Fra puben til bystyret: Hvordan innbyggerne tok kontroll over lokalpolitikken

I 2011 opplevde den lille byen Frome en politisk revolusjon i liten skala, da en gruppe enkeltindivider som kalte seg Independents for Frome (Uavhengige for Frome) vant alle setene i bystyret. Gruppa, som hadde sett seg lei på tradisjonell partipolitikk, satte seg fore å skape et mer inkluderende politisk system kalt ”flatpakkedemokrati” (flatpack democracy). Hva kan vi lære fra Frome, nå som det i mange land stilles spørsmål ved tradisjonelt demokrati? Peter MacFadyen, initiativtaker til Independents for Frome (IfF), tok en prat med oss om sin byrevolusjon og sin gjør-det-selv-guide for flatpakkedemokrati.

I likhet med mange andre land kjemper Storbritannia i dag med det politiske systemet sitt. Mange politikere jobber for endringer som kommer deres eget parti til gode, og later til å glemme de lokale innbyggernes behov. I Frome, en liten by 40 kilometer fra Bristol, er scenariet et annet. For sju år siden tok en gruppe lokale innbyggere kontroll over bystyret, og bestemte seg for å gjøre politikk til noe konstruktivt og morsomt. ”Flatpack Democracy – a DIY guide to creating independent politics” (Flatpakkedemokrati – en gjør-det-selv-guide for å skape en uavhengig politikk) er historien om det som skjedde i Frome, og i tillegg en manual for hvordan man tar politisk makt på et lokalt nivå.

Peter MacFadyen, initiativtaker til Independents for Frome og forfatter av gjør-det-selv-guiden, tok en prat med oss og viste oss en steg-for-steg-tilnærming til hvordan man gir folk muligheten til større innflytelse på beslutningsprosessene. Nøkkelen er: Sørg for at det er lett!

- La oss starte med begynnelsen. I boka di skriver du at demokratiet befinner seg i en krise. Hvor gikk det galt?
- Det er et stort spørsmål! Demokratiet er åpenbart inne i en krise. Hele systemet har feilet, fundamentalt. Av en eller annen grunn har det oppstått et digert gap mellom menneskene som opererer de komplekse systemene våre, og samfunnene med folket på bunnen. Politikken i seg selv lever i beste velgående. Det er partipolitikken og de demokratiske systemene som ikke gjør det. For eksempel er bare to prosent av befolkningen medlemmer av politiske partier i Storbritannia, 98 prosent er det ikke. Det er galskap – det betyr at de to prosentene setter sammen menyen resten av oss velger fra. Og det virkelig store problemet nå er at dersom folket ikke fyller det gapet, kommer det til å bli fylt av ekstremister i en eller annen form. Og det er veldig farlig.

- Det er mange som er misfornøyde med det som foregår i byene deres. Hvordan greide dere å faktisk skape forandring? Hvordan går man fra noen få folk som sitter i en pub og er sinte, til å faktisk ta makta?
- Det er noen faktorer som er veldig nyttige. Å finne ”det riktige øyeblikket” er en av dem. Det hjelper om det er en hendelse eller noe som foregår i bystyret, der de rett og slett tar skikkelig feil. I vårt tilfelle hadde vi en offentlig bygning, en stor, gammel markedshall, som ble driftet av veldedighet og subsidiert av bystyret. Bystyret var misfornøyd med hvordan den ble driftet, så de sa at de ønsket å ta den tilbake. De holdt et offentlig møte som de håndterte skikkelig dårlig: Folk fikk ikke lov til å snakke og ble bedt om å sette seg ned. Det stilte i det hele tatt bystyremedlemmene i et skikkelig dårlig lys. Den hendelsen var nyttig for oss.
Vi var en gjeng med vanlige folk – i utgangspunktet fem stykker – som møttes på puben og klaget over ulike ting som bystyret gjorde feil. Det pågikk en evig kamp i bystyret mellom de liberale demokratene og de konservative, som alltid satte seg opp mot hverandre og kastet bort enorme mengder energi på det. Samtidig gikk de glipp av muligheter i byen.
Heldigvis var dette tidspunktet da ”lokalisme” nettopp hadde oppstått i Storbritannia (”Localism Act” trådte i kraft i 2011, oversetter anm.) Det innebar grovt sagt å ta makta fra eliten og å gi den til mannen i gata. Og det var lovgivning som fulgte med. Så det fantes en mulighet for å virkelig flytte noe av makta til grasrota, og å gjøre noe med den. Og vi trengte virkelig å bli kvitt den kranglevorne gjengen.
Så hva gjorde vi? Vi holdt et møte. Vi inviterte rundt 30 folk, og det kom omkring 80. De fikk ikke plass. På det første offentlige møtet viste det seg at rundt 20 folk var interesserte i å stille i det lokale valget. Vi hadde allerede flere potensielle kandidater enn de 17 setene som fantes i bystyret. Vi hadde egentlig aldri noen plan om å bli valgt, og planla visselig ikke at vi skulle styre Frome. Vi ville ha det litt moro, skape omveltninger, få ting på agendaen. Så det var litt av en overraskelse da vi ble valgt, og plutselig var de som styrte i Frome.

- Kan du forklare hva som gjør Independents for Frome unike?
- Det aller første vi gjorde var å fullstendig endre måten bystyret fungerte på, for å gjøre det mer tilgjengelig. Fordi ingen av oss hadde vært politikere før, måtte vi stadig spørre oss selv: ”Hvorfor gjorde vi det der?”, og hvis svaret var: ”Fordi vi alltid gjør det sånn”, måtte det forkastes. Det var ikke en god nok grunn.
Det er to separate ting som foregår her. Den første handler om oss som gruppe. Independents for Frome er en struktur, ikke et parti. Vi har ikke et manifest, vi har ikke en avtale om noe som helst – vi er en gruppe individer som jobber sammen. Men for å kunne jobbe sammen må vi ha noen regler, noen måter å jobbe på. De reglene handlet i hovedsak om god oppførsel. Men i enda større grad handlet de om å kunne lytte til en annens synspunkter, og akseptere at ditt synspunkt kanskje ikke var det riktige. Vanligvis handler politikk bare om konfrontasjon, og det vi ønsket oss var en politikk for samarbeid.
Det andre vi sa vi ville gjøre, var å maksimere engasjement og deltakelse. I Independents for Frome er vi ikke eksperter. Når alt kommer til alt er jeg bare et vanlig menneske, derfor er det ikke rollen min å bli valgt ut for å ta beslutninger for deg. Nei, rollen min består i å fange opp det som trenger å skje, og skaffe ekspertise som kan ta en beslutning. Hvorfor skulle jeg nødvendigvis vite noe om sykkeltraseer? Og den eksperten er kanskje en som bor i området og som kjenner til hva som foregår her. Jeg snakker ikke om ”eksperter” i form av noen som har en grad i det og det emnet, selv om vi kan trenge det også. Hvis du har 17 individer i bystyret med en mengde ulike interesser, ferdigheter, bakgrunner, aldre og politiske syn, så har dere noe som i større grad reflekterer samfunnet.

- Du sier i boka di at dere også brukte tilretteleggere. Vil du si at det er essensielt for alle som ønsker å starte noe liknende?
- Ja! Vi brukte tilretteleggere i starten. De er profesjonelle folk som kom for å hjelpe oss med å avholde møter – og de bruker vi fortsatt. Det er essensielt, for ellers ville du fått en de facto leder. Personen som arrangerer ting, som leder møtene, som er formann, blir nesten uunngåelig lederen. Og om dere er en gruppe individer, så ønsker dere ikke det. For å ivareta det faktum at dere er sammen om dette, alle sammen, trenger dere en tilrettelegger.
En annen ting jeg mener er helt essensielt, er å ha det morsomt. Å kaste seg ut i det, snakke med folk, finne opp måter å få ting gjort. Det er en blanding av sosialt arbeid og hardt arbeid. Vi har jevnlig møter der vi alle reiser vekk et sted, noen ganger for en hel helg. Vi kaller det ”partikonferanser”, det er en spøk, for vi er ikke et parti, men vi kan party, hvis du skjønner hva jeg mener. Du vet, på dette nivået er alt frivillig – du får ikke betalt – så hvorfor skulle folk gå på møter hvis de er kjedelige? Vi ville gjøre møtene interessante, beholde evnen til å spøke, og møtene måtte være veldig uformelle.

- ”Sørg for at det er lett” (Keep it light), sier du i boka?
- Absolutt.
- Så dere har en veldig demokratisk måte å jobbe sammen på i bystyret. Men hva om noen kom med et veldig ekstremt synspunkt, at noen for eksempel var veldig imot å ta imot flyktninger i byen. Hva ville dere gjort da?
- Da måtte vi diskutert det, og håndtert det som en gruppe.
- Hva om flertallet i bystyret hadde stilt seg bak, ville du gått for det?
- Ja, for det er det jeg er forpliktet til. Du må ta den samtalen og ta den beslutningen. Det må være aksept for at du vinner noen kamper og taper andre. Men den mest ekstreme saken vi har håndtert på vårt bynivå handlet om hvorvidt vi skal ha et supermarked midt i byen.

- Er det en grad av bias i utvalget, i den forstand at folk som involverer seg allerede er aktive innbyggere i Frome? Når dere henvender dere til innbyggerne i Frome, hvordan fanger dere opp stemmene til de som kanskje har noe å si, men som ikke har involvert seg enda?
- Det kan absolutt være en utfordring. Vi innså motvillig at til bystyremøtene om finans, og helse og sikkerhet – vi må fortsatt ha sånne – kommer alltid de samme tre, fire innbyggerne, og de kjenner alle detaljene i større grad enn vi gjør. Vi får aldri 30 eller 40 folk til å komme til de møtene.
En av måtene vi omgikk den situasjonen på, for spesifikke temaer, var gjennom en idé vi fikk fra Podemos (det spanske, venstreorienterte partiet, oversetter anm .). For spesifikke temaer der vi ville undersøke strategi – i vårt tilfelle dreide det seg om sport – organiserte vi tre velorganiserte, to timer lange møter i alle de ulike sportsklubbene. Vi inviterte alle vi kunne komme på, og promoterte det grundig i sosiale medier og i pressen. Alle møteplassene har en bar, så til en viss grad blir det en sosial samling. Det er verdenskafé-stil. Det fungerte skikkelig bra, vi har gjort det for fem, seks ulike temaer, og fått med oss mye større grupper mennesker enn de som vanligvis ville ha involvert seg, og de er definitivt ikke gjengangerne våre. På det siste møtet deltar 100 personer. Det er for å bestemme hvordan vi skal bruke penger på offentlige arrangementer i år.

- Hvordan velger dere når dere skal bruke direkte demokrati og når dere skal bruke bystyret for å ta beslutninger?
- Akkurat nå vil jeg si vi er varsomme med noen av sidene ved direkte demokrati. For eksempel er Brexit en fullstendig, komplett katastrofe, noe majoriteten av det britiske folk nå innser. Fordi vi gikk for direkte demokrati, fikk folk i det øyeblikket valget mellom ”ja eller nei”, ”inn eller ut”. Direkte demokrati blir katastrofalt hvis du ikke har en velinformert befolkning. Du kan si det er en fellesavgjørelse om når vi skal velge direkte demokrati. Vi eksperimenterer med ulike måter å engasjere folk på. En av dem er deltakende budsjettering.

- Jeg kan forestille meg at for noen folk virker det litt elitistisk at dere tar beslutninger for dem.
- Ja, men folk flest bryr seg ikke. De har ikke noe imot at de fleste beslutningene kommer fra styret. Det er offentlige penger, og noen må ta en beslutning. Folk er glade for at det finnes noen frivillige som er rede til å ta beslutninger på deres vegne. Det har ikke så mye å si. På vårt nivå er det ingen som kommer til å bli drept. Vi tar ikke store, medisinske beslutninger eller endrer utdanningssystemet, det dreier seg om saker på kommunalt nivå.

- I hvilken grad kan Frome-modellen eksporteres til andre kontekster, tatt i betraktning at Frome er en by med 27 000 innbyggere? Ta Amsterdam, som er en mye større by, og som har en mer heterogen befolkning. Tror du det er mulig å bruke ”flatpakkedemokrati” i andre situasjoner og på andre nivåer?
- Jeg pleide å være av den formening at det ikke kunne skaleres opp, til jeg møtte det danske partiet Alternativet. De er på nasjonalt nivå, har det fjerde største medlemsantallet og har produsert tolv parlamentsmedlemmer. De er en betydelig politisk kraft i Danmark, med den samme grunnleggende holdningen om at ”vi skal gjøre det på denne måten”.
Det er relativt lett å ta makta. Hva du skal gjøre med den er mye vanskeligere. Så det at vi ble gjenvalgt i Frome, mot en skikkelig stor opposisjon, er mye mer interessant. Jeg tror vi ble det fordi på vårt nivå er verdistyrte prosesser noe folk setter pris på og forstår. De vil gjerne stemme på noen de føler de kjenner litt. Problemet er når du ikke vet hva du føler om noe. Det er problemet med denne modellen. Når det kommer til det nivået en by som Amsterdam befinner seg på, for eksempel, så finnes det temaer som virkelig er mer alvorlige, der hver eneste prosess teller.

- Så er det størrelse som er problemet?
- Jeg tror det. Jeg tror feilen med demokratiet, generelt, er at vi ikke har noe personlig forhold til de folka som tar beslutninger for oss. Når du kommer høyere opp i systemet, blir du omgitt av flere og flere folk som forteller deg det de tror du vil høre. Selv politikere i Amsterdam ville hatt vansker med å bare sitte i en pub og høre på hva folk mener. Du ville fått folk som dreiv med lobbyvirksomhet overfor deg, og sånne ting. Så man trenger et fungerende grasrotnivå som faktisk har noe å si og som faktisk tar beslutninger for folk. På den måten filtreres informasjon oppover, sånn at det høyeste nivået tar beslutninger om de livsendrende tingene basert på en felles forståelse.

- Du sa noe før intervjuet om hvordan nabolag i store byer (London i dette tilfellet) fungerer som landsbyer i seg selv. Kunne det ha vært en mulighet for å ta i bruk Frome-modellen?
- Absolutt, og så vidt jeg forstår foregår det en hel del i Amsterdam, og i Gent, hvor de for eksempel har stengt gatene og gjort dem om til hager for en stund. Det finnes potensial for sånne ting. For eksempel har byer og stater i USA mye makt. Byer utformer nabolagsnettverk. De kan balansere ut i det minste noe av det som skjer på presidentnivå, ved å gjøre det på kommunalt nivå. Problemet med byer er ofte at folk flytter inn og ut, så du har en ganske mobil befolkning.

- For å konkludere, hva er planene for framtida? Hva blir det neste for Peter MacFadyen, etter guiden til ”flatpakkedemokratiet”?
- Jeg skriver Flatpack II. Den handler om å ta makta og hva man kan gjøre med den når man jobber med ulike typer folk, for det er egentlig mer interessant. Håpet er å forstå de ulike gruppene i samfunnet, hvordan det hele henger sammen, noe som kanskje, eller kanskje ikke, kan redde menneskeheten. Det er viktigere enn boka. Den handler ikke om ”kan Frome fungere for deg?”. Den handler om ”Hva fungerer for deg? Hva vil det føre til?”

Den politiske endringen i Frome viser at det er mulig å forandre lokalpolitikk nedenfra. Folk er i ferd med å miste troen på representativt demokrati, på hva det står for – men Peter MacFadyen og de andre fra IfF beviser at det finnes levedyktige alternativer.
Selvsagt bør man ikke se ”Flatpack democracy”-guiden som en liste over ting som må til for å oppnå suksess, og ta den for gitt. Det er faktorer Peter selv medgir at er problematiske, først og fremst problemet med størrelse. Å sørge for at ting er enkelt og morsomt kan være vanskeligere i større byer som må håndtere sosiale og økonomiske ulikheter. I en liten by som Frome er det mulig å ha et personlig forhold til dine folkevalgte – ifølge Peter er dette en essensiell faktor for suksess – men i større byer eller på et nasjonalt nivå byr dette på problemer. Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke kan la oss inspirere av Frome-modellen: Hvordan man jobber sammen som en gruppe, eller hvordan man gjør politikken mer inkluderende.
Et element som stikker seg ut i historien om Frome, er besluttsomhet. Det IfF gjorde i Frome bør sees som et eksempel på at om du er misfornøyd med hvordan det går der du bor, kan du som et individ faktisk gjøre en forskjell. Som det heter seg i det gamle ordtaket: Der det er vilje, er det vei.