Grønn valgseier – hva nå?

Aldri tidligere har partier med miljø, natur og klima som toppsaker gjort et så godt valg. Til sammen får MDG, Rødt, SV og Venstre 20 % av stemmene. Det har aldri skjedd før. Fossilkameratene Høyre, Ap og Frp ligger an til ca. 53 % stemmene – de har ikke gjort det så dårlig siden 1947.

Hvordan skal denne grønne bølgen fortsette om fire år? Jeg håper inderlig at været ikke er enda rarere og den urørte naturen enda sjeldnere om fire år. Det ville være som om tannlegen pushet snop. Uansett ville det ikke være noen pålitelig driver for et grønt skifte, for våre samfunn er tilpasningsdyktige. I 2003 døde 15 000 i hetebølgen i Frankrike. Hetebølgen i sommer var betydelig varmere. Likevel døde færre enn ti mennesker. I Norge åpner den første innendørs alpinbakken i vinter, i Lørenskog. Og hvis the shit virkelig hits the fan, er det ikke solidaritet med hverandre eller framtidige generasjoner som blir førstereaksjonen til de fleste av oss.

Mitt første råd til meg selv som nybakt kommunestyrerepresentant er: Snakk ikke mer om at vi har tolv år på å kutte halvparten av utslippene våre. Den eneste måten å gjøre det på i virkelighetens verden, er å håpe på at samfunnet slik vi kjenner det kollapser. Husk at forrige gang utslippene i verden gikk ned så det monnet, var etter finanskrisa i 2007. Om grønne politikere om fire år sier "vi har åtte år igjen" har de tatt over rollen til dommedagssektene og vil aldri få makt på demokratisk vis. Da håper jeg de ikke får makt i det hele tatt.

Snakk i stedet om tiltak som folk merker på kroppen at gir dem bedre liv. Byrådet i Oslo har kunnet svinge pisken mot bilen i kampen for syklister, fotgjengere og kollektivtransport fordi veldig mange synes det totalt sett gir en bedre by. Lærdommen fra Oslo bør derfor ikke være at man skal være like hard i klypa mot bilen som i Oslo, men at man skal se på hva som faktisk kan gi folk bedre liv samtidig som utslipp, støy og naturinngrep går ned. Kanskje er det forsøk med kortere arbeidstid i stedet for lønnsvekst? Deltid for alle som vil? Kanskje kan man bruke kommunens innkjøpsmakt for å handle rett fra lokale bønder? Kanskje er det mer vern av den naturen vi har igjen, mot private utbyggerinteresser? Med det endringstempoet vi har i samfunnet i dag, kan konservering være den mest radikale og revolusjonære politikken.

Uansett er de viktigste ressursene kreativitet og involvering av innbyggerne. Da gjelder det å prøve å riste i politikken. Tenk nye allianser på tvers av høyre/venstre-aksen. Tidligere SV-nestleder og nå leder for WWF, Bård Vegard Solhjell, skrev for et par år siden at han ønsket seg et nærmere samarbeid mellom bl.a. SV, Venstre og KrF. Knut Arild Hareide kalte SV for KrFs humanistiske fetter, i boka "Det som betyr noe", som kom ut i fjor. Overraskende mange vakler mellom MDG og Sp. Det er bare politikere som bryr seg om at Rødts partiprogram fortsatt har noen formuleringer om kommunisme.

Tross tilsynelatende uoverstigelige gap mellom dem, er alle disse partiene på mange måter motkulturenes partier – mot framskrittsideologien der endring er noe positivt i seg selv, med sin sentralisering, effektivisering og avsjeling av mennesker og natur.

Så før man iler til sin tradisjonelle blokk: Tenk på nytt. Trenger vi Arbeiderpartiet (eller Høyre)? Mange steder er skillelinjene antakelig for sterke – f.eks. har Sp og MDG diametralt motsatte syn på utbygging og naturvern på bygda. Grunneierne i Sp vil gjøre som de vil, og naturvernerne i MDG sier nei. Men hva med byene? For første gang på lenge er Sp er en maktfaktor også der. Og i byene er det ikke grunneierne som stemmer Sp. Der er det ingen skog å hogge. Da kan det være lettere å finne sammen – for å koble lokalt landbruk med byfolket, for å verne matjorda og for å finne pragmatiske løsninger som kan involvere både det offentlige og det private.

Lars Nyre skrev nylig i Klassekampen om den siste boka til den franske filosofen Bruno Latour, "Down to Earth. Politics in the New Climatic Regime". Nyre oppsummerer Latours budskap med at dagens politiske landskap ikke følger en endimensjonal høyre-venstre-akse, og heller ikke noen globalisering-lokalisering-akse (eller "anywheres" mot "somewheres", som den britiske forfatteren David Goodhart har kalt den). I stedet argumenterer Latour for at både globalisering og lokalisering har hver sin akse: "Pluss-globalisering" handler om aksept for stadig flere synspunkter og levemåter, kort sagt for mangfold. Minus-globalisering er McDonaldifisering, Google og Facebook. Tilsvarende handler "pluss-lokalisering" om større lokal kontroll over ressursene, kortere verdikjeder og et mer samfunnsansvarlig næringsliv. Minus-lokalisering er å ville stenge resten av verden ute.

Folk vil naturligvis være uenige i hvor grensene går mellom "pluss" og "minus"-versjoner av globalisering og lokalisering, men jeg tror det gir et nyttig kompass for å navigere, også i lokalpolitikken for å bygge nye allianser.

Så kjære alle nybakte lokalpolitikere, vi har ikke tolv år på oss. Vi har fire år på oss – for å vise at reell grønn endring gjør samfunnet og livene våre bedre. Jeg håper at mange av dere vil dele av både suksesser og feil her i Pan, for vi må lære av hverandre. På tvers av partier og på tvers av landet.