Helvete er å sitte i kø på vei til jobben og aldri komme frem

Den verden som har vokst frem rundt bilveiene er litt som flyplassene. Den er full av likedanne veiskilt og bensinstasjoner, og biler som kommer like langt borte fra som meg. Bare når jeg stopper opp og bruker tid et sted, har jeg sett noe. Jo mer jeg kjører, desto mer opplever jeg bilen som en mur mellom meg og omgivelsene. Den gir meg et falskt minne av å ha vært et sted. Å ha førerkort har åpnet opp steder for meg som før var låst. Den tar meg til hytta, hvor bussen ikke går. Jeg har sett nye steder, hatt flotte opplevelser. Samtidig legger jeg merke til at stedet jeg besøker blir vakrere av at jeg må slite for å komme dit. Sjøen i fjellet jeg brukte tre timer på å gå til er fantastisk fordi det tok tre timer å gå dit, fra der vi hadde parkert. Jeg passerte helt like sjøer på veien. Jeg kunne stoppet for å beundre dem. Men de ville ikke vært like fine, fordi jeg kjørte hele veien frem. Selv fem minutter til fots den siste veien til hytta gjør at jeg opplever den som et finere sted enn når jeg kan kjøre helt fram til døra.

Jeg kommer meg ikke opp i fjellet uten bil. Jeg kommer meg ikke til Praha i helgen uten å fly. Bilen og flyet er gode og nødvendige transportmidler. Men når dette er sagt, har jeg bare sagt halvparten. Den andre halvparten er at transportmiddelet gjør noe med reisen. Bare når målet for reisen er eksepsjonelt flott, veier det opp for måten jeg reiser dit på. Med et fly kan jeg ha en fin helg i Praha, men det er Praha jeg må fly til. Med tog holder det å dra til Gøteborg. Med bil holder det å dra til Stavern. Med sykkel kan jeg ha det gøy på oppdagelsesferd i min egen by. Til fots holder det å snuble over en fredelig sittestein i skogen borti veien. Og når jeg har mer tid til å reise, får jeg mer igjen for å bruke et tregt transportmiddel enn et kjapt. Hvis jeg har tid til å gå på oppdagelsesferd i min egen by, er det en større opplevelse enn om jeg sykler. Hvis jeg har tid til å sykle til Stavern, er det en større opplevelse enn å kjøre dit. Hvis jeg har tid til å ta toget til Praha, er det en større opplevelse enn å fly.

Under arbeidet med denne boka reiste jeg rundt med tog i Europa, for første gang siden InterRail-turene jeg tok som ung. Jeg gjenoppdaget hvor avslappende det er å reise med tog. Mange av turene er kjedelige, men det gjør opplevelsen større når det er noe å se. Jeg har besøkt den franske rivieraen og Nord-Italia med fly flere ganger. Dette er fantastiske steder å besøke, uansett hvordan du reiser dit, og innflygningen over Alpene er uforglemmelig. Men det er en enda større opplevelse å ta toget langs rivieraen inn til Italia, og så krysse Alpene til Østerrike. At det er mer tungvint og tar mer tid gjør opplevelsen større.

Den amerikanske forfatteren Edward Abbey påpekte det samme paradokset i boka Desert Solitaire i 1968. Abbey hadde jobbet i en nasjonalpark i ørkenen i Utah, et øde og avskrekkende sted uten god adkomst, dit turistene sjelden fant veien. Han irriterte seg over at myndighetene bygget veier rett inn i alle nasjonalparkene sine. Intensjonen deres var god. Parkmyndighetene mente det var jobben deres, ikke bare å bevare parkene, men også å gjøre dem tilgjengelige for vanlige folk. Tilgjengeliggjøring betydde, tenkte de, å gjøre det så lett som mulig å kjøre bil dit. Abbey innvendte at dette var en falsk tilgjengeliggjøring. Du kan ikke oppleve en nasjonalpark fra innsiden av en bil. Du kan ikke kjøre helt fram til mål, gå ut av bilen, se deg omkring litt, og så dra igjen og tro at du har vært i parken. Du må puste lufta, slite, svette, snuble, tørste, ta sjansen på å gå deg vill. Bruke tid. Ved å asfaltere parkene gjorde man dem om fra en sjelden og stor opplevelse til en avkryssingsboks på lista til turister som prøvde å presse så mange severdigheter inn i sin to ukers bilferie som mulig. Man burde ikke se ti nasjonalparker på ti dager, skrev Abbey, man burde tilbringe ti dager i én nasjonalpark. Han foreslo å forby biler i nasjonalparker. Folk skulle få lov til å kjøre opp til inngangen, men så burde de gå eller sykle videre. Man kunne sette opp buss for dem som var svake til beins. Det viktige var å bli kvitt den industrielle turismen. Det ville bli færre besøkende, javel, men de som kom ville hatt en større opplevelse.

Slik gikk det selvsagt ikke. Parkene fikk veier, og når et sted har vei, drar man dit med bil. Bilveien skaper bilturismen, og en forventning om at det er bil man skal bruke når man er turist. Senere kom billige flyreiser, og skapte en forventning om at det er fly man skal bruke når man vil komme seg bort for en helg. Infrastrukturen er ikke nøytral. Den skaper sin egen kultur rundt seg, tilpasset infrastrukturen.

Jeg sier disse tingene med halv styrke. Hvis jeg ropte dem med full styrke ville de blitt en fanatisk løgn: at løsningen på alle moderne problemer er å reise tilbake i tid til den gangen alle levde ekte liv, fordi de ikke kunne fly eller kjøre bil. Jeg sier bare at det ikke kun gjør reisen min bedre at jeg kan fly til Praha, eller kjøre bil hele veien til hytta. Jeg mister noe. Og hvis jeg kan forstå hva det er jeg mister, kan jeg prøve å finne det igjen.

Jeg opplever bilen som en pliktglede. Selv på sitt beste, når den tar meg steder jeg ikke kunne kommet uten, tilfører den ingenting til turen ut over at jeg ender opp på riktig sted, som bare er halve poenget med en tur. Mest av alt er bilen en dyr glede. Selve bilen er så kostbar at de fleste må ta opp lån for å ha råd til den. Men verdien faller fra første kilometer. Du må betale for bensin, bompenger, forsikring, avgifter og vedlikehold. Kanskje får du solgt den til halve prisen noen få år senere, og da er det ikke rart at du ikke har flere hundre tusen stående klar på konto til å kjøpe din neste bil. Dermed blir det på tide med et nytt billån. Når prisfall og alle utgifter er tatt med, koster det lett hundre tusen i året å eie en vanlig bil. Åtte tusen kroner måneden, nesten tre hundre kroner dagen. Etter at jeg tok førerkortet tok vi en kikk på dette regnestykket. Så gjorde vi det eneste fornuftige: Vi lot være å kjøpe bil. Vi trenger den ikke til hverdags. Selv om prisen var lavere, ville det sittet langt inne for meg å bli hverdagsbilist. Jeg har gått, syklet og kjørt buss forbi bilkøer i rushtiden i mer enn femten år. Jeg ønsker ikke å bli en av dem. På heldige dager kommer de seg til jobben dobbelt så fort som meg. Men på de andre dagene, når jeg ser dem sitte der i rushtidskøen, hver og en på hver sine fem meter med asfalt, tenker jeg at Hieronymus Bosch tok feil. Helvete er ikke å bli stekt på spidd av en demon i et flammehav. Helvete er å sitte i kø på vei til jobben og aldri komme frem. Å bli stekt på spidd er i det minste en uforglemmelig og akutt hendelse. Du vet at det er ille, og ville flyktet hvis du kunne. Bilhelvetet sniker seg inn på deg i form av en rutine som spiser opp gleden din, ett kjedelig minutt av gangen. En tilstand av evig irritasjon over hva bilisten foran deg holder på med. Tortur er, om ikke annet, meningsfullt. Som torturoffer i helvete, eller i et fengsel, kan du søke tilflukt i vissheten om at du enten får som fortjent, eller lider for en god sak.

Bilkøen er bare meningsløs. Det uhyggeligste ved tanken på å bli hverdagsbilist er at jeg selv ville ha hjulpet med å feste lenkene. Jeg ville ha bosatt meg og lagt opp livet mitt slik at jeg må kjøre hver dag. Kanskje ville jeg ikke ha brutt lenkene selv om jeg fikk muligheten, fordi jeg ville ha fortalt meg selv at det ikke var mulig. Hvis jeg ble hverdagsbilist, og du spurte meg om hva jeg ønsket meg aller mest, ville jeg antagelig ha svart: mer av det samme. Mer vei og bedre vei. Det blir som den fordømte som drømmer om at helvete skal kjøpe inn nye spidd som ikke er like rustne som de gamle.

Sammenligningen er urettferdig. Torturofferet i helvete forstår at de er med på noe fryktelig, og at det finnes hyggeligere måter å tilbringe evigheten på. Mange hverdagsbilister har glemt at de lider, og at det finnes alternativer. De viser tegn til selvinnsikt når du spør dem om hvorfor de kjører. Fordi vi må, svarer de. Joda, noen forteller nok om gleden ved å kjøre bil til jobben hver dag. Men du hører mer om tvangen. Vi må kjøre, sier de, fordi alt vi gjør er så langt unna. Hjemmet, barnehagen, skolen, jobben og idrettsklubben er spredt over et så stort område at vi ikke rekker rundt uten bil. Det er mulig de tar feil, hvilket er trist. Noen er hverdagsbilister uten grunn, fordi de ikke vet at de kunne klart seg uten. Men enda tristere er det at de kan ha rett. Det de beskriver er det samme jeg opplever når jeg kjører bil: pliktglede. Tingen du må gjøre, som bare gir glede gjennom å få det overstått. For meg er dette det såreste ved bilsamfunnet. Ikke de som feilaktig tror at de må kjøre, men de som virkelig ikke har noe valg. I stedet for å innse at de har blitt plassert i denne situasjonen, enten av sine egne eller andres valg, altså at vi snakker om et uhell eller en urett, omfavner mange situasjonen som uunngåelig, og derfor god. Det er bare slik det må være. Selvsagt må jeg bo så langt unna butikken, barnehagen og jobben at jeg må kjøre dit. Selvsagt må det gå en motorvei forbi boligområdet mitt, og hvis den er full må den selvsagt gjøres bredere. Det finnes ingen bedre måte å bygge byer på. («Vi lever i den beste av alle verdener», sier optimisten. «Enig», sier pessimisten.)