Grenoble – når en by ser opp til folket

I 2014 skjedde det for første gang i Frankrike: En storby fikk grønn ordfører. Grenoble valgte med 40,3% av stemmene Eric Piolle fra partiet Europe Ecologie-Les Verts (EELV). Valglista han ledet besto av langt flere enn de grønne i EELV: Både politiske partier, grasrotaktivister og organisasjoner med hjertet på venstresiden var med. Sosialistpartiet, som den gang fortsatt dominerte den franske venstresiden, havnet i opposisjon. Det ble starten på en fornyelse av venstresiden og av lokaldemokratiet. Byen og det lokale er blitt utgangspunktet for å forandre verden, sammen med folket.

Suksessen er med på å forklare at fire av Frankrikes ti mest folkerike kommuner fikk grønn ordfører etter kommunevalget 28. juni. Eric Piolles oppskrift har overbevist flere og smittet over til byer som Bordeaux, Strasbourg, Tours og Lyon. I tillegg har rødgrønne, lokale grasrotbevegelser blomstret opp og stilt til valg («Listes Participatives et Citoyennes») med krav om et grønnere, mer rettferdig og direkte deltakende samfunn. I Grenoble fikk Piolle fornyet tilliten med 53 % av stemmene.

Den anarkistiske ordføreren

De franske grønne består grovt sett av en tredjedel hardbarkede «autonomister», som ikke ønsker listesamarbeid med andre partier, en tredjedel som foretrekker samarbeid med sosialistpartiet, og en tredjedel som ønsker en allianse til venstre for sosialistpartiet. Piolle hører til den siste delen. Ingen steder har EELV gått i allianse med president Macrons parti «LREM» eller med andre sentrum- eller høyrepartier. Som SV-er i Norge fremstår de franske grønne som veldig nære og inspirerende.

«Å begrense seg til å styre og forvalte er å gi opp humanismen», skriver Piolle. Han viser til Pariskommunen i 1870-71 som en inspirasjon til hvordan byene kan ta makt. Og han refererer til anarkistiske og økologiske tenkere som Élysée Reclus, André Gorz og Murray Bookchin. Han er som Bookchin overbevist om at kommunen har en størrelse som gjør det mulig å gjenoppfinne samfunnet takket være den tilstrekkelige nærheten mellom folk. I 2018 møtte jeg Piolle på et studiebesøk til Grenoble. Han anbefalte meg boken «Blueprint for Revolution» av Srdja Popovic, en av arkitektene bak avsettelsen av Slobodan Milošević i Serbia. Boken tar for seg en rekke eksempler med ikke-voldelige protester og aksjoner som har gitt resultater.

Hva er Grenobles suksessoppskrift?

Piolle og hans allierte gikk i 2014 til valg på at en utvidelse av demokratiet måtte bli selve kjernen i den moderne venstresidens politiske prosjekt. Fra tilskuersamfunn, der makten til forandring samles hos stadig færre, til deltakersamfunn.

De begynte å bryte muren mellom innbyggere og folkevalgte ved å redusere politikerlønningene med 25 % (Piolle valgte selv en lønn som er ca. halvparten av ordførerlønnen i andre byer av samme størrelse), de halverte kommunens PR-budsjett, og de stoppet den vanlige praksisen med at mange politikere hadde verv både i egen kommune, region og nasjonalt. Et annet symboltungt vedtak var å fjerne reklameplakatene fra byens offentlige rom.

De innførte muligheten for alle over 16 år til å fremme innbyggerinitiativ: Bystyret plikter å diskutere alle forslag innenfor kommunens ansvarsområder som får underskrifter fra minst 2000 innbyggere. Så lenge forslaget ikke er støtende og ikke bryter loven, har kommunestyret to valg: enten vedta det, eller legge det ut til folkeavstemning. Dersom det får flertall og minst 20 000 stemmer (det var antallet stemmer Piolles liste fikk i 2014), blir det gjennomført – uansett hva Piolle og bystyreflertallet skulle mene.

Borettslag og sameier som ønsker det, kan spørre kommunen om å fjerne asfalten for å dyrke og sette planter utenfor i gaten og på fasaden. Kommunen tilbyr råd og personale, følger opp og sikrer at sikkerhetsnormer er på plass. Beboerne gjør jobben selv, i samarbeid med kompetente kommunale ansatte.

Siden 2018 kan innbyggerne være med på dugnad og jobbe på prosjekter bestemt sammen med kommunen. På denne måten har forlatte plasser blitt opprustet, parsellhager blitt bygget opp, grå byrom fått farge, praktisk håndverkerfaring har blitt formidlet mellom eldre og yngre, bare for å nevne noe. I sum bidrar det til å bli kjent med naboen og til å forstå at det offentlige er et fellesskap av mennesker. «Demokratiet bygges opp gjennom den kollektive organiseringen av arbeidet, det faller ikke ned fra himmelen», sier Piolle.

Grenoble har også etablert uavhengige innbyggerråd, som likner litt på rollen lokalutvalg har i en del norske kommuner. De kan ta initiativ til prosjekter i bydelene og blir konsultert i spørsmål som handler om byplanlegging. Det mest interessante er kanskje hvordan de er satt sammen: 50 % er plukket ut ved loddtrekning, og 50 % er innbyggere som selv har meldt sin interesse. Sammen med universitetet tilbyr kommunen kurs i lokaldemokrati for medlemmene av innbyggerrådene.

– Ideer som ikke kunne blitt klekket ut på politiske møter

Kronen på verket i Grenoble er for meg innføringen av deltakende budsjettering. Kommunebudsjettet er viktig, men bak ligger en kompleks prosess som interesserer få utenfor bystyret og organisasjonslivet.

I Grenoble tilbyr de først en opplæring til befolkningen. Flere ganger i året organiserer kommunen åpne workshops med innbyggerne for at de skal lære hvordan kommunebudsjettet fungerer.

Selve den deltakende budsjetteringen begynner med innlevering av ideer til prosjekter. Alle innbyggere over 16 år kan gjøre det. Prosjektene kan gjelde alt fra hele byen til ett nabolag. En linje kan være nok («veggplanter på skolebygg»), man trenger ikke å ha en hel sak klar.

Det andre steget går ut på at interesserte innbyggere deltar på et møte med forslagsstillerne (i 2019 deltok ca. 1000 innbyggere). Etter å ha diskutert prosjektideene, stemmer deltakerne over dem og et utvalg går videre. Kommunen ser nøyere på detaljene for gjennomføring, og legger til rette for promotering av prosjektene.

Selve valget av prosjektene foregår ved folkeavstemning – som foregår over en måned, og det er mulig å stemme elektronisk. Kommunen prøver deretter å få realisert prosjektene så fort som mulig. Per 2019 var mer enn 4 millioner euro delt ut til prosjekter på denne måten.

– Resultatene har overgått forventningene. Det har gitt liv til fantastiske lokale prosjekter, som et nytt mottak for bostedsløse, anlegg for barn i byrom som lå brakk, og mye annet innenfor det sosiale og miljøfeltet. Det er en kraft av ideer som ikke kunne ha blitt klekket ut i politiske møter, sa Piolle til meg.

Motbakke i Norge

Jeg har prøvd å få gjennomslag for Grenoble-inspirerte forslag i min by Bergen, men det er på ingen måte lett, til tross for at vi i 2016 igangsatte en lokaldemokratireform.

Allerede i 2017 fremmet jeg i bystyret (da som MDG-representant) at det skulle legges frem en vurdering av muligheten for deltakende budsjettering i bydelene, og at forslagsstillere bak innbyggerforslag skulle gis talerett i bystyret når forslagene ble behandlet.

Vi foreslo også at kommunen skulle gjøre informasjon om saker, forslag og stemmegiving i bystyret enklere tilgjengelig i form av strukturerte data, styrke klarspråk-arbeidet for å gjøre det enklere for folk å engasjere seg i politikken, senke stemmerettsalderen til 16 år, sørge for en inkluderende prosess med åpne folkemøter for å bidra i utviklingen av lokaldemokratiet, og legge til rette for større folkelig involvering i arbeidet med kommunens budsjett. Alt dette ble nedstemt.

I 2018 ble det bestemt at det fra 2020 opprettes bydelsstyrer (altså et slags kommunestyre på bydelsnivå). Byrådet foreslo også at en ordning med byborgerpanel – basert på loddtrekning – prøves videre ut. I mars 2020 vedtok bystyret etter forslag fra SV en opplæring i bybudsjett til folket. Det skal iverksettes i høst.

Disse stegene er selvsagt verdt noe, men det er behov for langt mer, og det er fortsatt mye motstand. Kun MDG, Rødt og SV støttet at det skal legges frem en sak med forslag til modeller for deltakende budsjettering i Bergen. Forslag om innbyggernes talerett i folkevalgte organer ved fremleggelse av innbyggerforslag er også blitt nedstemt på nytt.

Utvid den demokratiske verktøykassen

Også det norske representative demokratiet er andpustent. Selv om Bergen har vedtatt å jobbe med en lokaldemokratireform, er det ingen klar vilje til å gi byen tilbake til folket. Den demokratiske verktøykassen satt til disposisjon for de som vil bidra i politikken utenom partilister og valg, er ganske slunken. Det er fortsatt «noen» som beslutter, «noen andre» som gjennomfører, og til sist den enkelte innbygger som skal erfare resultatene. Vi trenger å skape en vilje til økt deltakelse. De røde og grønnes kanskje viktigste utfordring på lokalplan er å lykkes med å bygge bedre lokaldemokratiske prosesser.

Eric Piolle skriver i boken sin Å vokse sammen. Byene vekker håpet («Grandir ensemble. Les villes réveillent l’espoir») fra 2019: «Alene vil ikke sivilsamfunnet få samfunnet til å gå framover. Og institusjonene vil ikke få støtten og den nødvendige vekten til å kjempe mot det som hindrer en bedre verden dersom de isolerer seg og ikke åpner seg. En ny kontrakt må skrives (...) Denne jobben venter på oss!» I møte med statenes stillstand og globale firmaer som kaprer våre felles goder, kan kommunen holde stand. Det er på tide at norske kommuner tar stafettpinnen videre.