Hva grønne kan lære av konservative

Jarle Fagerheim savner konservative miljøvernere, og mener at en forsiktig løsning på miljøproblemene kanskje er det beste vi kan få til. Altså en konservativ løsning. Jeg er enig i at konservative ikke har tatt miljøproblemene på alvor. Jeg tror også at miljøvernere trenger konservative ideer. Men jeg er egentlig mer enig med Tale Hammerø Ellingvåg fra Rødt. Konservatismen er død i norsk politikk. Et pynteord i partiprogrammene. I stedet for en konservativ politikk, som ville begynt å løse problemet for lenge siden, har vi hatt en miljøpolitikk som er så forsiktig at omstillingen vi må gjennom har blitt kraftig forsinket.

Med andre ord, hvis konservatisme er å alltid lytte til de som ber oss ta det rolig, så har vi allerede prøvd det, og det fungerte ikke. Vi har ikke tid til mer av det samme. Hvor ble det av de konservative? Noen ble liberalkonservative som mest er markedsliberale. Andre ble nasjonalkonservative som mest er nasjonalister. Ingen av leirene har særlig sans for miljøvernbevegelsen. Liberalkonserative liker ikke den grønne kapitalismekritikken, og nasjonalkonservative er mest opptatt av kulturkrigspørsmål, hvor grønne som regel plasserer seg på den andre siden.

Det er uklart for meg om det finnes noe ekte konservativt miljøengasjement i Norge i dag. De må iallfall gi lyd fra seg hvis de finnes. Det kan hende Fagerheim har rett i at en forsiktig løsning er det beste vi får til. Men jeg tror han tar feil om at det er det beste vi bør sikte mot. Jeg tror også at det å være konservativ er noe mer enn å være forsiktig. Hvis en by tømmer kloakk i drikkevannet sitt, er det ikke konservativt å si at dette må vi fase ut gradvis over femti år. Det konservative er å innse at byen ødelegger sitt eget livsgrunnlag og at det haster med å slutte.

Problemet er at høyresiden har glemt mange av sine egne beste ideer. Grønne og konservative har mye de kunne snakket med hverandre om. Mye mer enn det åpenbare, at det er viktig å "konservere" det gode vi har arvet. Jo, vi skal konservere. Men hva betyr det? Det betyr at vi er forvaltere av en verden vi ikke har skapt og ikke fullt ut forstår. Vi er ikke allmektige. Vi er ikke så rasjonelle at vi kan leke Gud med naturen. Konservative har alltid vært opptatt av å se det fornuftige som gjemmer seg bak tilsynelatende irrasjonelle institusjoner og tradisjoner. Derfor har de vært skeptiske til nesten alle dårlige nye ideer de siste to hundre årene. Og til nesten alle de gode nye ideene også. Men grunninnsikten er riktig. Økologi er den samme tanken, bare i et enda større format. Naturen består av komplekse systemer vi aldri fullt kan forstå eller kontrollere. Vi er avhengige av disse systemene for å leve. Vi kan ikke ta sjansen på å ødelegge dem. ¨

Konservative var redde for den hovmodige rasjonalisten som vil gjøre seg selv til Gud. Vi trenger ydmykhet og ærefrykt. Følelsen av at vi er en del av noe som står over oss. Grønne tenkere bygger videre på denne tanken. Vi kan ikke behandle naturen som bare enda en økonomisk ressurs. Naturen står over økonomien. I stedet for å oppføre oss som eiere av naturen, må vi lære å elske og respektere den. Møte den med ydmykhet og ærefrykt. Aldo Leopold mente at dette var en av grunnene til at vi bør ta vare på den ville, urørte naturen: Fordi den minner oss om vår plass i det store bildet.

Konservative var skeptiske til kapitalismen, og avskydde de rikeste industrikapitalistene. De som bare ville ha mer og mer, og aldri kunne legge bånd på sin egen grådighet, uten tanke på hva dette gjorde med andre mennesker. Den nesten-konservative forfatteren G.K. Chesterton skrev at riktignok skal vi ikke bygge et himmelrike på jord, men jorda skal da ikke se ut som et helvete heller, og de store industribyene så ut som et helvete. De var spesielt opptatt av grenser. Den konservative tenkeren Irving Babbitt mente at å være et menneske er å lære å forholde seg til grensene rundt oss. Å si at nå har vi fått nok. Han mente at det moderne samfunnet var preget av en slags romantisk imperialisme: En trang etter å ekspandere seg selv i alle retninger, forfølge begjæret sitt uten stopp, jakte på et liv uten grenser. Men det livet finnes ikke. Grønne tenkere snakker om det samme. E. F. Schumacher skrev at enhver aktivitet som ikke kjenner sin egen begrensning er av det onde. Wendell Berry mener at grenser er bra for oss. De kurerer oss for hovmodet vårt, og mye av fortvilelsen vår også. Grenser er menneskelig. Verden har plass til mange som lever som mennesker, men bare noen få som lever som kjemper.

Dagens liberalkonservative tenker at siden det å være konservativ er å respektere de komplekse systemene vi har arvet, må vi være forsiktige med å tukle med den vekstbaserte kapitalismen vi har arvet. De har halvveis rett. Men de tenker i feil tidsskala. Det er ikke miljøvernerne som tukler med et gammelt, stabilt system, det er vårt eget samfunn. Det har bare tatt oss noen generasjoner å se konsekvensene. Konservative havner dermed i et dilemma: Er det viktigere å ta vare på systemet som har gitt noen av oss så mye velstand, eller skal vi våge å tukle med dette for å ta vare på de underliggende systemene vi er avhengig av for å leve? Iallfall havner de i det dilemmaet hvis det finnes noen konservative lenger. Noe jeg ikke er sikker på om det gjør. Selv tenker jeg at det beste av denne arven lever videre i den grønne bevegelsen, og at det er der høyresiden eventuelt må gjenoppdage den. Hvis det å være konservativ i dag betyr noe som helst, må det være å ta miljøproblemene på alvor. Det er gjennom å tenke konservativt jeg ser at systemet vi har bygget er en del av problemet.