headerbilde
headerbilde

Gult, grønt og rødt

Opprøret i Frankrike viser at miljøpolitikk ikke kan vinne frem uten en visjon for et grønt samfunn som folk har lyst til å leve i.

16.04.2021 / Ole-Jacob Christensen

Få det viktigste fra Pan en gang i uka. Klikk her.

«Og neste gang stemmer de på Marine Le Pen», sa en tilfeldig tilskuer da vi så et langt tog med gule refleksvester marsjere gjennom gatene i Nice. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke, men la sammen to og to: høyrepopulisme og protest mot noen øre høyere drivstoffpriser.

Kanskje var det slik det begynte, eller så ut i begynnelsen. Snart viste det seg at vi hadde summert opp for fort. Drivstoffprisene var dråpen som hadde fått begeret til å renne over. De gule vestene fortsatte å demonstrere, dag etter dag, uke ette uke. Noen krever at president Macron må gå av. Det lå et oppmagasinert sinne bak protestene. Nok er nok etter fire år med en provoserende Nicolas Sarkozy, fire år med en tafatt François Hollande som løp fra alle valgløftene sine, og nå en arrogant Emmanuel Macron i presidentpalasset. Protestene har sitt utspring i en utbredt følelse av – ikke bare å bli oversett – men regelrett bli sett ned på.

Man kan, som det franske grønne partiet, EELV, se nødvendigheten av økte avgifter på fossil energi, men likevel se det klønete i regjeringens framgangsmåte. Kombinasjonen av skattelette til de rikeste, en gjennomført usosial økonomisk politikk og noen små grønne avgifter som ekstra malurt i begeret, må være den best tenkelige oppskriften på å gjøre det grønne skiftet upopulært. Hva skal man med fiender, når man har slike venner?

Om skribenten

Ole-Jacob Christensen er styremedlem i Miljøpartiet de Grønne Oppland, småbruker og har en master i franske områdestudier.

Gule vester mtime20181212135613 |

«Det er deres økologi, og vår», skrev den franske økonomen og økoaktivisten André Gorz for over 30 år siden, og la til: «Det er best vi allerede i utgangspunktet prøver å definere hva vi kjemper for, og ikke bare hva vi kjemper mot». Med andre ord: økopolitikken må beskjeftige seg med politikk, med systemkritikk, og ikke bare avgifter og reguleringer. Det er dette den franske regjeringen ikke er villig til når den på den ene siden snakker om klima og miljø, og på den andre bygger motorveier og stimulerer til økt forbruk gjennom å senke skattene til dem som forbruker og forurenser mest fra før.

Denne systemdebatten har nesten forstummet i dagens ordskifte om miljø og klima. Alt dreier seg om kvoter, avgifter og (framtidige) høyteknologiske løsninger. «Jo mer vi forandrer, desto mer blir alt som før», heter et fransk ordtak. Bilene skal rulle som før, men på agrodrivstoff, elektrisitet eller hydrogen. De som ikke har råd til å kjøpe ny bil, får gå. Togene er innstilt, og busstilbudet er skralt etter tiårs forsømmelse. Flyreiser unntas nesten totalt for avgifter – inntil flyene kanskje en gang i framtida kan drives med strøm.

De som ikke har råd til å kjøpe ny bil, får gå.

En troverdig og gjennomførbar økopolitikk må ikke bare ha en sosial dimensjon, den må kombineres med økt sosial og økonomisk rettferdighet. Yannick Jadot, medlem av EU-parlamentet for EELV, understreker nettopp dette:
«Slik regjeringen driver miljøpolitikk i dag, er den i ferd med å gi befolkningen avsmak for økologi. Folk har følelsen av å bli plyndret og bedratt». Regjeringens miljøpolitikk er miljøpolitikk med utelukkende negative fortegn, helt uten en visjon for et grønt samfunn som folk har lyst til å leve i.

Men hva er et grønt samfunn? Et samfunn med høyere avgifter og flere restriksjoner som i all hovedsak rammer dem som har minst fra før, et samfunn der den som har råd til det siste nye i miljøteknologi kan fortsette sitt høye forbruk som før? Eller må vi endre (deler) av det systemet som faktisk har ført til forurensning, ressurstapping og klimaendringer?

Det er dette den tidligere journalisten i Le Monde, Hervé Kempf, argumenterer for i boka Comment les riches détruisent la planète – Hvordan de rike ødelegger planeten (2007). Det er kampen for økt forbruk, drevet av økende inntektsforskjeller, som er den grunnleggende årsaken til miljøødeleggelsene: «Systemet klarer ikke å forandre seg. Hvorfor? Fordi vi ikke har klart å sette økopolitkken sammen med en sosial politikk» Disse to er «de to fasettene av den samme katastrofen».

Kempf, som i dag er redaktør av nettavisa Reporterre, mener vi må ta utgangspunkt i et faktum det er vanskelig å komme utenom: menneskeheten støter «for første gang sin historie, på grensene i biosfæren». Ressursene og naturens evne til å resirkulere avfall er begrenset. Vi må dele godene, nasjonalt og globalt. Uhemmet økonomisk konkurranse og store forskjeller mellom folk er uforenlig med å løse økokrisen. Vi trenger et annet verdigrunnlag i politikken, utvikle en positiv miljøpolitikk. Kortere arbeidstid, mindre konkurranse, mindre økonomiske forskjeller, bedre kollektivtilbud, grønnere lokalmiljøer med mange funksjoner som reduserer transportbehovet – den grønne visjonen kan også være tiltrekkende.

De gule vestene er kommet for å bli, om ikke i bokstavelig forstand, i alle fall som sosial og politisk bevegelse. Vi møter den samme følelsen av å bli overkjørt, av å være utsatt for urettferdighet, og den samme motstanden mot å arbeide mot et felles mål i gatene i Frankrike som i klimaforhandlingene i Polen. Hvis ikke det grønne skiftet kombineres med en offensiv politikk for sosial og økonomisk utjevning, er det få sjanser for at grønne reormer kan samle nødvendig oppslutning. Miljøpolitikken må innarbeide en sosial dimensjon, slik Hervé Kempf argumenterer for. Alle ser utfordringen, men alle vil snike seg unna dugnaden, som utelukkende oppfattes som en byrde.
Vi er alle i samme båt – men hvorfor skal noen ro til de får vabler hendene mens vi som sitter på øverste dekk stadig laster nye varer til eget forbruk ombord og gjør båten enda tyngre å ro? Kanskje på tide at alle deltar både når kursen framover pekes ut, og når årene skal drive båten framover?