Flyskammens hårfine balansegang

For fem år siden husker jeg ikke at noen brukte ordet skam i mediene. Det hørte til privatlivet. Så kom NRKs Skam og samtidig kom de skamløse jentene. Undertonen var at skam var noe å vise fingeren til – og de fleste var enige.

Så skjedde det noe for et år siden. Flyskammen landet med et brak, og kjøttskammen kom brautende like etter. De aller fleste er enige om i hvilken retning vi bør endre atferd (i alle fall færre ferieturer til Paris og New York, og mindre kjøtt fôret med soya fra Brasil). Debatten handler om hvorvidt vi burde føle dårlig samvittighet når vi likevel tar flyet eller spiser burger enda en gang, eller om vi bare skal skylde på politikerne.

Uansett er de aller fleste enige i premisset: At vi må slutte med en del handlinger vi gjør for egen nytelses skyld. Vi må ofre noe. Jeg er glad for at normene er i ferd med å endres og at det nå er færre i facebook-feeden min som forteller om hvor strålende de har det på helgetur til en europeisk storby. Likevel er overbevisende historier om småbarnsfamilier som erstatter fly med tog til Italia og synes det er mye hyggeligere, altfor få.

Offer-fortellingen er helt motsatt av hva alle psykologiske lærebøker sier at motiverer oss mennesker til å faktisk endre oss. De sier at vi heller burde fokusere på at endringen gjør livene våre bedre. Derfor må vi snakke mer om hva vi gjør i stedet for å bruke 30 000 kroner på familiens Syden-tur, enn på at vi ikke drar.

Folk som kjøper miljøvennlige produkter, som resirkulerer eller som gjør frivillig miljøvernarbeid, er mer fornøyde med livet enn andre.

Heldigvis er forskningen oppmuntrende når det gjelder hva bærekraftig livsstil gjør med livskvaliteten vår: Tallrike studier har funnet at folk som kjøper miljøvennlige produkter, som resirkulerer eller som gjør frivillig miljøvernarbeid, er mer fornøyde med livet enn andre. Psykologen Kate Laffan skrev nylig i Aeon at i den mest systematiske utforskningen av denne sammenhengen til dags dato, fant kanadiske forskere at 37 av 39 miljøvennlige atferder som ble undersøkt, hadde en positiv sammenheng med tilfredshet med livet. (Undersøkelsen ble gjort i USA og Canada så det er kanskje ikke så overraskende at å reise kollektivt eller samkjøre var en av de to atferdene som ikke hadde en slik sammenheng – selv om det heller ikke var noen tydelig negativ sammenheng.)

Det som er spesielt interessant i lys av skam-debatten, er at forskerne fant de sterkeste positive sammenhengene mellom tilfredshet med livet og miljøvennlig atferd når handlingen kostet penger, tid eller krefter. For eksempel fant de at å delta i lokale miljøvernaktiviteter, handle på bondens marked eller lage ting selv i stedet for å kjøpe dem, hadde langt større sammenheng med høy livskvalitet enn å slukke lyset når du går ut av rommet.

(Saken fortsetter under bildet.)

En liknende konklusjon kom psykologen Stacey Ann Rich ved La Trobe University i Melbourne til: Hun gikk gjennom de fire studiene hun fant i fagfellevurderte artikler om sammenhengen mellom tilfredshet med livet og det å frivillig leve sparsommelig i vestlige land. Hun fant en tydelig positiv sammenheng. Og jo større innsats, jo høyere livskvalitet. At det er en positiv sammenheng betyr selvsagt ikke at frivillig sparsommelighet leder til høyere tilfredshet (det kan jo være motsatt – om du er fornøyd med livet er det lettere å frivillig avstå fra ting). Likevel er det verdt å merke seg at i en av studiene (Alexander og Ussher, 2012) ble deltakerne som hadde endret fra «vanlig» til «sparsommelig» livsstil spurt om hvordan deres egen lykke hadde endret seg. 46 % sa de var blitt mye lykkeligere, 41 % noe lykkeligere, 12,7 % like lykkelige, og 0,3 % mindre lykkelige.

Det er oppmuntrende resultater, men det er noen viktige nyanser å være klar over. Livskvalitet har flere dimensjoner. En av dem kaller psykologene for hedonisk velvære, altså nytelse her og nå. En annen er eudemonisk velvære, som handler om mening med livet. Noen former for miljøvennlig atferd gir typisk hedonisk velvære (f.eks. å gjøre ting sammen med de man er glad i, enten det er sex eller en tur i skogen), mens andre ikke gjør det (prøv en kald dusj).

Derimot, om vi ser på sammenhengen med mening i livet – eudemonisk velvære – er det en mer utvetydig sammenheng med å leve miljøvennlig. Miljøpsykologen Tim Kasser ved Knox College i Illinois mener at miljøvennlig atferd bidrar til å dekke folks behov for å føle at de er kompetente, kan forme sitt eget liv og ha bånd til andre mennesker – som er de tre viktigste driverne for eudemonisk velvære. Laffan skriver at enhver miljøvennlig atferd som oppleves som å gjøre det rette, antakelig bidrar til folks følelse av mening med livet.

I samme åndedrag som vi dropper flyturen må vi tenke på hvilke nye muligheter det gir oss. Kan vi ta oss råd til litt redusert stilling for å være mer med barna?

I sum peker dette på at ideen om miljøvennlig atferd som et offer, er feil. Det er mye vi ikke vet om hva som driver disse tilsynelatende psykologiske gevinstene, men antakelig spiller det en rolle både at vi samsvarer med sosiale normer, får et positivt selvbilde og muligheter til å treffe andre.

I så fall er flyskam konstruktivt, ettersom det bidrar til å endre normene, men det er en hårfin balanse å finne. I samme åndedrag som vi dropper flyturen må vi tenke på hvilke nye muligheter det gir oss. Kan vi ta oss råd til litt redusert stilling for å være mer med barna? Eller for å ta opp igjen hobbyen jeg hadde da jeg var yngre?

Kristendommens tordenpredikanter klart ikke å bli kvitt verken dans, alkohol eller utroskap med sine moralske appeller. De fleste i miljøbevegelsen prøver å ikke gjenta de samme feilene, men ofte blir alternativet en besvergelse om at ny teknologi vil gjøre at vi kan fortsette å leve omtrent som før. Det blir stadig mindre overbevisende, og dermed er det som om en tyngdekraft drar argumentene tilbake mot behovet for moralske offer. Appeller om hensynet til framtidige generasjoner erstatter løfter om himmelriket.

Jeg tror sosialpsykologenes innsikt om sammenhengen mellom livskvalitet og miljøvennlig livsstil representerer en vei ut av dilemmaet. Da kan vi snakke om at ja, vi må endre måten vi lever på – og det vil gjøre våre liv bedre. Her og nå.