Etikken om teknikken – en forstummet debatt

Få det viktigste fra Pan en gang i uka. Klikk her.

Den teknologiske utviklingen har nesten utelukkende vært ansett som en suksesshistorie, der teknologi nærmest oppfattes som synonymt med fremskritt. Faren er derfor at enhver kritisk teknologidebatt kjøres inn i et polariserende spor mellom dem som er «for» og dem som er «imot» teknologi. Den etiske debatten som Hans Jonas forsøker å bringe til torgs handler imidlertid ikke om å etablere et absolutt «nei» til teknologi, han inviterer i stedet til at vi skal ta i bruk kunnskap, ikke bare om teknologien selv, men også om dens virkninger – spesielt på lang sikt. Fordi det er kun mennesket selv som kan bringe den teknologiske utviklingen under kontroll.

Et utvidet etisk perspektiv
Jonas' utgangspunkt er at etikken må utvikle seg i takt med den ekspansive menneskelige adferden som gjør seg gjeldende med teknologiske fremskritt. Den klassiske etikken begrenser seg i all hovedsak til å gjelde forhold mellom mennesker i relativ nær omkrets og med relativt kort tidsperspektiv. Han kaller den en samtids og naboetikk; samtidsetikk fordi tidsperspektivet er den nære fremtiden, og naboetikk fordi det gjelder relasjoner mellom mennesker i relativt nær omkrets. Mennesker på den andre siden av kloden eller generasjonene som kommer etter oss er mer eller mindre irrelevante innenfor den klassiske etikken.

Jonas hevder videre at bruk av teknologi er utøvelse av makt, det vil si en form for handling som på utallige måter griper inn i naturen så vel som i menneskers liv. Virkningene av det vi kan kalle «teknologisk handling» eller bruk av teknologi, er uforutsigbar ved at den strekker seg langt inn i fremtiden, derfor skiller denne typen handling seg fra handlinger som den klassiske etikken retter seg mot. De momentene han peker på underbygger at denne typen handling ikke kan forbli etisk nøytral.

Teknologiens tvetydighet
Teknologi blir i de aller fleste tilfeller utviklet med et gode for øye, men kan likevel vise seg å ha destruktive virkninger for natur og menneske.
En ca. 3500 år gammel myte forteller om hvordan den geniale teknikeren Daidalos sammen med sønnen Ikaros unnslapp kong Minos' bødler ved at de kastet seg ut av tårnet på vinger laget av voks og fjær som Daidalos hadde konstruert. Daidalos advarte sønnen mot å fly så lavt at havet kunne nå ham, og så høyt at solen kunne smelte voksen. Men med ungdommelig overmot fløy Ikaros for nær solen, slik at vingene smeltet, og han styrtet i havet. Myten er et eksempel på et teknologisk vågestykke, som ender med forferdelse i møtet mellom det overmodige mennesket og naturens krefter (solen). I myten fremstår teknikken både som redning fra fangenskap og som undergang (død) – og overmotet er et sentralt tema her. For Ikaros viser overmotet seg ved at han ignorerer advarslene – og i stedet lar seg drive frem av umiddelbare lengsler og behov. Og for Daidalos fører hans blinde tro på egne tekniske ferdigheter til tap av sønnen. Teknikken var den gang som nå omgitt av tvetydighet – den kan være skapt med de beste intensjoner men likevel forvandles til et katastrofalt onde. Dette er noe av det særegne ved teknologi som ifølge Jonas krever en utvidet etikk, for det er ikke bare når teknikken misbrukes til onde formål med overlegg det etiske slår inn. Teknikkens negative virkninger slår også inn når den ut ifra god vilje tas i bruk med utgangspunkt i høyst legitime og gode formål. Under presset fra de menneskelige behov er faren til og med større når teknikken drives frem av «det gode», påpeker Jonas. I «det godes» navn er det større sannsynlighet for at eventuelle negative, langsiktige konsekvenser ikke gis nødvendig oppmerksomhet.
Et moderne eksempel er den omstridte bruken av biodiesel i fossil diesel for å redusere klimagassutslipp, der det viser seg at biodiesel av planteoljer, særlig palmeolje, fører til høyere CO2-utslipp enn tradisjonell diesel. Bruken av slik biodiesel er i all hovedsak resultatet av politikk i «det godes» navn.

Teknologien naturaliseres
I moderne samfunn baseres vår livsførsel på en løpende aktualisering av et teknisk potensial, skriver Jonas. Vi forventer en teknologisk utvikling. Problemet er at når vi først har åpnet opp for en eller annen teknisk mulighet «i det små» så vil det nødvendigvis tvinge frem at den brukes av stadig flere – og dermed spres den til «den kollektive handlingens blodomløp» – det vil si at teknologien blir en «naturlig» del av livene våre.
Mangfoldiggjøringen av elektrisitet er et eksempel, et annet er bruken av datamaskiner, mobiltelefoner og internett. Ved spredning av teknologi handler det ikke lenger om «min» eller «din» adferd, det problematiske er knyttet til «den kollektive handlingen» – det «alle» ikke bare gjør men også gjør seg avhengig av. Et sentralt moment hos Jonas er at den tradisjonelle etikken kommer til kort i møte med «kollektiv handling», samtidig som det er her de negative virkningene av teknologi gjør seg gjeldende. Når teknologien blir en «naturlig» del av livene til mange – viser bruken seg å være vanskelig å reversere. Gynekologen Denis Mukwege mottar Nobels fredspris for å hjelpe kvinner utsatt for brutal vold i Kongo. Uansett hva han kan gjøre for dem, påpeker han at det ikke stopper driveren for volden: Produksjon av datamaskiner og telefoner som gjør bruk av mineralet koltan. Teknologiens spredning gjør områdene hvor mineralet finnes svært ettertraktet, og det søkes kontroll med naturressursene ved bruk av brutal vold. Eksempelet er en uintendert virkning, og slike virkninger er ikke unike, men snarere et særtrekk ved teknologi.

Bruddet med det antroposentriske
Det antroposentriske natursyn – der mennesket troner øverst i naturens hierarki - har fått være en selvfølge lenge før det vi kaller moderne tid. Etisk sett viser dette seg ved at det tradisjonelt har vært plikten overfor mennesket som har vært det sentrale, naturen selv har stort sett vært etisk nøytral.
Men, uavhengig av natursyn, peker Jonas på at menneskets teknologiske, kollektive handlinger vil kunne føre til en respons fra naturen selv, som tvinger frem et krav om å bli tatt hensyn til. Konsekvensen kan bli at tilfredstillelse av menneskelige behov vil måtte veies opp mot virkninger i form av naturødeleggelser – ikke som et valg, men som ren nødvendighet. Endringer i klima vil kunne påvirke matproduksjon, tilgang til medisiner og ellers forhold vi ikke har oversikt over. Det vil si at faren er at vi kommer i en mangel- og tvangssituasjon mange av oss ikke opplever i dag.

En ny forståelse av fremskritt?
Hans Jonas understreker at hvis det er et kategorisk imperativ at det skal eksistere en menneskehet, så er all selvmorderisk lek med denne eksistensen kategorisk forbudt, og tekniske vågestykker, hvor dette er innsatsen, må på forhånd utelukkes. En slik konklusjon gjør krav på en utvidet etikk som også omfatter ansvar for konsekvensene ved bruk og spredning av teknologi.
Det helt overordnede perspektivet Jonas tar til orde for, gjør økosystemenes tålegrenser til etikkens ståsted. Filosofen Arne Johan Vetlesen stiller spørsmål ved om Jonas' perspektiv er for overordnet og generelt – om et slikt perspektiv har noen praktisk verdi. Han kommer blant annet til at nettopp det overordnede kan tvinge beslutningstakere og aktører til å heve blikket og tenke sektorovergripende og langsiktig, samtidig som han understreker at det viktigste Jonas gjør er å utarbeide en etisk begrunnelse for føre-var-prinsippet. Jeg slutter meg til Vetlesens konklusjoner, samtidig som jeg vil understreke at på den ene siden handler det om å ta lærdom av det vi allerede vet om teknologiens negative virkninger, og på den andre siden handler det om å utvikle et internasjonalt lovverk som plasserer ansvar. Det er ingen tvil om at dette er store oppgaver for både vitenskapen og politikken. Men først når vi bringer mulige fremtidige negative virkninger inn i regnskapet kan vi i teknologisk sammenheng tale om fremskritt.