Grønn politikk kan ikke oppheve høyre-venstre-aksen

Et spørsmål som reiser seg når man skal snakke om grønn politikk som en selvstendig politisk retning er forholdet den har til andre politiske ideologier. Her til lands har det kanskje vært mest snakk om hvordan denne ideologien skal forholde seg til høyre-venstre-aksen i partipolitikken. En del mener at den grønne politikken eksisterer uavhengig av og/eller er et tredje ytterpunkt på denne aksen. Etter denne tenkningen blir det å redde verden/miljøet og den tilhørende ideologien noe helt særegent og noe separat fra annen politikk. Problemet er bare det at denne tankegangen kun fungerer til et visst punkt, siden miljøet ikke eksisterer utenfor resten av samfunnet.

Det er fristende å tenke slik når man ser hvordan enkelttiltak på miljøfeltet får støtte fra «grønne» partier plassert på både høyre- og venstresida – her er vel elbilpolitikken og den stadige utsettinga av oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja de mest åpenbare eksemplene. De «grønne» partiene står mot de «grå» kjempene som i hvert fall i oljesaken er H, Ap og FrP.

Hvis man derimot går noen steg lengre i miljøpolitikken – og det må vi jo, om vi skal klare togradersmålet – så rakner denne enkle linja i sømmene. Dette skjer enten fordi andre ideologiske hensyn gjør seg gjeldende, og/eller rett og slett fordi miljøpolitikken spiller så kraftig inn på andre felt at man må gjøre seg opp en mening om dem også.

Kortere arbeidstid
Et eksempel er sekstimersdagen/trettitimersuka. I et miljøperspektiv har denne politikken to mål (eller, den kan ha det): For det første redusere forbruksevnen til folk samt å redusere hvor mye som produseres, begge to ting som belaster miljøet. For det andre gi folk mer fritid. Men denne saken er ikke en rein miljøsak, for den går rett inn på spørsmålet om kollektiv handling i arbeidslivet. Det er et spørsmål om enkeltindividet skal få velge å gå ned i stilling helt selv, eller om det er noe som skal tas som en del av tarrifforhandlingene som en del av fagforeningenes maktutøvelse overfor arbeidsgiversida. Det er gjerne slik at lavtlønna folk ikke har mulighet til å gå ned i prosent uten lønnskompensasjon, og det å i realiteten be om mer lønn (per time) er kanskje ikke noe man tør hvis man av diverse grunner frykter å gjøre arbeidsgiveren mer fiendtlig innstilt til seg.

På den andre sida, så er det gjerne sånn at den delen av venstresida som krever sekstimersdag også krever full lønnskompensasjon over hele linja, altså at alle går ned i arbeidstid uten å miste noe inntekt. Men her er det et annet problemet – nemlig at da får folk fremdeles samme forbruksevne, og problemet fortsetter (selv om produksjonen jo går ned i utgangspunktet).

Selv om det finnes noe som kan løse opp i disse konfliktene (f.eks. gradert lønnskompensasjon, hvor kun lavtlønna får full kompensasjon), så er det fremdeles et valg man tar langs den tradisjonelle høyre-venstre-linja. Altså er det en sak som både går langs den «nye» linja grønt-grått, men også i like stor grad slår ut på høyre-venstre-linja. På det mer generelle planet kan man si følgende: Et prinsipp om at økosystemet og hensynene til det kommer først, betyr ikke at den typiske venstresidetanken om arbeid til alle og jevn fordeling og høyresidetanken om gode vilkår for næringslivet ikke finnes eller er uten betydning for hva slags politikk man støtter opp om.

Tvert om: Begge disse ideene lider i utgangspunktet under et strengt miljøregime. Man reduserer den tilgjengelige arbeidskrafta for arbeidsgiverne, og miljøtiltak kan slå hardere ut for lavtlønna folk (ingen lønnskompensasjon). Begge disse hensynene stanger mot effektiv miljøpolitikk – brutale miljøtiltak går ut over både sysselsettinga og mulighetene for økonomisk vekst.

Altså er det både i selve gjennomføringa av tiltak og i behandlinga av etterdønningene muligheter for utslag til høyre eller venstre, og her er det ikke hensyn til miljøet som kan avgjøre. Det er ett fett for miljøet om man velger å legge flate avgifter på forurensende varer eller om man bøtelegger produsentene mer direkte. Det er også ett fett for miljøet om man går inn for lønnskompensasjon eller ikke; forskjellen er i prinsippet bare hvor pengene havner – hos arbeidsgiveren (uten lønnskompensasjon) eller hos arbeidstakeren (med lønnskompensasjon). Med andre ord skjer ikke miljøpolitikken på et eget sted vekk fra alt annet – den påvirker også selve samfunnet. Men på et tidspunkt slutter miljøet og livet vårt sånn ellers (som egentlig fremdeles er avhengig av miljøet!) tar over. Det er her resten av politikken og de tilhørende gamle aksene gjør seg gjeldende.

Ideologiske slektskap
Nå er det jo slik at «grønn ideologi» omfatter mer enn miljø – som ikkevold, (utvida) solidaritet, deltakende demokrati osv., og det er jo rett å si at dette er en unik sammenstilling av ideer, og faktisk er også noen av ideene unike – spesielt det utvida solidaritetsbegrepet som omfatter mer enn bare mennesker.

Men de ideene som ikke er nye (og det er de fleste) kan man lett plassere på de allerede eksisterende linjene – høyre-venstre, progressiv-reaksjonær osv. De har kommet fra andre ideologier. Det er ikke tette skott, og varianter av ideologier går over i hverandre. Slik har det oppstått varianter av den grønne ideologien som går mer mot venstre eller høyre. Hvordan man stiller seg til disse avhenger ikke kun av miljø, men av hva man mener om samfunnet ellers.

Det at den grønne ideologien har tatt opp i seg tanker fra eldre ideologier, frigjør den med andre ord heller ikke fra å eksistere innimellom og sammen med disse, rett og slett fordi de ikke har forsvunnet, men delvis også eksisterer innad i den grønne tenkningen. Det er de strømningene man må hanskes og samarbeide med, selv når den grønne politikken skulle få 51% av setene i Stortinget.