligvis titusenvis av personer i kommuner som er berørt av rammeplanen for vindkraft, som ville ha sagt nei til en million i året for å bevare den urørte naturen. Men det er bare et fåtall av dem, nemlig grunneierne, som får noen som helst erstatning.

Det er alle disse menneskene som betaler kostnadene ved industrialisering av kyst- og fjellområder. Ikke bare mister de de enorme verdiene som urørt natur innebærer for dem, de blir også belastet med frustrasjonen over at deler av folket og mange politikere ikke tar hensyn til disse verdiene og avfeier dem med at «vi må da tåle å se noen vindmøller». De vil også lide økonomisk tap gjennom reduserte verdier på bolig eller hytte i eller nær vindkraftområder. Dette er langt fra rettferdig.

Det kan ikke være vanskelig å forstå det raseriet som oppstår når det blir kalt verdiskapning å vandalisere natur som de det gjelder ville vært villige til å ofre millioninntekter for.

Verdien av urørt natur – en annen måte å regne på

La oss ta utgangspunkt i at det er tusen mennesker som setter verdien av den urørte naturen som trues, like høyt som de nevnte to grunneierfamiliene – og at de ville vært villige til å forsake en inntekt på en million kroner i året for den velvære som naturen gir dem. Samlet sett gir utbygging et tap i livskvalitet, slik de opplever det, tilsvarende en milliard kroner i året. Om det blir bygget ut vindkraft på land i et slikt omfang som myndighetene så for seg da rammeplanen for vindkraft ble foreslått, vil et ti ganger så stort tap, ti milliarder kroner i året, trolig være et lavt estimat. Dette er store verdier! I tillegg kommer verditap på eiendommer i eller nær vindkraftområder.

Ser man på kostnader ved utbygging av vindkraft på land på denne måten, blir det billigere å bygge ut vindkraft i havet. Forskjellen er bare den at da er det utbyggerne, eventuelt hele samfunnet (staten), som betaler kostnadene og ikke noen som er direkte berørt! Det er vel mer rettferdig?

Naturens betydning for livskvalitet og helse

Mange mennesker har erfart hva urørt natur betyr for livskvalitet og et godt liv. Det finnes forskning på natur og psykisk helse, som underbygger disse erfaringene. Forskning har også vist at denne medisinen virker på alle, selv på de som overhodet ikke har natur- eller friluftsinteresser. Rapporten «Naturopplevelse, friluftsliv og vår psykiske helse», utgitt av Miljøverndepartementet i samarbeid med Nordisk Ministerråd i 2009, er en presentasjon og sammenstilling av forskning som er gjort på dette feltet, og gir god oversikt over resultater, konklusjoner og teorier frem til 2009 (2). I byene er det enorme tilbud av fritidsaktiviteter, kurs i alt mulig, kulturinstitusjoner, underholdning, idrettsanlegg, uteliv og mye mer. På landsbygda har man lite eller ingenting av dette, men man har naturen med alle de mulighetene den gir, ikke minst et svært godt oppvekstmiljø for barn og ungdom. Da de fleste, og for mange de beste, fritidstilbudene i distriktene finnes i naturen, betyr den så mye mer for folk i disse områdene. Mange bor her nettopp på grunn av de mulighetene naturen gir dem.

Den politiske debatten er preget av manglende forståelse

Jeg vil bruke Miljøpartiet De Grønne som eksempel på hva som skjer i den politiske debatten, fordi det synes som mange politikere overhodet ikke forstår de menneskene som ser så store verdier i urørt natur. Jeg bruker MDG som eksempel fordi ingen vil mistenke dem for å ha noen skjulte motiver i sin argumentasjon i forbindelse med vindkraft og fordi alle kan være trygge på at de som stemmer MDG setter stor pris på naturen vår. På landsmøtet deres i mai kom det frem at partiet er dypt splittet i vindkraftdebatten, jeg siterer fra Aftenposten: «Det var en sterk overvekt av delegater fra Oslo-regionen som i debatten argumenterte for mer vindkraft på land, mens distriktsrepresentantene minnet om hvor vindkraften bygges.» (3) Det fremgår av artikkelen at splittelsen også gjaldt om kommunene skulle ha vetorett i vindkraftsaker. Dette illustrerer at folk i byene har en annen opplevelse av konsekvensene av vindkraft og hvem som bærer kostnadene, enn folk fra distriktene. Det viser også at noen blant de som stemmer MDG i Oslo ikke nødvendigvis forstår de verdiene som folk i distriktene ser i urørt natur. Dette kan skyldes at folk i distriktene har hatt større anledning til å opparbeide seg erfaring med hva stille, urørt natur virkelig betyr for dem og derfor rett og slett er mer kompetente på dette området. Hadde mer urbane folk lyttet til disse erfaringene eller satt seg inn i forskning knyttet til dette, tror jeg diskusjonen og konklusjonen ville vært annerledes. Folk i urbane områder må rett og slett vise mer respekt for den erfaringen og kompetansen som bare mennesker som lever tett på naturen eller forsker på dette, kan opparbeide seg. Forskerne bak rapporten «Naturopplevelse, friluftsliv og vår psykiske helse», skriver «Den historiske kunnskap som har eksistert i tusenvis av år – og de hverdagserfaringer som mange privatpersoner har av at naturen kan bidra positivt ved håndtering av stress, smerte, kriser og mental avkopling – har etter hvert blitt belagt med vitenskapelige fakta.» (2)

Vindkraft på land er feil vei å gå

Jeg håper at jeg med dette kan bidra til større forståelse for den sterke motstanden mot vindkraft på land. Jeg håper at jeg har tydeliggjort at de totale kostnadene ved vindkraft på land er større enn de som kan telles i rene penger, og at fordelingen av disse kostnadene ikke er rettferdig. Jeg vil fremheve at vindkraft i havet faktisk er billigere enn vindkraft på land om man tar alle kostnader i betraktning. Og jeg vil stille spørsmålstegn ved hvorfor lokaldemokratiet – som ofte er klar over alle disse kostnadene som mange sentrale politikere og urbane mennesker ikke vil eller ikke evner å se – overkjøres i vindkraftsaker? Er det noen skjulte motiver?

Til slutt vil jeg presisere at jeg er tilhenger av både vindkraft og det grønne skiftet. Men det grønne skiftet kan ikke være basert på idealisme alene, det må være basert på vitenskap. Et titalls norske professorer har gått offentlig ut i debatten, samtlige har enten advart mot vindkraft på land eller sagt rett ut at dette er feil vei å gå. (Se lenker under «Les mer».) Dette bør være et tankekors for de som vil ha vindkraft i fjellene våre. Og hvis vi skal bygge vindkraft i urørt natur, må alle kostnader på bordet, ikke bare de som politikerne måler i kroner, og vi må være villige til å dele disse kostnadene på en rettferdig måte.

I forbindelse med debatten om vindkraft på land i Norge, har jeg lyst til å minne om Arnulf Øverlands ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».