Hva skal vi med grønne fortellinger?

I desember utspilte det seg en interessant debatt i Klassekampens spalter, mellom filosof Arne Johan Vetlesen og sosiolog Gunnar Aakvaag. Et sentralt spørsmål var hvor mye vekt som bør legges på dystre miljørealiteter. Er det bedre å vende fokuset i mer positiv retning, og forme en grønn fortelling om samfunnet vi skal skape?

Gunnar Aakvaag kritiserer tendensene til krisemaksimering og fokus på individuell moral. Mot dette framhever han behovet for helhetlige løsningsstrategier, som forener pisk og gulrot, og som legger vekt på samfunnsmessig reorganisering og betydningen av sosiale institusjoner.

Arne Johan Vetlesen avviser ikke dette, men bemerker at etablering av mer optimistiske strategier ikke gir noen garanti for at alt vil ordne seg. Det er tross alt optimister som har ledet verden på feil spor, undervurdert alvoret og bidratt til at vi ikke har klart å møte krisene på effektiv måte.

Meningsbrytningen er interessant, og jeg befinner meg midt i den. Mine bøker «Fra evig vekst til grønn politikk» (2016) og «Framtidens Norge» (2018) bidrar til den grønne fortellingen Aakvaag etterlyser, og gir dermed også et svar til Vetlesens spørsmål om hva samfunnsvitenskapen har å tilby. Samtidig tilføyer jeg noe som har manglet i den norske litteraturen: en refleksjon over hvilke miljødiskurser som er virksomme, hvilke retningsvalg disse åpner for, samt hva slags effekter det vil ha å følge det ene eller det andre sporet.

Slik synliggjøres et poeng som virker å gå under radaren til debattantene, nemlig at det alt eksisterer en rekke grønne fortellinger. Som jeg nevnte også i kronikken Miljøpolitkkens ensidighet (VG 14.01.19) ble det fra 1960-tallet og framover etablert en dypgrønn kritikk av etterkrigstidens offensive vekstpolitikk, med vekt på at vi må innordne vår livsform til naturmiljøets rammer. Det er vel riktig å si at Arne Johan Vetlesen er blant de relativt få som fortsatt opererer innenfor denne fortellingens horisont?

Den dypgrønne reaksjonen hadde i en kort fase mye kraft i seg, men alt på 1980-tallet ble den forskjøvet av en mer progressiv fortelling om grønn modernisering, forankret bl.a. i Brundtland-kommisjonens «Vår felles framtid». Budskapet ble nå at det meste kan fortsette som før, bare med mer offensiv miljøpolitikk. Via vitenskap, teknologiutvikling, administrative grep og effektive markedsløsninger skal det vekstbaserte framskrittet vedvare, på et vis som sikrer både økonomisk, sosial og økologisk bærekraft. Underveis er miljøvern blitt redusert til et administrativt felt. Gjennom tekniske beregninger og tilhørende tilpasninger og tiltak for skadebegrensning, ser en for seg at de fleste problemene kan løses etter hvert som de oppstår.

Når verken Aakvaag eller Vetlesen nevner denne store, altoverskyggende fortellingen, må jeg nesten spørre om de er blinde for den? Slik er det jo gjerne med de narrativene som vokser seg så store at de til sist blir usynlige. Hver gang en ny person får sin klimapolitiske oppvåkning, er det bare å tre inn i den skisserte fortellingen. Den står klar til bruk, med sine veletablerte premisser og tolkningsnøkler. Innenfor dens horisont ledes vi til evige diskusjoner om hvilke instrumentelle løsninger som gir mest effektive resultater, mens mer dyptgripende spørsmål skyves bort.

Jeg hørte en gang en politiker si, med oppriktighet, at Høyres miljøpolitikk er bedre enn De Grønnes. Begrunnelsen var forankret i den grønne moderniseringens horisont, der vekst og vern går hånd i hånd, og der miljøpolitikken som nevnt forstås som et avgrenset, administrativt felt i samfunnet. Lignende vurderinger lå nok bak, da valgundersøkelsen i 2017 resulterte i at Høyre ble utpekt til Norges beste miljøparti. Bedre kan det neppe illustreres hvordan de store partiene har vunnet kampen om hvordan vi betrakter det grønne skiftet.

Anno 2019 er dette en realitet vi ikke kan unngå å forholde oss til. For å bringe debatten videre trenger vi en refleksjon over hvorfor den dypøkologiske fortellingen har mistet sin kraft, samtidig som vi finner motet til å utfordre den grønne moderniseringens hegemoni.

I «Framtidens Norge» forsøker jeg å bevege meg inn i et rom mellom disse to posisjonene. Jeg kritiserer vår tids overdrevne tro på menneskelig mestring via tekniske løsninger, med tilhørende fravær av vilje til å problematisere vår levemåte. Mot dette framholder jeg at vi må etablere en fortelling som ikke er avhengig av evig vekst, som forankrer seg i solidaritet og ikke-materiell livskvalitet, og som åpner seg for muligheten til å tenke politikken og økonomien på nye måter.

Samtidig holder jeg fast på en forsiktig optimisme. Vi bør ikke forkaste håpet om at vi kan klare det, innenfor horisonten av det samfunnet vi alt har etablert. Min løsning tar derfor form av en vekstkritisk pragmatisme, der vi uten å opphøye oss til herskere over naturen, bevarer troen på vår evne til å kultivere livsbetingelsene våre. En slik posisjon vil ha viktige møtepunkt med Vetlesen, men åpner seg samtidig i retning av det Aakvaag ønsker mer av.

De som vil se dypere inn i den fortellingen jeg etablerer, bør lese boka som helhet. Her avrunder jeg med å slå fast at stilt overfor miljøkriser vi ikke kan vikle oss ut av, trenger vi mer kritisk debatt om veiene til et grønnere samfunn. For å komme dit må vi ha vilje til å problematisere de fortellingene vi alt er fanget av, slik at vi kan åpne oss for alternative synsvinkler og nye strategier, tilpasset vår tids realiteter.