Hva om det er «vi» som er «noen»?

Kan vi gi hverandre handlingsmot og bygge en nytenkende lokal kultur for hvordan vi kan bidra til det grønne skiftet? Kan en slik tilnærming samtidig bidra til å styrke demokratiet, fordi det gir flere mennesker kortere vei mellom tanke og handling? Grunntanken i Bærekraftige liv er å zoome de globale utfordringene ned til lokalsamfunnsnivå, for å se ting klarere. I nærlys blir det enklere å se sammenhenger, enklere å skaffe reell innsikt i hva hverdagsvalgene våre styres av, enklere å prototype og teste idéer til løsninger og enklere å mobilisere til positiv endring. Erfaringen vår er at fokus og idéforslag endres når vi våger å tenke tilstrekkelig smått og nært. Når vi nærmer oss virkelige hverdager, nærmer vi oss virkelige hindringer. Hva skal egentlig til for at vi endrer adferd? Og hvilke muligheter bor like utenfor døren vår, klare for å testes?

Det hele startet med en samtale for snart elleve år siden. Rundt et kjøkkenbord i nabolaget Landås i Bergen satt vi, tre naboer, og snakket om verdens komplekse problemer. Vi snakket om klimautfordringer, ressursbruk, skjevfordeling og skyggesidene av evig økonomisk vekst. Mot slutten av samtalen var vi enige om at «noen må gjøre noe» da en av oss sa «Hva om det er vi som er noen?» Dette ble starten på Bærekraftige liv på Landås, og senere nettverket Bærekraftige liv, som i dag teller et sted mellom 30 og 40 klimaløsnings-jaktende nabolag rundt i landet.

I et gjennomsnittlig norsk nabolag bor det en imponerende tverrfaglighet. De fleste skolekretser består av en god miks av akademikere og arbeidere, eneboliger og leiligheter, familier og enslige, tradisjon og mangfold, entusiasme og livserfaring. Mange norske nabolag er som en verdensdel i miniatyr, med all nødvendig formell og uformell kunnskap som trengs for å avdekke og teste løsninger på komplekse utfordringer. Dette utnytter vi ikke godt nok! Vi har det som skal til for å være et myldrested for smart, lokal prototyping og nærskapende innovasjon, med mål om å redusere vårt økologiske fotavtrykk og samtidig øke livskvaliteten.

Forestill deg at ditt eget nabolag omgjøres til det bærekraftige samfunnet du drømmer om å leve i. Ta for deg sektor for sektor. Hvilke muligheter ser du, hvis du ser nabolaget ditt gjennom filtrene transport, mat, energi og forbruk? Fra 2008 har vi gjort nettopp det på Landås. Vi har invitert naboene våre til et mylder av aktiviteter, med mål om å samle folk som deler engasjement og drømmer. Det har resultert i en egen transportgruppe, en parsellhage, en spiselig Matskog, en takhage der barnehagebarn dyrker sammen med beboerne på eldresenteret, en rekke byttefester, vedhogst, sykkelverksted, matkurs, redesign- og reparasjonskvelder, lokale kunstprosjekter, gatefesten Landåsfest og et utall andre arrangement og undergrupper. I 2017 samlet vi det hele i Lystgården, Edvard Griegs gamle sommerparadis på Landås, i dag Bærekraftige livs hovedkvarter som er restaurert og bygget opp med en imponerende dugnadskraft fra over hundre naboer.

Da vi begynte å drømme om det bærekraftige nabolaget, begynte vi ganske snart å åpne opp for en ny type spørsmål og muligheter vi ikke hadde sett tidligere.

Energi – Hvorfor kjøper vi ved, som er hogget i Øst Europa, tørket i oljefyrte haller og kjørt med trailere til Vestlandet, når skogen bak husene våre gror tett, vi klager over at vi har alt for lite tid til å treffe venner, at det er blitt så dyrt å trene og at kommunen ikke holder kulturlandskapet ved like...? Det kostet én telefon til kommunen og en rask befaring, før vi stod med tillatelsen til å invitere nabolaget til vedhogst i vår felles kommunale skog. Med suppe på bålet og felles arbeidsmål samler man både unge og eldre til noen timer som gir mer enn de tar.

Mat – Hvorfor har vi anlagt hager og fellesområder der vi må advare barna mot å spise enkelte planter? Hvorfor kan ikke alt spises? Hva skjer med oss når kunnskapen om hva som kan spises av «ugresset» rundt beina våre dør ut? Gjør ikke det oss mindre heller enn mer frie, slik de siste generasjonene er opplært til å tro? Hvordan henter vi ut, og sprer videre, den store rikdommen av kunnskap som et nabolag kollektivt besitter? Noen vet at lindehekken kan spises, andre hvilke røtter i skogen som er ypperlige i wok. Noen har mange tiårs erfaring med kjøkkenhage i akkurat ditt nabolag, og vet nøyaktig hvilke planter som klarer seg best i jordsmonnet og med de klimatiske forholdene i din gate. Andre jakter, parterer, sanker, safter og sylter med den største selvfølgelighet. Slik kunnskap er verdifull kompetanse som må oppdages og inviteres frem som en lokal ressurs. På engelsk heter det «re-skilling». Vi kaller det «gjenkunning», alt det folk kunne før som vi må lære oss igjen.

Transport – Hvorfor kjører det så mange ledige seter rundt på veiene i nabolaget? Hvordan kan vi bidra til å fortelle historien grønne transportvaner, uten å stemples som «grønne ekstremister»? Hvordan kan vi heie på hverdagssyklistene og belønne de som lar bilen stå på hverdager? Kan vi spre kunnskapen om bildeling effektivt, slik at flere kan klare seg uten bil nr 2? Ville det hjelpe om kommunen avsatte enkelte parkeringsplasser til bildeling, eller den lokale bussen forlenget ruten med ett stopp? Hvem lytter egentlig på vår ultralokale frekvens og gjør innsatsen for at vår lille bit av verden skal fungere så godt som mulig?

Det fine med et lokalsamfunn er at det finnes folk som brenner for alt. Transport er definitivt en av sakene mange er engasjert i. På Landås har over 20 transportengasjerte naboer samlet seg i en egen gruppe. De ivrer for grønne, smarte løsninger og ser byen fra vårt lille hjørne av den. Brått har vi fått en partipolitisk nøytral gruppe som taler nabolagets sak i transportspørsmål. De leser offentlige planer og kontakter kollektivselskapet. De kjenner utfordringene ved alle gang- og sykkelveiene i området og vet akkurat hvor fortauskanten er for høy, hvor fotgjengerfeltet mangler og har dyp innsikt i hvordan det er å være myk trafikant i vårt område. De designer prosjekter og skriver søknader som utløser flere hundre tusen offentlige kroner, for å teste hvordan man skubber i gang nye transportvaner. Helt vanlige, engasjerte naboer, som jobber med helt andre ting enn transport til daglig. De er ikke synlige i noen offentlige lister under «transport». De kan ikke sees av storsamfunnet, men de kan aktiveres og samles i nabolaget. Vår iboende lidenskap og vårt indre engasjement og drivkraft, må aldri undervurderes som samfunnsendrende kraft. Det har vi rett og slett ikke råd til i våre dager. I nabolagets mikroperspektiv bor det muligheter for stor samfunnsinnovasjon.

Forbruk – «Det er hullet i veggen jeg vil ha, ikke drillen». En gjennomsnittlig drill brukes visstnok mindre enn et kvarter gjennom livsløpet. Hva skjer hvis et nabolag bestemmer seg for å dele på verktøyet vi eier? Havkajakkene bak garasjen. Tilhengeren. Tursekken for de lange turene, som i gode år brukes en gang i året. Vis meg boden din, så skal du få se min!
Kan slikt sambruk også bidra til å utjevne sosiale forskjeller? Vi vet at mange av dem som faktisk trenger tilgang til brukte barneklær, kostbart turutstyr og verktøy, hindres av følelsen av skam. Gjenbruk, redesign og forbruksreduksjon er blitt trendy i nye grupper av befolkningen, men fremdeles er det lettest å følge gjenbrukstrender når du vet at du egentlig kunne kjøpt tingene selv. Det handler om bevisste verdivalg fremfor dyd av nødvendighet. Hvordan kommer vi forbi utfordringene knyttet til skam, i et nabolag?

Når vi zoomer ned ser vi ting klarere. Invitasjonene til handling når bredere ut, fordi folk vil være der det skjer. Langt flere enn «den tradisjonelle miljøverneren» finner veien til Bærekraftige livs arrangementer. Nabolagseffekten er sterk i møte med flokkdyr som mennesket. Som en fin bieffekt bygger vi «bygden i byen» tettere, blir bedre kjent med flere naboer, bedrer vilkårene for integrering, reduserer ensomhet og styrker vår egen opplevelse av at verden er full av fine folk.

I perioder med store omveltninger og både ytre og indre uro, er det viktigere enn ellers å øke samfunnets motstandskraft. Vi må forberede oss på mange år med omstilling til noe nytt, noe vi fremdeles bare skimter konturene av. Som mennesker reagerer vi ulikt i møte med det ukjente, og potensialet for samfunnsmessig uro og polarisering er stor. I Bærekraftige liv tenker vi at et sterkt nabolag er den beste «motkraften» vi kan bygge mot urolige og uforutsigbare tider. Jo flere positive erfaringer vi har med menneskene rundt oss, jo sterkere blir tilliten. Tillit til at de fleste folk er bra folk. Tillit til at vi kan føle oss trygge, og at vi som fellesskap kan løfte tungt. I møte med store forandringer står samfunn med høy grad av tillit sterkest.

Handling fører til holdning raskere og mer effektivt enn holdning fører til handling. Vi trenger en folkebevegelse av mennesker som tar turen ut i egne nabolag og ser etter uutnyttede muligheter knyttet til transport, mat, energi og forbruk. Men kanskje viktigst av alt – spør naboene dine hvilke drømmer de har for det bærekraftige samfunnet. I den drømmen ligger det mye uforløst energi og handlingsvilje, som må omsettes til lokale arrangement og invitasjoner folk har lyst å takke ja til. Vi har ingen tid å miste. Åpne ytterdøren, se deg rundt og sett i gang!