Grønne tankespor: Hva om MDG møtte Sp?

Er ikke dette barnelærdom i den grønne bevegelsen? Omtrent slik lød spørsmålet, og det sendte meg i tenkeboksen. Finnes det grønne sannheter som er så definitive at de ikke trenger diskusjon? Jeg tror ikke det. Det som forener oss er ikke enighet, men viljen til å tenke grønt.

En slik erkjennelse tilsier at framfor å skape kampsituasjoner, der noen vinner mens andre gir opp og forlater fellesskapet, burde vi heller verdsette variasjonsbredden. I denne teksten møter du derfor ikke én grønn tanke, men fem ulike tankespor. Finner du deg selv inni der, mon tro?

En håndfull bøker
Gjennom to bøker har jeg gjort det til mitt prosjekt å belyse den grønne tankens nyanser. Den første heter Fra evig vekst til grønn politikk, og gir en nøytral, balansert framstilling av både vekstpolitikken og den grønne politikkens framvekst og variasjoner. Jeg vandrer gjennom et landskap der en rekke konfliktlinjer går på kryss og tvers, og der vi alle opplever å være både enige og uenige med hverandre. Den andre boka, Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn, er helt fersk, og mer personlig og politisk i språket. Her tilføyes enda flere nyanser, samtidig som jeg tar rollen som stifinner på veien mot en grønn framtid.

Vi kan kanskje si at jeg sto i døråpningen i debutboka, mens jeg nå trer mer inn i den grønne tankens rom. Dette rommet har lang forhistorie, men tok form for rundt 40-50 år siden. Arne Næss og Erik Dammann var viktige, og mye er høyst relevant også i dag. Likevel bør vi unngå å opphøye 1970-tallets bøker og tekster til eviggyldige sannheter. Verden er ikke den samme, og miljøkrisene er delvis radikalt annerledes. Vi bør derfor ta med det mest relevante, og bearbeide det videre, slik at det gir mening i dagens verden. På det viset unngår vi å gå i samme fella som de som til evig tid forankrer sin sannhet i bøkene til Karl Marx eller Adam Smith. Begge leverte viktige tanker med lang levetid – men; de skrev i en tid som ikke er vår.

En linje fra grått til grønt?
Med Marx og Smith i baklomma kan vi slå fast at den rød/blå konfliktlinjen dominerer vår politiske tenkning. Langs den kan vi plotte inn Rødt, SV, Ap, Venstre, Høyre og FrP (mens SP, KrF og MDG er mer diffuse). Likevel, det politiske landskapet rommer selvsagt mer enn én dimensjon. Viktigst for meg er linjen fra grått til grønt. Også den kunne vært fylt opp med ulike partier, uenige om både hvor vi skal og hvordan vi kommer oss dit.

På den grå sidens ytterpunkt møter vi vekstpolitikken, siden 1945 forankret i vekstkompromisset mellom rød og blå politikk. I dag framstår Donald Trump som tenkningens yppersteprest. Mer kull, mer olje, mer gass, mer av alt. Framskritt skapt gjennom evig og størst mulig vekst. På motsatt ytterpunkt finner vi ideen om å sette naturens naturlighet foran alt annet, med tilhørende krav om at vi må tilpasse oss økosystemenes behov. Slike tanker har eksistert lenge, var virksomme i dypøkologien, og lever videre som en radikal politisk understrøm. La oss kalle det for grønn naturalisme.

Mellom disse punktene finnes det flere nedslagsfelt. Om vekstbasert framskritt føyes sammen med vilje til miljøvern, havner vi i såkalt økomodernistiske posisjoner. Her legges det til grunn at vekst, teknologisk framskritt og bedre miljø går hånd i hånd. De mest radikale leker med tanken om å samle alle mennesker i noen få gigantbyer, og støtter gjerne både genmanipulering, atomkraft, geoengineering og naturen på børs. I mer moderat variant kan tankesporet omtales som grønn modernisering, et spor som preger de fleste politiske partiene i Norge.

På motsatt side finnes det en mer pragmatisk variant av naturtanken. En åpner seg her for at modernisering og teknologiutvikling har positive sider, men sier samtidig at vi trenger noe mer – en transformasjon av samfunnsutviklingen, med nedtonet livsform preget av solidaritet, livskvalitet, etisk ansvar og vern av natur og livsforhold. Om vi skal gi også dette et navn, kan vi kanskje vurdere grønn innramming som en mulighet?

Grønn kultivering
Jeg har nå tegnet en linje som strekker seg langs posisjonene grå vekstpolitikk – grønn modernisering – grønn innramming – grønn naturalisme. Ikke heng deg opp i ordene, det viktige er ikke navnet, men å forstå hva som skiller dem fra hverandre: Er vi mennesker herskere over eller del av naturen? Hva med miljøpolitikken, handler den om menneskets beste eller om hele naturmiljøets ve og vel? Svaret du gir på disse spørsmålene, vil antyde hvilken side du heller mot, og dermed også hvor på linjen du havner.

Teksten kunne satt punktum der. Isteden vil jeg lage litt vibrasjon. Det finnes nemlig enda en posisjon, som kiler seg inn midt på linjen. Herfra er en kritisk til det vekstbaserte framskrittets og den grønne moderniseringens makt over politikken, samtidig som en kritiserer de mer naturnære posisjonene for å være naive og ute av takt med dagens virkelighet.

Et viktig poeng her vil være at økologien ikke bare formes gjennom samspill og likevekt, men også via mørke, kamp og ustabilitet. Dette har blitt åpenbart i vår tid, ettersom det ikke lenger finnes noen ren natur å vende tilbake til. Livet på jordkloden er for alltid endret, ting flyter over i hverandre og danner hybride helheter. Drømmen om rendyrkede posisjoner hvorfra alt vil bli bra er ikke liv laga. Det vi isteden trenger er edruelige løsninger som sikrer våre livsmuligheter i samspill med et omskiftelig, ukontrollerbart livsmiljø.

Denne tanken er nærmest litt grå-grønn i tonen. Den antyder at vi bør prate mindre om både menneskelig suverenitet og naturlig natur, og mer om grønn kultivering. Kanskje vi kan beskrive det som «MDG møter Sp»? To partier som har en god del til felles, men som likevel ikke takler hverandre. I dette møtepunktet vil vi kunne kreve mer vilje til å søke etter grønne løsninger, uten illusjon om at det finnes et perfekt endepunkt å nå fram til.

Betyr dette at jeg anbefaler grønn kultivering som den rette måten å tenke på? Jeg vil vel heller si at jeg åpner ei dør i den retningen, uten at jeg dermed lukker døra til andre varianter. Som nevnt innledningsvis handler ikke mitt skriveprosjekt om at noe er rett og annet galt, men snarere å vise verdien av å la ulike grønne tankespor samspille med hverandre.