Et skogbruk som er godt for både natur, klima og sysselsetting

Skogbruk drives i dag etter prinsippet om effektivt uttak på kort tid. Det vil si at store og tunge hogstmaskiner må komme til der skogen skal avvirkes. Dette påfører naturen store og varige ødeleggelser. Veier som tåler store belastninger må bygges med grøfting og avleding av vann som følger. Veiene må bygges så tett at det er rasjonelt å komme til nærmest over alt i skogen. Videre ødelegger hogstmaskinene jordbunnen på grunn av det enorme marktrykket som påføres bakken. I mange tilfeller blir det dype sår, hull og dype groper i bakken som blir liggende i uminnelige tider. Loven sier at skogbunnen med stier og tråkk skal tilbakeføres til sin opprinnelige tilstand etter hogsten. Dette skjer i mange tilfeller ikke, fordi det høyst sannsynlig ikke føres streng kontroll, og fordi konsekvensene av å bryte loven ikke er merkbare. Da er det jo fristende å mer eller mindre overse dette opp mot de økonomiske konsekvensene det er å ta hensyn til og i neste hånd utbedre skader etter moderne driftsmetoder.

Ved bruk av store hogstmaskiner blir nærmest alt av trær på en gitt flate kappet ned for å opprettholde effektiviteten og kravet til økonomisk gevinst. Det sier seg selv at slike maskiner er dyre i innkjøp og drift og må derfor brukes mest mulig effektivt. Det snakkes lite om baksiden av dette, og de kostnadene som ikke direkte kan omsettes i en kroneverdi.

Trevirke som hugges får i de fleste tilfeller skader i ytterveden av stokken. Dette kan gå så langt inn som 20 millimeter i stokken. Det sier seg selv at en stor prosent av treet ikke vil kunne gi kvalitetsvirke.

Den økonomiske gevinsten til bonden eller skogeieren blir minimal. Den som hogger skal ha sin fortjeneste og likeens de som drifter maskinene. Innkjøp, drift og vedlikehold av disse maskinene utgjør store kostnader. Videre har vi kostnader til effektiv transport med store semitrailere til og fra hogsplassen. Når en vet at prisen pr. kubikkmeter tømmer ikke er stor (350-400 kr), så kan en selv tenke seg hvor små overskudd bonden sitter igjen med etter at utgifter er trukket fra.

Det sier seg selv at slike maskiner er dyre i innkjøp og drift og må derfor brukes mest mulig effektivt. Det snakkes lite om baksiden av dette, og de kostnadene som ikke direkte kan omsettes i en kroneverdi.

Som om ikke det var nok, er det ofte stort svinn på grunn av soppskader som brunråte i trærne. Mye av dette skyldes planteskog med ensartet aldersklasse og en monokultur av bare gran. Dette gir tap av biologisk mangfold i form av mikrober, planter og sopper. Hele skogen er i utgangspunktet som en hel organisme som lever i et fintfølende samspill der alt er avhengig av alt. For eksempel tilfører or (en slekt i bjørkefamilien) jorda nitrogen fra bladverket sitt, mens bjørk tilfører jorda store mengder kalium, som hindrer forsuring av jordsmonnet. Dette samspillet er viktig å forstå, ta innover seg og til slutt legge til grunn for våre avgjørelser rundt driften og utnyttelse av skogens ressurser. Moderne driftsmåter tar dessverre i liten grad innover seg denne visdommen som er naturlig innebygget i naturen og forrykker dette totalt.

Når trevirket endelig har kommet ut til kunde, i form av materialer, er i mange tilfeller kvaliteten dårligere enn den burde ha vært. Det skyldes særlig at skogen er plantet som monokultur. Trærne som plantes er ikke genetisk stedegne og er derfor ikke tilpasset forholdene på stedet. Dagens frøproduksjon premierer trær som vokser fort og kan hugges raskt. Slike trær binder i sitt livsløp langt mindre CO2 enn trærne som formerer seg naturlig, og kvaliteten blir stadig dårligere. I tillegg gjør monokulturen at det genetiske mangfoldet blir redusert over tid. Dette er tankevekkende når en vet hva slags klimatiske forandringer vi står overfor. Ser vi litt nærmere på binding av CO2 så er den fem ganger så høy i jordsmonnet som i trærne. Dette gjelder blandingsskog, borealskog, hvor mikroorganismer, sopper og planterester lagrer store mengder CO2. Dette vil i langt større grad frigjøres ved moderne hogstmetoder som flatehogst. Lys og varmestråling vil direkte varme opp jordbunnen og sette i gang en stor frigjøring av klimagasser. I en syklus med nyplanting og hogst etter 60 til 80 år vil netto klimagassgevinst gå i minus. Hvem blir til syvende og sist vinneren? På kort sikt kapitalinteressene, på lang sikt vil vi alle tape.

Når trevirket endelig har kommet ut til kunde, i form av materialer, er i mange tilfeller kvaliteten dårligere enn den burde ha vært.

Plukkhogst er en annen måte å drive skogen som unngår alle disse ødeleggelsene – og som er lønnsom!

Plukkhogsten tar hensyn til mange faktorer: Hva treet skal brukes til, dets alder, vekstplass og forhold som skygge og sollys, og likeens det biologiske mangfoldet og samspillet mellom planter, trær, jordsmonn, mikrober og sopper etc.

Ved plukkhogst blinker en først ut trærne som skal hugges følgende vinter, ut fra etterspørsel. En kan se på treet hva det egner seg til: Et grantre kan egne seg for bærende konstruksjoner, et annet vil være mer værbestandig. Skal treet brukes til ramtre på dører og vinduer? Eller som laftetømmer, paneler eller takbord på et hus? Ved å bestemme dette på forhånd i skogen sparer en en masse arbeid senere i prosessen.

I januar eller februar hugger en trærne ved hjelp av motorsag. Enkelte sære folk som meg bruker til og med øks og feller trærne raskt og effektivt uten kostnader til annet enn å holde øks og sag ved like. Denne form for drift er fysisk hard, men til gjengjeld får en mye gratis mosjon og god helse.

Etter hugging samles tømmeret i lunner i nærheten av en utkjøringsplass ved en skogsbilvei. Til dette bruker en vanligvis traktor, men enkelte bruker hest. Jeg har selv vært med på å bruke hest, og det fungerer utrolig bra. Det er viktig at tømmeret blir hugget og brakt til utkjøringsplassene mens det er tele i bakken. Dette skaper ingen eller meget små skader av skogbunnen. Deretter fraktes tømmeret til et sagbruk med kompetanse på riktig utnyttelse og skjæring av tømmer.

I eldre tider fløtet man tømmeret, og det hadde en funksjon utover enkel transport før lastebilenes tid: Tømmer bør ligge i vann en viss tid før grovskjæring, og vått tømmer har lavere risiko for insektangrep under lagring.

Til denne type drift klarer man seg fint med to mann, ja en mann kan gå det også. Kostnadene til maskinelt utstyr blir minimal og dersom man bruker hest lager man ingen skader i skogen, mens ved bruk av traktor blir skadene tross alt mye mindre enn ved bruk av moderne, tunge skogsmaskiner.

Resultatet av plukkhogst vil i de fleste tilfeller være tømmer av ytterst høy kvalitet og med lite svinn. I dag er det stadig flere kvalitetsbeviste håndverkere som etterspør denne type kvalitet på tømmeret og gjerne betaler en langt høyere pris - gjerne mer enn dobbelt så mye for slikt tømmer sammenliknet med tømmer fra flathogst. I tillegg hugger vedkommende det selv. Kun framkjøring er det bonden som tar seg av.

Resultatet er at bunnlinja for skogeieren blir høyere enn ved stormaskinell skogsdrift. Gir ikke det dyrere trevarer for sluttbruker? Nei, for det første fordi materialsvinnet minker drastisk og for det andre fordi produktene varer i uoverskuelig framtid. Det gir selvsagt også en stor miljøgevinst. Hus som bygges av slike materialer, står seg i flere generasjoner. Det finnes eksempler på trebygninger som har stått i over 1200 år og den dag i dag er i meget god stand. De fleste av dagens moderne bygninger er langt fra et slikt livsløpsperspektiv.

Jeg forventer ikke at alle private aktører med ett skal legge jaget etter kortsiktig profitt til side og handle i et langsiktig perspektiv. Stat og kommune, derimot, kan og bør legge til rette for denne type skogsdrift ved å pålegge høyeste kvalitet på materialene som brukes til offentlige bygninger. Det vil drive fram et skogbruk som i langt større grad tar hensyn til hvordan skogen drives og avvirkes. For å få dette på skinner må kunnskapen økes vesentlig og kvalitet og klimavennlig drift må premieres. Da må også fagutdannelsen bli bedre: Dagens skoler baserer seg, slik jeg oppfatter det, altfor mye på moderne teknikker og glemmer å se og forstå treets egenskaper ut fra de gitte forholdene på stedet.

Jeg forstår fristelsen av en skogsdrift der man knapt trenger å løfte en finger. Isolert sett kan hvert enkelt element i moderne skogsdrift framstå som rasjonelt – trær som vokser raskt, store mengder tømmer som tas ut gjennom få arbeidstimer. Men jeg håper jeg med denne teksten har vist at det samlede resultatet likevel blir uheldig for både natur, klima, skogeierens bunnlinje og sluttbrukeren i det lange løp. Jeg tror skogbruket kan være både positivt både for natur, klima og sysselsetting. Da må myndighetene bruke makta som ligger i å stille krav når nye offentlige bygg skal oppføres, og de må sørge for at fagutdannelsen former både håndverkere og skogsarbeidere som kan lese trær vel så godt som de kan lese lærebøker.