Grønn handelskrig mot klimabøller

I oktober lanserte Verdens handelsorganisasjon (WTO) sammen med FNs miljøprogram ved Erik Solheim rapporten "Making trade work for the environment, prosperity and resilience". Den har akkurat det samme budskapet som da den såkalte (og fortsatt pågående!) Doha-runden av WTO-forhandlinger startet i 2001: Vi må ta bort handelsbarrierene for miljøvennlig teknologi.

Vel og bra, men det gjør fint lite for å få handelspolitikken til å bidra til å redde kloden. For den kan gjøre det om vi også våger å svinge pisken når det trengs. Om vi våger en grønn handelskrig.

Det finnes nemlig to internasjonale avtaler som har klart å virkelig gjøre noe med miljøproblemer som ikke kjenner landegrenser: Montreal-protokollen for å kutte utslipp av ozonnedbrytende stoffer og den såkalte MARPOL-konvensjonen om forurensning fra skipsfarten

Det er én ting de har felles: De har en pisk mot dem som bryter dem, i form av handelsrestriksjoner. Montreal-protokollen forbyr handel med ozonnedbrytende stoffer med land som ikke er del av avtalen. MARPOL-konvensjonen gir medlemslandene rett til å forby skip som bryter konvensjonens regler å legge til i sine havner. Det er sånne handelskriger vi trenger for klimaet.

Jeg jobbet med handelspolitikk for WWF for ti år siden i Brussel. Vi argumenterte for at en "klimatoll" trengtes for å gjøre det mulig å prise CO2-utslipp høyt i Europa. Det ville bety at stål importert fra USA eller Kina burde ilegges en like høy "toll" som om stålet hadde blitt produsert i Europa og de hadde måttet kjøpe CO2-kvoter for utslippene sine.
Dessverre opplevde vi en ideologisk murvegg av frihandelsfanatikere i Nordvest-Europa som ikke ville gå inn i slike tankebaner. Norge var en del av det bildet. Det korte argumentet vi ble møtt med, var at det kunne bryte WTO-reglene. Men det egentlige argumentet var frykten for handelskrig. Ingen av argumentene holder lenger.

La oss ta "WTO-argumentet" først. Jeg nevnte Montrealprotokollen. Da USA skulle gjennomføre sine forpliktelser under Montreal-protokollen innførte de en kraftig avgift på ozonnedbrytende stoffer. Stoffene har vært mye brukt i elektronikkindustrien, f.eks. for å lage chiper. Det er som CO2-utslipp fra stålproduksjon: De ozonnedbrytende stoffene blir ikke del av chipen, men brukes bare i selve produksjonsprosessen. For å unngå at amerikansk industri skulle bli utkonkurrert, gjaldt avgiften også for importerte chiper og andre varer produsert med disse stoffene. Hvis produsenten av chipen ikke kunne vise at han hadde betalt tilsvarende avgift i produksjonslandet, måtte importøren betale amerikansk avgift. Avgiften har eksistert siden 1990 og ingen land har noensinne klaget på den. De økonomiske interessene er mindre, men jussen akkurat den samme som for å innføre en klimatoll.

Så til det egentlige motargumentet, frykten for handelskrig. Det er i og for seg forståelig. EU prøvde seg forsiktig på noe som likner en klimatoll i 2012. EU ville inkludere CO2-utslipp fra flyvning inn og ut av Europa i kvotehandelssystemet. CO2-utslippene til amerikanske fly midt over Atlanteren ville da måtte betale. Kina og USA – under Obama – truet med handelskrig. EUs klimakommissær Connie Hedegaard blunket og utsatte innføringen på ubestemt tid.

Men i dag har vi handelskrig. La oss bruke den for å redde kloden. Jeg innser at det er begrenset hva en liten, åpen økonomi som Norge kan gjøre. Det meste av industriproduksjonen vår går til eksport. Mens mye av importen vår er ferdigvarer med klimafotavtrykk som er vanskelige å beregne. Det er derfor EU som ville måtte gå i bresjen for å bruke handelspolitikken til å slå ned på gratispassasjerer i klimakampen.

Det er likevel noen viktige unntak der Norge kan gjøre noe. Ett gjelder den forjettede månelandingen for karbonfangst og -lagring, nærmere bestemt for sementproduksjon. I Norge bruker vi ca. 2 mill. tonn sement i året. 1,7 mill. blir produsert av Norcem i Norge. Det som importeres kommer fra andre EU-land, som altså har samme pris for CO2-utslipp som Norcem. Med andre ord er det egentlig ikke behov for noen klimaavgift på grensen, fordi klimagassutslippene koster det samme for alle produsentene. I stedet kan vi innføre en flat avgift på alt forbruk av all sement, og så øremerke det til karbonfangst og -lagring for Norcems anlegg i Brevik.

Landbruket kan være et annet eksempel. Der har vi stor sjølråderett også overfor EU, og etter presidentvalget i Brasil er det fristende å minne om at noen av de vi importerer mest landbruksprodukter fra også er land som vi gir store summer til for å verne om skogen. Det er uforståelig at regjeringen da er redd for å gå videre med å utrede regler mot biodiesel fra palmeolje av frykt for at noen av disse landene skal starte en handelskrig mot Norge.

For å oppsummere: Som de fleste andre kriger kan ikke Norge vinne en stor, grønn handelskrig på egenhånd. Men vi bør våge å gjøre noe der vi kan det – som for landbruk eller sement – og vi må være rede til å kjempe en grønn handelskrig sammen med allierte i EU og andre steder.

Dette er en krig som er verdt å kjempe. For vår felles framtid.