Humanistskolen: En annerledes skolehverdag

Denne teksten ble første gang publisert i Harvest Magazine i 2018.

Thomas M. Johanson, Ole Martin Moen og jeg ønsket å starte en skole som hadde med seg det vi likte fra den offentlige skolen og ta bort det vi så ikke fungerte. Når man starter opp selv, er det som å kaste opp kortene igjen - vi kunne lage den skolen vi selv ønsket. I 2015 startet vi Humanistskolen som Norges første livssynsskole tuftet på et sekulært, humanistisk livssyn. Vi tar inn 60 elever hvert tredje år, og følger disse gjennom de tre årene på ungdomsskolen. Alle elevene tilhører derfor samme årskull.

Undring, glede og opplevelser

Norske elever kjeder seg på skolen. De synes ikke det er så morsomt å lære, de lærer mindre enn de burde og skolen har en temmelig rigid struktur - faktisk så rigid at den knapt er endret de siste århundrene. Jeg mener det er viktig at elevene finner tilbake til evnen å undre seg over noe og glede seg over å forstå. Måten å gjøre det på er neppe mer av det som ikke til nå har vist seg å fungere - læreren snakker til elevene i et klasserom og elevene jobber med oppgaver alene i klassen og hjemme etterpå. Men hva kan man gjøre i stedet?

Alle liker å oppleve. Vi liker noen brudd i tilværelsen og vi liker å gjøre forskjellige ting. På Humanistskolen er elevene på utflukter hver uke. Vi drar på kunstutstillinger, på teater, ser på film, besøker museer, går i skogen og spiser kebab på Grønland. Vi ønsker å tilby elevene et mangfold av aktiviteter, kanskje særlig de aktivitetene de ikke selv ville oppsøkt. Samtidig tenker vi at dette er læring og gjør elevene nysgjerrige. For litt siden var vi på Naturhistorisk museum og lærte om evolusjon av Petter Bøckmann. Han er professor i zoologi og en fantastisk formidler. Det er klart at elevene har det morsommere med han enn med en lærebok i naturfag. Underveis i opplegget brukte han elevene og viste hvordan de kunne klare seg eller ikke klare seg i ulike biologiske samfunn. Jeg er sikker på at elevene fortsatt husker hvorfor mennesker har smalere midje enn antilopen etter han sammenliknet en av jentene våre med en utstoppet antilope (vi spiser ikke gress og trenger mindre plass til fordøyelseskanalene). Nærmiljøet som lærebok gir en helt annen læringslyst og gjør elevene langt mer tilgjengelige for faglig fokus enn klasserommet.

Dette gjelder ikke bare for oss i Oslo som har kort vei til mange museer og utstillinger. Alle skoler har et nærmiljø som kan utnyttes i langt større grad enn i dag. De har en foreldregruppe som selv kan benyttes og som kjenner andre som kan ha en rolle i skolen. De blir imidlertid i liten grad spurt om å bidra. Videre er det mange tilbud i "Den kulturelle skolesekken" (som jeg til min overraskelse ser at mange lærere definerer som "tidstyver") som skolene kan få tilgang til gratis. Fulbright-stipendiater reiser rundt og holder gratis foredrag om USA og aktuelle tema hvert eneste år og de kommer gjerne til utkantskoler. I tillegg er det alltid lokale museer, friluftsområder og lokale foreninger og lag som kan bidra. Vi skal på sopptur med elevene, sammen med Oslo og omegn sopp -og nyttevekstforening - en forening som har mange tilsvarende foreninger ute i distriktene. Så jeg mener faktisk at mulighetene er svært store og i svært liten grad blir benyttet.

Lære å svømme, ikke antall svømmetimer

Det å ha god undervisning krever alltid mer ressurser enn å bare være til stede i timen. Så en god lærer vil bruke mer tid på å forberede undervisningen enn en dårlig lærer. Formen vår gjør at vi begrenser tiden til forelesninger og legger opp til mer elevaktiv læring. Dette gjør vi jo med bakgrunn i forskning, som viser at elevene må jobbe med stoffet over tid for å oppnå forståelse. Tilsvarende søker vi å få elevene til å forstå noe framfor å pugge noe og å lære noe ordentlig i stedet for å sikre at de har fått sine formelle rettigheter ivaretatt. Det betyr at vi gjør alt vi kan for at elevene skal lære å svømme, ikke bare sikre at vi har hatt svømmeopplæring. Vi kan eksempelvis betale for at elever som ikke kan svømme når de starter på ungdomsskolen, kan følge svømmekurs særlig tilpasset denne gruppen. Så ja, god undervisning er mer tidkrevende enn å gå inn i klasserommet og be elevene arbeide med oppgaver i læreboka. Men det gir også bedre læring.

Dannelse

Vi har to overordnede mål på Humanistskolen: 1) Elevene skal lære å tenke og 2) Elevene skal kunne leve gode liv. Disse tingene henger sammen. Det er en del grunnleggende kunnskap og kompetanse som er nyttig å ha med seg uansett hva man skal i livet og det utgjør kjernen i hva vi definerer som dannelse. På Humanistskolen er dannelse et eget fag med tre hovedområder: nysgjerrighet, kritisk tenkning og medmenneskelighet. I faget er elevene mye ute på andre arenaer for å lære og vi inviterer foredragsholdere til skolen flere ganger i måneden. Dette kan være kjente foredragsholdere, som Lars Gule (forsker fra HiOA), eller folk vi eller andre som er tilknyttet skolen kjenner som kan snakke om alt fra seksualitet til animasjon i Hollywood-filmer til vitenskapsjournalistikk. Det er også plass til interesseorganisasjoner eller representanter for politiske, ideelle eller religiøse samfunn som lærer elevene om hva de tror på. På den måten møter elevene mange ulike mennesker som har levd helt ulike liv fra dem selv og som de kan lytte til, lære av og som gjør at de kan forstå verden bedre.

Læring

Læringen er både direkte og indirekte. Våre elever vet hva en stumfilm er, hvordan man kan forstå kunst bedre dersom man får litt hjelp av en omviser, hvordan Fram ser ut, hvordan vi setter opp en lavvo og hvorfor vi snakker forskjellig øst og vest i Oslo. Dette er ikke alltid direkte knyttet til kompetansemål, men det er viktig for å kunne leve et godt liv. De vet hvilke opplevelser de har tilgang til og de kan snakke med folk om hvordan det er å være på ulike arenaer. Tilsvarende lærer elevene masse av å sette opp en musikal på engelsk. Det viktigste er ikke at det dekker kompetansemål i engelsk, musikk og kunst og håndverk, men at de lærer å samarbeide, kommunisere, leke - de lærer at hvor mye jobb man legger inn i noe har noe å si for hva som kommer ut av det, at det kan være gøy å bruke mye tid på noe, at det å skape noe sammen har en verdi utover det som blir skapt.

Kritisk tenkning

Kritisk tenkning er en grunnleggende ferdighet i alle fag på Humanistskolen. Vi er opptatte av at elevene kan skille mellom hva vi kan vite noe om og hva vi ikke vet, hvordan vitenskapen utvikler seg framover, hvordan vi skal avgjøre hvem vi skal lytte til i diskusjoner og avdekke argumentene bak. Vi ønsker at de skal stille spørsmål ved vedtatte sannheter, søke ulike kilder og samtidig innse at noen ting vet andre bedre enn oss, som i vaksinespørsmålet. Kritisk tenkning handler om å kunne orientere seg i mye materiale med ulike avsendere og skille ut hva som er relevant fra det som ikke er det.

Vi har valgt å ikke bruke lærebøker. Årsakene er flere. For det første er ikke lærebøkene oppdaterte, for det andre gjør de at fokus blir å “komme igjennom” pensum, læreboken, og ikke på å faktisk lære det. Og de er ikke lagt opp etter hvordan vi ønsker det - mulighetene for tverrfaglighet blir større uten lærebøkene.

I Norge er forskjellene mellom klasserommene større enn mellom skolene. Det skyldes selvsagt at lærerne er det nest viktigste skolen har (det viktigste er selvsagt elevene). Forskning viser at tett oppfølging av elevene er noe av det aller viktigste for å oppnå økt læring. Hos oss har hver elev en egen mentor – det er en utvidet kontaktlærerfunksjon. Hver elev har 15 minutter hver uke til samtale med mentoren sin om faglige og sosiale problemstillinger. Mentoren har også hovedansvaret for dialogen mellom hjem og skole og følger opp elevene i det daglige.

Innsats, ikke karakterer

Det er flere ting som stenger for økt læring. Karakterer er dessverre fortsatt nødvendig å sette gjennom ungdomsskolen, men vi forsøker å ikke ha fokus på dette. Men vi er veldig opptatt av innsats. Vi har utviklet et enkelt system for å måle elevenes innsats. Mens lærerne går rundt på læringsverkstedet og veileder elevene, bruker de en digital “app” som forteller dem hvilken elev de skal oppsøke. De besøker eleven og vurderer om eleven akkurat da er “on task” eller “off task”. En slik enten/eller-måling yter ikke alltid eleven rettferdighet, for det kan jo være at eleven har jobbet som en helt hele tiden, men akkurat da sjekker mobilen for de nyeste oppdateringene på sosiale medier. Eleven får da en “tommel ned” av læreren, og en litt lavere innsatsvurdering enn hun ellers ville ha fått.

I den store sammenhengen spiller likevel denne ene, og kanskje feilaktige, observasjonen liten rolle. Vårt mål er å foreta et stort antall observasjoner, slik at vi over tid får et representativt bilde av elevens innsats. Appen som lærerne bruker er derfor enkel; de skal ikke bruke tid på å dokumentere hvorfor de ga eleven “tommel ned”, men heller ha tid til å observere eleven mange ganger i løpet av skoledagene. Det vi liker med denne måten å vurdere på, er at den er rask og ukomplisert. Den tar også hensyn til at elever er ulike; vi ser ikke på hvor effektivt hver elev arbeider, men bare om eleven er “on task”. Dette er overkommelig for alle, spesielt fordi elevene våre, hvis de er slitne, kan stemple seg på pause og å ta seg litt frisk luft, løpe en runde rundt Ullevaal Stadion eller, på torsdager, steke seg en gratis vaffel.

Vi vurderer også innsatsen på innleverte arbeidsoppgaver. Da tenker vi ikke første og fremst på de store karaktergivende innleveringene i løpet av året, men på de fire 25-minutters arbeidsoppgavene som elevene gjør på skolen hver dag. Av de daglige 240 innleverte oppgavene, plukker faglærerne ut 40 tilfeldige arbeidsoppgaver som de innsatsvurderer. Det er få andre ungdomsskoler hvor lærerne setter seg ned med de arbeidsoppgavene som elevene har gjort i løpet av timene.

Dette gir oss mulighet til å belønne elevens slit og svette. En faglig lavtpresterende elev kan få en høy innsatsvurdering dersom han leverer over forventet nivå, mens en faglig høytpresterende elev, som leverer dårligere enn forventet, får en lav innsatsvurdering. I motsetning til den mer objektive “tommel opp”/”tommel ned”-vurderingen av arbeidet i timene, så vil vurderingen av mengden innsats som er lagt ned i en arbeidsoppgave være mer subjektiv. Lærerne er ikke allvitende, så dette er så godt som vi klarer å få til. Elevenes arbeidsoppgaver vurderes på en innsatsskala fra 1 til 6, og gjennomsnittet av disse vurderingene presenteres som en prosentskår.

Elevene og foresatte får jevnlig tilbakemeldinger på innsats fra mentorene. På den måten sørger vi for å måle og bruke tid på det som er viktig: gode arbeidsvaner og innsats i fagene, snarere enn karakterene, som ikke i like stor grad er et mål på dette. Alle kan oppnå maks score for innsats, men ikke alle kan få toppkarakterer i alle fag. Gjennom å fokusere på innsatsen, vil også elever med større utfordringer kunne oppleve å få anerkjennelse for det de gjør på skolen. Og det vil også gi seg utslag i mer læring og ofte også høyere karakterer.

Systemet vårt med innsatsvurdering, slik det nå gjennomføres, er ikke nødvendigvis den endelige fasiten. Vi prøver stadig ut nye måter å gjøre ting på, slik at vi hver dag blir en enda bedre skole. Men akkurat nå er det denne måten å gjøre det på som vi er mest fornøyd med.

Til slutt, og viktigst: love your students. Vi tror på møter mellom mennesker, på å oppleve verden, på å lytte til mennesker som er annerledes enn oss selv. Gjennom å erfare verden gjennom alle sansene vil elevene utvikle seg til å bli hele, integrerte samfunnsborgere og i stand til å leve gode liv ut fra hvordan de selv ønsker å definere det.