Fly, skam og samvittighet

Det er politikerne som skal kjenne på skammen over de dårlige flyalternativene

“Vi må slutte å påføre hverandre skyldfølelse for alt vi gjør,” sier høyrepolitiker Lene Westgaard-Halle til Nettavisen og tar et “knallhardt oppgjør med flyskam”. Westgaard-Halle kan like gjerne ta et oppgjør med seg selv. Politikerne i dette landet har konsekvent valgt å satse på transportløsninger som gir oss dårlig samvittighet.

For mange i Norge er det praktisk eller økonomisk vanskelig å velge bort fly. Skal du på ferie til Europa, må du fly ‒ fordi det norske tognettet nærmest er avskåret fra det europeiske. Skal du på jobbreise mellom de store byene, må du fly ‒ fordi togene er fulle eller går for tregt. Skal du forflytte deg lengre enn en biltur i Nord-Norge, må du fly ‒ fordi vi ikke har tatt oss råd til miljøvennlig infrastruktur i hele landet.

Vi kan skape bedre løsninger

Vi kan gjøre det gøy, digg og effektivt å reise på miljøvennlig vis. Miljøpartiet De Grønne har foreslått å fikse nattog til Europa, bygge høyhastighetstog mellom de store byene og å gjøre Finnmark til testfylke for miljøvennlige elfly. Høyre har ikke fulgt opp.

For å begrense utslippene fra luftfarten trenger vi miljøvennlige alternativer, men vi trenger også restriksjoner på fossil flytrafikk. Skatte- og avgiftssystemet i Norge er rigget slik at det ofte lønner seg å velge miljøfiendtlig. For eksempel er utenriks luftfart nærmest fritatt fra klimaavgifter. Hvis bensinavgiften også gjaldt i lufta, ville en flybillett til Kanariøyene kostet 4910 kroner mer, skrev nylig NRK.

De som forurenser må bli de som betaler

Prinsippet om at forurenser skal betale må bli mer enn en festtale-floskel. Derfor har Miljøpartiet De Grønne foreslått en flyseteavgift på opp til 600 kroner, og at avgiften kan inkluderes i en ordning med karbonavgift til fordeling der pengene deles direkte ut til folket igjen. Grønn Ungdom har gått lenger og foreslått et kvotemarked for fossile flyreiser. Sammenlignet med alvoret i klimaendringene er flykvoter ganske udramatisk, men det får likevel nakkehårene til å reise seg hos høyrefolk.

Flyskam er ikke en strategi, men en folkelig reaksjon

Lene Westgaard-Halle advarer mot politikere som selger inn flyskam som begrep. Jeg har til gode å se en politiker be folk skamme seg fordi de flyr. Flyskam er ikke en politikerstyrt strategi for å få flere til å stemme på De Grønne, men en folkelig reaksjon på fraværet av klimapolitikk i Norge. Når politikerne ikke klarer å ta tøffe valg på vegne av klimaet, er det damen i gata som må gjøre det.

Jeg er blant dem som flyr en del og som skammer meg hver gang jeg gjør det. Jeg synes ikke politikerne skal moralisere over enkeltpersoners flyreiser - folk kan ha gode grunner til å måtte velge fly - men jeg synes godt vi kan føle på litt kollektiv flyskam. 5,1 millioner nordmenn flyr like mye som 50 millioner EU-borgere. Teller man med utenriksreisene og tilleggseffekten fra utslipp i høyere luftlag, står flytrafikken for 12,5 prosent av utslippene våre, ikke 1,25 prosent som Westgaard-Halle hevder.

Jeg er enig med Lene Westgaard-Halle i at klimadugnaden ikke bare er forbrukernes ansvar. Først og fremst er det politikernes. Da trenger vi politikere med mot og vilje til å ta valg som gjør at resten av oss kan reise med samvittigheten i behold.