Gruvedrifta ved Førdefjorden kan få juridiske problemer

Hva er viktigst: inntekter og arbeidsplasser, eller ren og uberørt natur? Dette er hensyn som står opp mot hverandre i saken om gruvedrift i Førdefjorden. Nordic Mining vil drive gruve på Engebøfjellet i Sogn og Fjordane, og de vil kvitte seg med overskuddsmassene fra gruva ved å dumpe dem i fjorden. Mens selskapet antageligvis snart vil få de siste tillatelsene på plass, blir engasjementet for fjorden stadig større. Men etter mange år med kamp er det noen andre spørsmål som må stilles. Er prosjektet i det hele tatt lovlig?

En utredning fra advokatfirmaet Glittertind peker på store juridiske mangler i prosjektet, både i utslippstillatelsen og i henhold til mineralloven.

Brudd på mineralloven
Alle som skal drive med gruvedrift i Norge må følge mineralloven. Den inneholder lover for regulering, utvinning og andre ledd i prosessen. Den inneholder også regler for hvem som eier mineralene.

Da Nordic Mining i 2015 søkte om utslippstillatelse var planen å hovedsakelig utvinne rutil, men også hente opp granat som et biprodukt. I senere tid har dette endret seg, noe som kan bli avgjørende for saken. I Norge skiller vi på hvilke mineraler som tilhører staten og hvilke som tilhører grunneierne. Mineraler med egenvekt på over 5 gram/cm3 tilhører staten, mens de med mindre enn 5 gram/cm3 tilhører grunneierne. Rutil, som i utgangspunktet skulle være hovedproduktet til Nordic Mining, eies av staten, mens granat som skulle være et biprodukt, eies av grunneier. Siden Nordic Mining ikke er grunneier, mangler selskapet tillatelse til å hente opp granat som hovedprodukt.

Etter flere prøver og undersøkelser av fjellet, viste det seg at det ikke er like mye rutil som tidligere antatt, og mye mer granat enn antatt. Planene ble endret og plutselig skulle granat spille hovedrollen i gruva. Det er her man møter problemer med mineralloven. Grunneiers mineraler er ikke lenger bare et biprodukt i prosjektet, og kan derfor ikke brukes av Nordic Mining. Derfor må man stille spørsmål om de egentlig har rettighetene til mineralene.

Har de lov til å forurense?
Vi må også stille kritiske spørsmål om de juridiske perspektivene på utslippstillatelsen. Når et selskap skal få tillatelse til å forurense er det flere ting som må være på plass. Da utslippstillatelsen ble gitt av Miljødirektoratet, ble den gitt på grunn av de potensielle positive ringvirkninger for samfunnet. De fikk tillatelse til å forurense fordi prosjektet ville gagne samfunnet på andre måter, med inntekter og arbeidsplasser.

I dag ser prosjektet ganske annerledes ut enn da de fikk utslippstillatelsen. Både antall arbeidsplasser og prosjektets levetid er kraftig redusert. Derfor gir det ikke like mange positive ringvirkninger som da tillatelsen ble gitt. Samtidig er mengden gruveavfall redusert. Rammene for prosjektet er helt annerledes og utslippstillatelsen kan derfor ikke gjelde.

I Norge har vi et juridisk prinsipp om at forurensning kun kan tillates som en siste løsning. Derfor må alle andre mulige alternativer utredes, før en eventuell forurensning kan tillates. Nordic Mining utredet kun om landdeponi var bedre enn sjødeponi. Utredningen viste at sjødeponi var best for miljøet, og endte derfor med det som løsning. Men i realiteten ble aldri det beste alternativet utredet: nemlig alternativet uten deponi.

Det finnes mange måter å drive gruve på uten å dumpe avfallet i fjorden, eller permanent landdeponi. For eksempel kan man fylle overskuddsmassene tilbake i fjellet, og på den måten minimere massene. Vi må begynne å se på gruveavfall som en ressurs vi kan bruke, ikke kaste bort i fjorden. Gruveavfall kan brukes til å lage for eksempel sement, betong, og andre nyttige ressurser. Og alt dette blir lettere hvis mengden avfall i blir redusert. Det er derfor er reelt alternativ å ikke benytte seg av deponi. Så lenge det mest miljøvennlige alternativet ikke er utredet eller vurdert, er utslippstillatelsen ugyldig.