Folk som rydder plast kaster ikke plast!

Plastrydding gjør to ting: For det første fjerner vi plast som ellers ville ha fortsatt å drepe fugl og fisk og pattedyr, og produsert mikroplast nærmest i evighet. Vi må faktisk rydde hele jorda for gammel plast. I Norge satser Handelens Miljøfond på at hele landet skal ryddes. For det andre skaper vi holdninger. Folk som rydder plast kaster ikke plast.

Norge var tidlig ute med å sette mål for plastgjenvinning og etablere et bra retursystem. Sammenlignet med andre land samler vårt system inn mer og fungerer bedre enn de fleste. Derfor har vi vært godt fornøyd med oss selv ganske lenge.

Så dukket det opp to nyheter omtrent samtidig. En liten biologisk sensasjon la seg til på en strand på Sotra. Gåsnebbhvalen, eller småhodehvalen som den kanskje heller burde kalles, hadde aldri vært observert i Norge før. Gåsnebbhvalen har den offisielle verdensrekorden i dypdykk, nesten 3000 meter, i 80 minutter. Tenk på det! Tre kilometer ned i havet, til et vanvittig trykk i totalt mørke, i tre timer. Og dette var selvsagt ikke noe rekordforsøk fra gåsnebbhvalens side. Det er bare sånt de driver med til hverdags. Men ingen la merke til dette dyrets fabelaktige biologi. Det vi la merke til var at den hadde magen full av plast, og var død.

Mens gåsnebbhvalen dykket og åt plast, dykket EU-systemet ned i plastregulering, og kom opp igjen med Plastbæreposedirektivet. For nordmenn som mener at EU elsker å detaljregulere krumningen på bananer og sånt var dette nok en bekreftelse. Direktivet er temmelig smalt. Det gjelder bare bæreposer, av middels tjukk plast. Plastbæreposedirektivet sier dette: Enten må hvert land redusere bruken av middels tjukke plastbæreposer til 90 poser per person i 2019, og 40 poser per person innen 2025, eller så må de sørge for at det tas betalt for plastbæreposer.

Men ingen la merke til dette dyrets fabelaktige biologi. Det vi la merke til var at den hadde magen full av plast, og var død.

Fordi Norge er med i EØS gjelder direktivet for oss også. Vi valgte den lette varianten: Å ta betalt for bæreposene. Det gjorde norsk varehandel i stor grad fra før av, så alt som trengtes var å ta enda mer betalt. Det gikk greit i verdens mest kjøpekraftige marked.

Så skjedde noe helt nytt: På Stortinget var det flere ganger foreslått en plastbæreposeavgift til staten på noen tiøringer. Å innføre en miljøavgift til staten for å redusere et alvorlig miljøproblem er et vanlig og ofte fornuftig tiltak. Men det ble masse politisk baluba og endte i ingenting. Varehandelen hadde ikke lyst på en statlig avgift. Og fra et miljøsynspunkt hadde de et poeng: Å betale inn en miljøavgift til Finansdepartementet er ikke alltid veldig effektiv miljøpolitikk. I stedet ble storfiskene i varehandelen, Norgesgrupen, COOP og Rema1000, sammen med Virke og NHO, enige med staten om å opprette et miljøfond, der alle aktører i varehandelen som omsetter plastbæreposer ble invitert som medlemmer.

Og simsalabim, så hadde Norge plutselig et stort, privat miljøfond, Handelens Miljøfond. I Norge bruker hver innbygger omkring 180 plastbæreposer i året. Med 50 øre “avgift” for hver plastbærepose har Handelens Miljøfond opptil 300 millioner kroner å dele ut per år, øremerket til plastproblemet. Mye nye penger til å bekjempe et av vår tids største miljøproblemer.

EUs nye engangsplast-direktiv forbyr 10 opplagt teite plastprodukter

Handelens Miljøfond skal gjøre tre ting: Støtte arbeid som reduserer bruk av plastbæreposer med 20 prosent innen 2020, støtte arbeid som reduserer plastforsøpling generelt og støtte arbeid som effektiviserer plastbruk. Med andre ord: Handelens Miljøfond skal gå løs på hele plastproblemet. Fondet har allerede delt ut midler til over 70 prosjekter som gjør alt fra å rydde strender via å utvikle teknologi til å teste produksjon av nyttegjenstander fra plastsøppel i flyktningleirer. Det kommer til å bli mange flere prosjekter, alle for å bygge opp under seks hovedoppgaver i plastarbeidet:

Vi må rydde! Plastforsøpling er et klassisk forurensningsproblem. Først lager vi et stoff som er veldig nyttig og billig, og tar det i bruk over alt i samfunn og næringsliv. Så kommer vi til å huske på at stoffet ikke brytes ned i naturen, men blir der i opptil hundrevis av år. Så oppdager vi at vi ikke har sørget for at brukt plast blir godt nok samlet inn - i mange land ikke i det hele tatt. Så tenker vi at dette er trist, men hvem skal betale for å plukke opp denne plasten? Imens blir det mer og mer plastsøppel og oppå alt plastsøppelet som er der fra før, og alt males langsomt ned til mikro- og nanobiter som sniker seg inn i alle deler av økosystemet, kanskje til slutt også inn i oss.

Så begynner folk å rydde. Plastrydding er enkelt, men avgjørende. Plastrydding gjør to ting: For det første fjerner vi plast som ellers ville ha fortsatt å drepe fugl og fisk og pattedyr, og produsert mikroplast nærmest i evighet. Vi må faktisk rydde hele jorda for gammel plast. I Norge satser Handelens Miljøfond på at hele landet skal ryddes. For det andre skaper vi holdninger. Folk som rydder plast kaster ikke plast. Folk som rydder plast forlanger at politikere og næringsliv skal stanse plastforsøplingen. Plastrydderne er turboen som driver fram en bedre plastpolitikk.

Vi må endre holdninger! Plastsøppel finnes fordi vi tillater oss å kaste plast i naturen. Vi kaster q-tips i dass og plastgafler på bakken, vi lar det ramle plast ut av fulle søppelkasser, vi dumper sprengmasse med plast, vi lar plastfabrikker søle plastkuler, vi lar plast fra fotballbaner og bildekk sildre over naturen, vi lar fiskerier og oppdrett miste massevis av plastredskap i havet. Samfunnet lekker plast fordi vi som samfunn lar det skje. I Rwanda har de visstnok sluttet å kaste plast. Sjefen der, Paul Kagame, er nok hardere i klypa enn vi liker i Norge. Men det går altså an for et samfunn å bestemme seg: Vi kaster ikke plast.

Vi må gi plasten mer verdi! Problemet er at plast er billig. Hadde den vært dyr hadde vi plukket den opp. I fattige land der plast flyter over alt blir det faktisk ofte plukket plast. Noen typer harde plastkanner og PET-flasker finner du aldri i søpla. De blir raskt resirkulert av folk som trenger en inntekt. Det som blir liggende er plasten som det er vanskelig å resirkulere, fordi den er blandet, farget, full av tilsetningsstoffer eller klistremerker. Plast som ikke kan resirkuleres blir verdiløs.

Plasten må gjøres resirkulerbar. Det er når vi produserer plasten at vi bestemmer om den kan ha gjenbruksverdi. Verdens plastprodusenter planlegger visstnok å investere hundrevis av milliarder i økt produksjon. Å tillate framtidig plastproduksjon som ikke kan resirkuleres er å bestemme at den globale plastforsøplingen skal fortsette å vokse. Fra EU kommer det krav om at mye mer av plastproduksjonen skal være resirkulerbar. Det kommer ikke til å være nok, men det kommer til å være et skritt mot enda strengere krav etterhvert.

Vi må kutte ut unødvendige plastprodukter. Verden vasser i unødvendig plast. Dobbel plastinnpakning av salaten, tannpirkere (av tre) i små plastposer, fire skruer støpt i plastfolie på en papp-plate, en eske full av plastkuler for å pakke inn en liten elektronisk komponent. Her er en del i ferd med å skje. Dagligvarehandelen bytter ut plastpinnene i q-tips med tre. Importører krever at produsentene emballerer varene i papp i stedet for isopor. EUs nye engangsplast-direktiv forbyr 10 opplagt teite plastprodukter. Det er bare begynnelsen.

Alliansen mellom EU og en gåsnebbhval har satt mange ting i bevegelse.

Vi må bruke mindre plast. Plast er et kjempesmart stoff. De fleste av oss kan ved ettertanke ikke se for oss et plastfritt samfunn. Men det er mengden som er problemet. En mer målrettet diskusjon om hvor mye plast vi egentlig skal bruke trenger seg fram. Også fordi plast er olje. Og olje er klima. Selv den beste plast kan bare resirkuleres noen få ganger. Til slutt ender den i en forbrenningsovn, og hvis den ikke har karbonfangst og -lagring så havner karbonet fra plasten i atmosfæren som klimagasser, akkurat som den ville gjort hvis vi hadde brent oljen direkte. Vi kan lage fossilfri plast - men hvor mye, før plastproduksjon blir enda en trussel mot skog, natur og matproduksjon? Vi kan lage biologisk nedbrytbar plast, men vi vil ikke ha tilsetningsstoffene ut i naturen, og mye av karbonet blir til klimagasser også ved biologisk nedbryting. Det er neppe noen vei utenom å stramme inn på plastbruken.

Handelens Miljøfond er en spennende nyskaping. Også fordi det å opprette et slikt fond utfordrer handelsnæringen selv, og politikerne som har opprettet fondet. Å hente 300 millioner i året inn fra forbrukernes plastbæreposekjøp er vel og bra. Men handelen selv “eier” en god del av plastforsøplingsproblemet, og fondet kommer til å føre til mer søkelys på hva handelen gjør selv. Et Handelens Miljøfond med stor oppslutning i varehandelen og mange gode prosjekter skal også drive fram større innsats internt i næringslivet. Og politikerne som har sagt til varehandelen at “dere fikser oppfølgingen av plastbæreposedirektivet”, vil bli stilt til ansvar for at det nye fondet faktisk leverer.

Alliansen mellom EU og en gåsnebbhval har satt mange ting i bevegelse.