Hva skal vi svare våre barn?

I 2017 ble det funnet en strandet grånebbhval i skjærgården på Sotra ved Bergen. Det viste seg at hvalen hadde over 30 plastposer i magen, flere av dem mange meter lange. Året etter deltok nær 100 000 nordmenn, med statsminister Erna Solberg i spissen, i den såkalte strandryddedagen. Mellom 300 og 400 tonn søppel ble ryddet fra strender langs hele kysten, et fantastisk resultat ifølge deltakerne og mediene. Men rekk hånden i været, den som vet hvor mye søppel som tilføres norske hav per år? Svaret er 34 000 tonn.

Omtrent på samme tid som bildene av grånebbhvalen gikk verden rundt, bestemte en ni år gammel jente i India seg for å saksøke myndighetene for mangel på handling for å kutte landets utslipp av klimagasser. Ledsaget av bilder av skolebarn i Delhi, alle med munnbind i et gatebilde fylt av biler og en mørkegrå sky av eksos, partikler og støv, erklærte Ridhima Pandey, som jenta heter, at lederne i landet hun vokser opp i, har et ansvar de så langt har latt være å ta for å begrense miljøskadene på den unge generasjonen. Greenpeace opplyser at 1,2 millioner indere hvert år dør av «unngåelige helseskader» knyttet til luftforurensning som følge av bruk av fossile brennstoffer.

Som om dette ikke er nok: Samme uke som statsminister Solberg forteller hvor imponert hun er over engasjementet til barn og unge for å hindre den dystre prognosen om at havet vil inneholde mer plast enn fisk i år 2050 fra å gå i oppfyllelse, gjør regjeringen hun leder forberedelser til å utlyse nok en runde med oljefelt – en fossil næring som landet skal fortsette med i «mange tiår fremover». Én ting lar Solberg være å si, nemlig at plast er et oljeprodukt. Og Donald Trump, lederen for Norges fremste allierte, USA, tar for sin del de første skritt for å saksøke landets største delstat California. «Klimasøksmålet» har en uttalt målsetting som ni-åringer i Bergen, i Delhi og i Los Angeles vil møte med en blanding av vantro, forferdelse og raseri (dersom noen spør dem): Trump vil saksøke delstatsmyndighetene i California fordi han mener de gjør for mye for å redusere utslippene som fører til luftforurensning.

Når vi som har skrevet denne boken holder foredrag for skoleelever, tar vi utgangspunkt i to kjensgjerninger: Den ene er at norske og danske ungdommer har hatt griseflaks ved å være født i to av verdens rikeste og beste land å bo i. Den andre er at generasjonen de tilhører, skiller seg fra alle forutgående ved å være utrolig uheldig på ett bestemt punkt: De vil i løpet av levetiden oppleve at livsbetingelsene på kloden blir dramatisk forverret, på måter som det er for sent å rette opp enn si reversere når de selv blir voksne og skal overta samfunnsstyringen og ansvaret for egne barn og generasjonene som skal komme. Aldri før vil noen mennesker ha vært vitner i sanntid til en slik temperaturstigning, en slik artsutryddelse og et slikt tap av intakt natur – på land, i havet og i luften. Det gjelder både omfanget av forverringen og tempoet i den, begge deler med akselererende kurver så langt inn i fremtiden vi per i dag, på vitenskapelig grunnlag, kan se.

To direkte motstridende kjennetegn ved situasjonen til dagens barn og unge, altså – skjønt det første, og positive, er langt mer omtalt og ligger de fleste langt mer på hjertet enn det andre og negative. Som husets tenåring sier: «Å snakke om klimaendringer og isbjørndød, og at de skyldes bilkjøringen vår og flyturene våre, gir bare klein stemning. Ingen vil gjøre det.» Like fullt er saken den at forverringen vi har med å gjøre, om ikke lenge vil innhente, og mer og mer undergrave, ja umuliggjøre, fortsettelsen av den samfunnsmodellen som i senere generasjoner har latt Norge og Danmark bli verdensledende i velstand. Denne modellen er basert på økonomisk vekst, en vekst som for sin del er uløselig knyttet til nøyaktig det som tegner til å bli dens bane: fastholdelsen (helst økningen) av et fossilbasert materielt forbruk. Og som vi gir mange eksempler på i denne boken: Vi som nå tilhører voksengenerasjonen gjør vårt til at de unge fra barnsben av innrulleres som bidragsytere til sin egen og klodens undergang. Dette gjør vi ved å «lime» de unges behov for tilhørighet og mening, for identitet og anerkjennelse, til deltakelsen i denne forbrukskarusellen.

Det er – vil mange kanskje si – store ord, patosfylte og «over the top». Men ved et øyeblikks ettertanke er det vi nå har sagt, og det vi vil utdype gjennom resten av boken, helt elementært. Ja, kunne noe være viktigere og haste mer? Er ikke en klode med naturgrunnlaget intakt en forutsetning for alle våre verdifulle målsettinger og prosjekter slik vi håper på å leve livene våre, både som barn og voksne? Hvordan i all verden havnet vi her, i en situasjon der samfunnet vi er del av, nær sagt på alle bauger og kanter motarbeider, ja bent frem ødelegger de betingelsene vi som menneskeart og samfunn er fullstendig avhengig av – slik som et hav med fisk, ikke plast, og en luft til å puste i?

Vårt svar er at vi er blitt fanget i en rekke ruser – i det som betegnes som en fuglekøye. Bare hvis vi erkjenner hvordan vi er fanget, strukturelt og ikke bare individuelt, kan vi ta de nødvendige skritt – ikke for å sikre en rosenrød fremtid der det hittil tapte er tilbake og fullt restituert, men for å unngå en fullstendig kollaps. Vi har vært «døve, dumme og blinde» så lenge at dette er det beste vi kan håpe på, det eneste vi med en viss troverdighet kan forberede våre barn på. (fortsetter under annonsen)

(...) Fra Ruse 9: "Fanget i falsk optimisme og i en løgn overfor våre barn".

Erkjennelsen av at den nåværende samfunnsutvikling er på feil kurs, reiser spørsmålet om motstand. I den aktuelle konteksten antar spørsmålet følgende form: Hvordan kan man som forelder bidra til at ens barn ikke blir rekruttert til den feilutviklingen som det er snakk om, men tvert imot blir en motkraft til den?

Det ligger i sosialiseringens vesen å sørge for at den oppvoksende generasjon får kjennskap til og lærer å respektere sitt samfunns verdier, normer og forventninger, slik at disse normene og verdiene effektivt regulerer individets atferd. Mitt samfunns måte å betrakte verden på for å skjelne mellom rett og urett, sant og falskt blir også min måte å gjøre det på. Hva andre forventer av meg, blir også det jeg forventer av meg selv. I den forstand sørger sosialiseringen via sine aktører og arenaer – fremfor alt skolen og utdannelsessystemet – for at hver ny generasjon tilpasser seg det aktuelle samfunn og dermed kan oppnå anerkjennelse der som «en av oss», som en støtte for de overordnede mål og verdier. I vårt samfunn dreier disse verdiene seg også om å sikre fortsatt fremgang i materiell levestandard på grunnlag av økonomisk vekst. Fremgangen forstås som ensbetydende med å ha utsikt til et trygt og godt liv.

Erkjennelsen av at den etablerte samfunnsmodellen har slått inn på feil kurs, og på vesentlige områder er blitt direkte farlig, innebærer at det ikke lenger kan være et opplagt mål for foreldre og foresatte (eller for lærere) å sosialisere de unge til å videreføre denne modellen. Modellen har brakt oss i en kritisk situasjon, hvor dens kjennetegn som i så lang tid er blitt utlagt som entydig positive, har slått om til sin motsetning: fra trygghet til fare, fra forbedring til forverring. Det naturgrunnlaget som samfunnet er avhengig av, er i ferd med å bli ødelagt som følge av at samfunnsmodellen stadig fastholder at fortsatt vekst, fortsatt utplyndring av naturen er midler til det høyeste gode, som er hevet over alt annet.

Til forskjell fra sosialisering, forstått som tilpasning til de verdier, normer og forventninger som gjelder i det samfunnet man tilhører, rommer oppdragelse en klar normativ dimensjon, og det i kritisk forstand. Som forelder forsøker jeg å oppdra barna mine slik at de overtar de verdier, normer og mål, som jeg – ut fra min kunnskap og mine overbevisninger – ønsker at de skal ha, og som jeg oppfatter som mest forenlig med plikten til å overlate huset i best mulig stand til kommende generasjoner. Tilpasning til den etablerte orden, for på denne måten å videreføre den, er ikke forenlig med denne plikten og det den krever i den aktuelle situasjonen. Tvert imot er det motstand som behøves: å si nei istedenfor ja, å være ulydig istedenfor lydig, å gjøre noe annet enn det de herskende makter i så lang tid har diktert, kort sagt å motarbeide den gjeldende kursen overalt hvor den tvinges igjennom.

Til det formål har de unge bruk for foreldre, foresatte og lærere som lar handling følge ord, viser vei når det gjelder motstandens praksis, og som kan fungere både som allierte og som forbilder: Vi står sammen med dere som skal overta denne verden, som dessverre er kjørt helt av sporet. Vi deler deres bekymringer, men også sinnet over den videreføringen av «politics as usual» og «business as usual», som finner sted, til tross for de tydelige vitnesbyrdene om at det truer menneskehetens livsgrunnlag og bringer politisk og sosial stabilitet i fare, ikke bare i de regionene som først rammes av klimaendringene – og som har det minste historiske ansvaret for dem – men også i de klimamessig heldigere landene, som vil bli nødt til å motta et stigende antall klimaflyktninger, som den tyske sosialpsykologen Harald Welzer påviser i sin bok Klimakriger: Hva det vil drepes for i det 21. århundre. Det er fristende å avfeie tittelen på boken som skrekkpropaganda, men den kan snart bli en dekkende beskrivelse av situasjonen, med mindre vi legger om vår nåværende kurs i våre samfunn mens det ennå går an.

Dermed kommer vi nok ikke tettere på et svar på det bekymrede barnets spørsmål om hvorvidt det hele vil gå som det skal. Fortsetter vi å leve på samme måte som nå, både som samfunn og som individer, vil det ende galt. Den nåværende kursen er ensbetydende med å sage over den greinen vi sitter på. Derfor må vi legge om kursen. Det er ingen grunn til optimisme, men la oss i det minste vurdere om det er grunn til et betinget håp – håpet må nødvendigvis være betinget for å være realistisk. Det er ikke et håp av typen som innebærer at vi blir sittende helt stille i båten i forvissning om at det hele nok skal flaske seg, selv om det ser mørkt ut. Det er ikke et håp basert på passivitet, på å vente litt, og så vente litt mer på at andre løser problemet, eller at en ny teknologi vil gjøre det, det vil si gjøre det for oss, så vi selv slipper å handle.

Naturligvis er håpet – særlig som et svar på et barns berettigede uro – vakkert og moralsk uangripelig, men å fastholde håpet, å klamre seg til det i en ubetinget variant, kan vise seg å legge hindringer i veien for nødvendig handling. Det blir til en sovepute. Omvendt kan håpet også gi oss en tro på at vi er i stand til å skape forandring, en tro som ikke stemmer overens med realitetene: en naiv tro på at hvis bare jeg og mine kjære blir litt flinkere til å gjenbruke dette eller hint, vil kloden være på rett kurs. Bortsett fra å være urealistisk, lar denne tankegangen de virkelige makthaverne beholde sin makt uten sverdslag. Håpet kan komme til uttrykk som avsporing og avmakt, som overbærenhet overfor det man absolutt ikke bør tolerere, en aksept av at tingene legges øde, mens man håper på en redning.