Grønnvasking eller forbruksreduksjon?

Hvorvidt det er moralsk riktig å skaffe seg ting vi strengt tatt ikke behøver, har vært gjenstand for diskusjon i mange hundre år. Et høyt eller luksuriøst forbruk har blitt koblet til moralsk forfall. Kritikere av kapitalismen har sett på det som en uunngåelig konsekvens av et system som setter profitt foran alt. De siste tiårene har det blitt åpenbart at forbruket vårt har en miljøkostnad vi ikke kan leve med. De fleste av oss både ser det og kjenner det på kroppen. Natur må vike for plantasjer, miljøgifter havner i kroppene våre og klimagasser gir global oppvarming. Alt dette for å kunne lage ting vi vil kjøpe. Det er liten uenighet om de miljøskadelige konsekvensene av et høyt forbruk. Verre er det å bli enige om virkemidlene for å gjøre noe med det.

«Sirkulær» det nye «bærekraftig»?

Mang en miljøpolitisk idé og modell er blitt lansert for å redde jordas økosystemer fra kollaps. Nå har et nytt begrep kommet seilende inn i miljøpolitikken: sirkulærøkonomi. Det finnes snart like mange definisjoner på hva sirkulærøkonomi er som det finnes definisjoner på bærekraft, men kort fortalt er det en økonomi der materialer går tilbake i kretsløpet slik at vi får en best mulig utnyttelse av jordas ressurser. Dette i motsetning til en lineær økonomi hvor ting brukes for så å kastes. Nå omfavnes sirkulærøkonomi av land etter land som det nye svaret på miljøkrisa. Politikk, handlingsplaner og strategier er utarbeidet eller underveis i hele verden, inkludert i Kina og EU. Også vår regjering jobber med strategi for sirkulærøkonomi som nylig ble utsatt for tredje gang. Med en ambisjon om at Norge skal bli et foregangsland innen sirkulærøkonomi har de bestilt en rapport som skal gi dem kunnskapsgrunnlaget de trenger for å lage en strategi. Her kommer det frem en rekke eksempler på barrierer som hindrer en sirkulærøkonomi i Norge i dag. Lave råvarepriser og dyr arbeidskraft reduserer lønnsomheten for sirkulære forretningsmodeller som reparasjon, er ett eksempel. For svake krav til produktdesign (økodesign), materialvalg og produsentansvar er et annet.

Norge er 2,4 % sirkulær

Tidligere i høst fikk regjeringen også et annet mulig hjelpemiddel i arbeidet med en strategi. En rapport som viser hvor sirkulær Norge er i dag og hvordan dette kan måles. Ved å måle gapet mellom antallet tonn vi forbruker og hvor mye som ender som avfall, derav navnet Circularity Gap Report Norway, kom de fram til et tall. Ifølge rapporten, som er utarbeidet av organisasjonen Circular Norway, er Norge dårligst i Europa med bare 2,4 prosent sirkularitet. Hele 97,6 prosent av det vi forbruker kastes. Det er et stykke igjen til vi er et foregangsland.

Rapporten beskriver to avgjørende mål for at i skal kunne bli mer sirkulære. Det ene er å minimere mengden råvarer vi utvinner, og sikre at mengden biomasse som hentes ut ikke er mer enn det jorda klarer å gjendanne. Den andre er å maksimere potensialet fra materialene, helst uten kvalitetstap, klimagassutslipp og forurensning. Dette kan vi nå med fire strategier:

Å ha færre ting, ha tingene lengre, økt resirkulering og å erstatte fossilt brennstoff og miljøgifter med miljøvennlige alternativer.

Dette gir ifølge rapporten behov for en rekke nye arbeidsplassene. Avhengig av hvor i den sirkulære verdikjeden vi befinner oss, vil det bli økt behov for logistikere, teknikere, sivilingeniører, reparatører, byggeledere og operatører, for å nevne noen. I det hele tatt gir det håp å lese konkrete forslag til både virkemidler og arbeidsplasser.

Målet med rapporten å motivere til handling og samkjøre myndigheter og næringslivet. Ikke minst har vi, ifølge rapporten, fått en måleenhet på vellykket og effektiv miljøpolitikk. Men er premisset riktig?

Sirkulær må være mer enn gjenvinning

Vi mener det er grunn til å være på vakt. Fordi så lenge tallet på sirkularitet er relativt til forbruket sier det ikke noe om hvor mange tonn vi forbruker i utgangspunktet. Og det er det som er sentralt her. For om tallet på sirkularitet blir stående som suksesskriteriet kan regjeringen velge å bli verdens mest sirkulære kun ved å bli rågode på gjenvinning. I så fall har de ikke gjort noe med roten til problemet: de årlige 44,3 tonnene vi forbruker av jordas ressurser per person i Norge. I verste fall kan de ende med å grønnvaske et økende forbruk.

Så lenge tallet på sirkularitet er relativt til forbruket sier det ikke noe om hvor mange tonn vi forbruker i utgangspunktet.

Dette bør være vår største bekymring når vi nå nok en gang ser næringslivet og regjeringen kaste seg over en ny teori og modell for å bli miljøvennlig og i påvente av en strategi. For vi har sett det før med grønn vekst, klimanøytralitet og bærekraft: Modeller og ideer som skulle løse miljøproblemene endte med å legitimere politikk eller adferd den skulle endre. For det finnes ingen mirakelkur mot miljøkrisa vi står i, og det vil heller ikke sirkulærøkonomien være så lenge den ikke får oss til å ha færre ting og å ha dem lenger.