Havnasjonen Norge er en sinke

Nordmenn har levd ved og av havet i tusenvis av år. En skulle tro at den sterke tilknytningen til og avhengigheten av havet hadde fått oss til å forstå viktigheten av å forvalte naturverdiene der i et langsiktig perspektiv. Det kan derfor fremstå som et paradoks at vi har en langt sterkere tradisjon for å beskytte naturen på land enn til havs. Til havs er ressursperspektivet dominerende. Skal vi ta vare på havene for framtidige generasjoner må miljøperspektivet i forvaltningen styrkes. Vår bevissthet rundt havet må endres.

Stor forskjell på land og hav
Norge har lang tradisjon for miljøvern og arealforvaltning på land. I 1962 ble Rondane etablert som Norges første nasjonalpark. Stortinget vedtok landsplanen for nye nasjonalparker i 1991. I dag er hele 17 prosent av det norske fastlandet vernet. Det første rene verneområdet i sjø ble etablert i 2013. Vi har fortsatt ikke vedtatt noen marin verneplan, og bare 0,4 prosent av kyst- og havområdene er vernet. Faktisk gjelder ikke de viktigste virkemidlene i naturmangfoldloven for å verne naturverdier – reglene om områdevern, utvalgte naturtyper og prioriterte arter – i havområdene overhodet.

Bruken av landareal er strengt regulert gjennom detaljerte arealplaner etter Plan- og bygningsloven. Til sammenligning styres bruken av havområdene gjennom havforvaltningsplanene, som er politiske og ikke bindende dokumenter. Videre er Norge tilsluttet EUs vanndirektiv, som blant annet setter mål om at alt vann på land og langs kysten skal ha god kjemisk og økologisk kvalitet innen 2021. Vi er derimot ikke tilsluttet EUs havstrategidirektiv, som skal sikre god miljøtilstand i havene innen 2020.

Hva er en havnasjon?
En mulig årsak til dette er at selvbildet vårt som havnasjon er sterkt knyttet til ressursutnyttelse. For å beskrive «havnasjonen Norge» fremhever for eksempel regjeringen havnæringene olje og gass, maritim og sjømat. Norges kyst- og havhistorie er også i stor grad en historie om handel, skipsfart og verdiskaping.

Siden 1600-tallet har havretten også handlet først og fremst om å regulere kyststatenes rettigheter til bruk og utnyttelse av ressursene i havet. Fraværet av miljøfokus kunne nok forklares med mangel på kunnskap om hvordan mennesker påvirket livet i havet. Vi dumpet lenge søppel i havet fordi vi ikke visste at det kunne bli liggende og påvirke og skade økosystemene. Og vi trodde vi kunne fiske ubegrenset.

I dag vet vi mer om menneskelig påvirkning av havene. Vi har erfart at vi har evnen til å nesten utrydde store fiskebestander. Og bildene av hvaler med plastposer i magen er synlige bevis på hvordan vi påvirker livsbetingelsene i havet direkte. Men har den økte kunnskapen egentlig endret vår forståelse av rollen som havnasjon: fra ressursutnyttelse til miljøbeskyttelse?

Misforhold mellom kunnskap og forvaltning
Norge har i dag en vitenskapsbasert fiskeriforvaltning som setter strenge grenser for hvor mye som kan fiskes. Regjeringen har blant annet inntatt en pådriverrolle mot plastforsøpling globalt. På andre områder ser vi imidlertid at kunnskap om miljøkonsekvenser neglisjeres:

*Dagens olje- og energiminister har varslet at han ikke vil legge kampen om oljeboring i Lofoten og Vesterålen død. Her gyter verdens største torskebestand og både Miljødirektoratet, Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet fraråder oljeboring.

*Tidligere denne måneden vedtok Stortinget en ny lov om mineralutvinning på havbunnen, til tross for at vi vet svært lite om naturmangfoldet der. Loven har et utpreget ressursfokus og mangler klare rettslige forpliktelser for å ivareta kravene til en forvaltning som opprettholder økosystemene.

*For noen uker siden ga regjeringen tillatelse til å dumpe opptil to milliarder tonn gruveavfall i Repparfjorden årlig. Havforskningsinstituttet har advart mot at dette vil føre til alvorlig forurensning av fjorden, som har status som nasjonal laksefjord. Vi er i dag ett av bare fem land i verden som tillater bruk av sjødeponi.

Norge har et selvstendig ansvar
Mangel på kunnskap er altså ingen unnskyldning. Likevel er det tydelig at Norge forstår sitt forvalteransvar for havområdene i lys av det gamle havrettslige fokuset på ressursutnyttelse. Begrunnelsen for å unnta vernebestemmelsene i naturmangfoldloven fra havområdene var at dette kunne komme i konflikt med folkeretten, i tillegg til at konsekvensene for næringsvirksomhet var for dårlig utredet.

Storbritannia har vernet 29 prosent av sine havområder – Norge 0,4 prosent.

Internasjonalt er det ikke lenger et rådende syn at kyststatens myndighet på havet (det vil si i den 200-mils eksklusive økonomiske sonen) er begrenset til ressursutnyttelse. Det er enighet nå om at statene selv har et ansvar for å ta vare på havnaturen. FNs havrettskonvensjon pålegger statene å verne og bevare det marine miljøet i sine havområder, noe som også er understreket av internasjonale domstoler. Marint vern inngår også i FNs bærekraftsmål.

Konvensjonen om biologisk mangfold pålegger statene å bevare økosystemer og biologisk mangfold til havs, og har blant annet satt mål om at 10 prosent av verdens havområder skal vernes innen 2020. Av våre naboland har for eksempel Storbritannia vernet 29 prosent av sine havområder – Norge 0,4 prosent.

Havets fremtid
Regjeringen har store ambisjoner for økt verdiskaping fra ressursene i havet. «Havrommet» er løftet frem av Innovasjon Norge som et av seks mulighetsområder for næringsutvikling og vekst. Enkelte forskningsmiljøer anslår at vi kan seksdoble verdiskapingen fra havet.

Selvsagt bør vi utnytte mulighetene for verdiskaping fra havet. En nødvendig forutsetning er imidlertid at vi også styrker miljøbeskyttelsen, slik at verdiskapingen kan skje innenfor naturens tålegrenser. Dette krever igjen at vi redefinerer Norges rolle som havnasjon og endrer vår kollektive bevissthet om havet.

Et nytt syn på havet og kysten
Vi må forstå at havet ikke bare er en kilde til fisk og olje for oss mennesker. Livet i havet er rikere og mer mangfoldig enn på land. Det er mer spektakulært – her finnes for eksempel blekkspruter som kan gjøre seg selv gjennomsiktige eller endre form for å etterligne angripende vesener for å beskytte seg. Og det er mer tidløst og eksistensielt: her finnes 8000 år gamle korallrev og svarte skorsteiner som kanskje er opphavet til alt liv på jorda.

Forfatter Morten Strøksnes mener natursynet vårt er preget av et misforhold i norsk kultur og identitet. Som en del av det store nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet ble nye forestillinger om det norske hentet fra innlandskulturen på Østlandet, som ble betraktet som renere og mer ekte enn kystkulturen. Det ble for eksempel typisk norsk å gå på ski, spise brunost og drive med rosemaling – ikke å ro båt og spise fisk, noe vi har gjort i tusener av år.

Vi trenger altså en dypere forståelse av havet og kystkulturen. Dette kan gjøre oss til bedre og mer ansvarlige forvaltere av havet. Slik kan vi bli en moderne havnasjon og kanskje leve ved og av havet i noen tusen år til.