Tilbake til framtiden? I alle fall ser regjering og storting plutselig til forveksling like ut som i 2005 – den gang Høyre, Venstre og KrF sist regjerte sammen, med en pur ung Knut Arild Hareide som miljøvernminister. Den gang vi hadde mindretallsregjeringer uten fløypartiene SV og Frp, og Høyre og Arbeiderpartiet stadig fant sammen.
Om skribenten
Eivind Hoff-Elimari er redaktør i Pan og varaordfører på Nesodden for MDG.
Så hva betyr dette for natur, miljø og klima? Stortingsflertallet har ikke endret seg, og Erna Solberg har sagt hun vil fortsette å styre på Granavolden-plattformen. Men det er mange varme poteter som dermed kan komme i spill – ganske snart.
Den første og mest åpenbare er iskanten: Granavolden-plattformen sier egentlig ikke stort. Her var det lagt opp til et snarlig bikkjeslagsmål mellom olje- og energiminister Sylvi Listhaug (Frp) og klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V). I april skal nemlig forvaltningsplanene for norske havområder oppdateres. Her trekkes de lange linjene i havforvaltningen. For eksempel kan det åpnes nye områder for petroleumsvirksomhet, det kan opprettes verneområder, eller én næring kan prioriteres over en annen. I realiteten har debatten stort sett dreid seg om én ting: Skal verneområdet rundt iskanten flyttes sørover, og i så fall begrense oljeboring? Venstres landsstyre har vedtatt at de ønsker dette. Det samme vedtok også Unge Høyre 17. november, med støtte fra Høyre-toppene Henrik Asheim og Lene Westgaard-Halle. Og i talen der Kjell Ingolf Ropstad advarte mot menneskesynet i miljøbevegelsen, gikk også han inn for en utvidet og oljefri iskantsone.
En annen glohet potet er ny E18 i Bærum, som nå er del av Viken. Granavolden-plattformen nevner ikke E18 med ett ord. Viken er styrt av Ap, Sp, MDG og SV og ønsker ikke ny motorvei. Frps samferdselsminister Jon Georg Dale satte rett før jul hardt mot hardt og fikk regjeringen til å fremme forslag til Stortinget om bompengefinansiering av første del av motorveien gjennom Bærum. Det betyr at staten da garanterer finansieringen av prosjektet, og at Statens vegvesen kan starte gravearbeidet så fort de er klare. Så lenge forslaget er fremmet av en samlet flertallsregjering, burde stortingsbehandlingen være en formalitet. Det er plutselig ikke lenger tilfelle. Venstre har vært for prosjektet med en del betingelser, men overfor sine fortsatt ganske mange velgere i Oslo-området har ikke partiet råd til å være tunga på vektskålen for et prosjekt som mange mener vil øke biltrafikken. Om Venstre får beveget regjeringen her, kan partiet avverge en krise mellom Oslo, Viken og staten, der også finansieringen av store kollektivinvesteringer risikerer å bli satt på spill.
På lengre sikt er det mye i norsk politikk som kan bli mindre grått og mer grønt etter Frps uttreden. Forrige gang Høyre, KrF og Venstre regjerte sammen, fikk de vedtatt budsjett med støtte vekselvis fra Ap og Frp. I klimadebatten nevnes ofte røykeloven som inspirasjon – et eksempel på politisk mot, som det var ramaskrik mot før innføringen og som vi i dag ikke kan tenke oss uten. Den ble fremmet av nettopp en slik regjering.
Frp gikk inn i regjering fast bestemt på ikke å gå i "SV-fella" som usynlig lillebror i et regjeringsprosjekt. Nå går de ut og kan fort ende opp som høyresidas Rødt – sinte som aldri før, men med minimal innflytelse.