Et uslåelig argument for radikal klimapolitikk

En gang i forrige tiår, den gangen da folk fortsatt hadde mer eller mindre seriøse debatter om hvorvidt den menneskeskapte klimakrisa faktisk skjer, kom jeg over en skjellsettende video på YouTube. Det var en amerikansk lærer som hadde funnet et angivelig uslåelig argument for klimahandling, og bestemt seg for å overbevise verden. Argumentet gikk litt som dette: Vi har valget mellom å satse eller ikke å satse på klimapolitikk. Konsekvensene av å velge det ene eller det andre, avhenger av om klimakrisa faktisk er en krise eller ikke. De negative konsekvensene av å velge feil er mye større dersom krisa er reell og vi likevel ikke satser på klimapolitikk, enn dersom vi satser på klimapolitikk til tross for at klimakrisa skulle vise seg å være en bløff.

Omleggingen fra fossilt til fornybart, fra utarming til bevaring og fra forbruksvekst til bærekraft vil nødvendigvis koste noe – både i penger og innsats – og hvis global oppvarming mot formodning skulle vise seg ikke å være et reelt problem, så ville vi ha påført oss den kostnaden til liten nytte. Joda, det ville være positive bieffekter, som renere luft, bedre helse og mer intakt natur, men en kunne fortsatt argumentere med at de økonomiske og sosiale omkostningene ikke ville være verdt det.

Dersom krisa derimot er reell, vil klimahandling gi et netto positivt resultat, fordi vi unngår en enda større kostnad i form av ubeboelige landområder, sviktende avlinger og ødeleggelser fra klimarelaterte naturkatastrofer – ting som i beste fall ville føre til artstap, sosial uro og økonomisk krise globalt, og i verste fall ende i sivilisasjonskollaps. Slike skrekkelige utfall risikerer vi hvis krisa er reell, og vi likevel velger å ikke handle.

Altså: Det beste alternativet er utvilsomt å handle i tråd med den faktiske situasjonen. Det går helt fint å ikke gjøre noe dersom vi ikke har et problem. Men hvis vi gambler på ikke å handle, til tross for at klimakrisa faktisk er reell (et stadig mer ugjendrivelig faktum), blir kostnadene mye, mye større enn dersom vi hadde sluttet å slippe ut drivhusgasser forgjeves. Hvis vi ikke handler, risikerer vi å tape nesten alt, men hvis vi handler risikerer vi relativt lite.

Jeg ble umiddelbart overbevist av dette argumentet. Ikke det at jeg tvilte på klimavitenskapen i utgangspunktet, men oddsene talte uansett i favør av hurtig, gjennomgripende klimahandling. Ingen kunne vel være uenig i det?

Det har etter hvert blitt klart for meg at denne logikken ikke biter på alle. Mange ser ut til å være av den oppfatning at vi løper en større risiko ved å innføre radikal klimapolitikk enn ved å la være. Når 17-åringene og 9-åringene streiker fra skolen, og krever slutt på oljeleting fordi de er redde for framtida si, ber de voksne dem innstendig om å forstå hvor mye mindre penger staten kommer til å tjene. Når ungene ber om politiske grep som monner, påminner foreldregenerasjonen dem megetsigende om hva de selv må ofre av sydenturer og luksusforbruk. I dette narrativet er det klimapolitikken som er farligst, ikke det løpske klimasystemet. Den kanadiske klimaforskeren Katharine Hayhoe formulerte det godt: Vi frykter løsningene på klimakrisa mer enn vi frykter konsekvensene av den.

Det er i og for seg legitimt å være redd for konsekvensene av å endre næringsstruktur raskt nok for klimamålene. Alle store politiske reformer er krevende, og det grønne skiftet brygger opp til å bli den mest omfattende reformen i historien. Det kan vi ikke ta lett på. Men det gjelder å holde tunga rett i munnen når man gjør risikovurderingene sine. I dag gambler de fleste av oss på at krisa ikke er så alvorlig at den fordrer radikale endringer. Men hva om det er feil (noe våre beste vitenskapsfolk insisterer på igjen og igjen)? Dersom vi tar høyde for hvor mye mer det vil koste oss å kutte for lite utslipp enn å kutte for mye, burde vi konkludere annerledes.