Er det galimatias å ville eie sine egne penger?

Arne Thodok Eriksen forklarer i sin artikkel i Pan 7. januar at vi har inflasjon i eiendomspriser og aksjekurser, samtidig som man er på randen av deflasjon i varemarkedet. Deflasjonen truer fordi etterspørselen er på vei ned, som igjen kan forklares med at gjeldsdrevet forbruk har nådd sin grense. For å holde liv i økonomien har sentralbanker trykket vanvittige mengder med elektroniske penger, som har blitt brukt til å kjøpe eiendeler i finansmarkedet (kalt kvalitative lettelser). Økte priser på eiendeler, øker formuen til folk, som gjør at de kan ta opp mer lån, og dermed holdes hjulene i gang – enn så lenge.

Gullstandarden forankret økonomien

Vanligvis vil for mye pengetrykking føre til hyperinflasjon, men globalisering (tilgang til billig produksjonskapasitet) har ført til et voldsomt tilbudssjokk, som fører til sterk deflasjon. Disse to kreftene har nullet hverandre ut. Kombinasjonen av en verdensøkonomi på fiatpenger (penger som kun er basert på tillit til myndighetene), ubalansert handel og globalisering har ført til at gjeldsdrevet forbruk har eksplodert. Dette kunne ikke skjedd under en gullstandard. Denne «tvangstrøya», som Thodok Eriksen kaller det, skapte balansert handel og stabil, lav vekst, basert på økt produktivitet.

Det er ikke riktig at en gullstandard skaper større økonomiske svingninger, og at denne forårsaket depresjonene etter første verdenskrig. Som Alan Greenspan, tidligere formann for den amerikanske sentralbanken fra 1987 til 2006, skriver; i realiteten var det omvendt, ekspansjon av papirpenger utover gullreservene var årsaken til depresjonene (Greenspan, 1967). Landene som kjempet i første verdenskrig gjenopprettet gullstandarden til samme verdiforhold som før krigen. Hadde de innrømmet overfor befolkningen hvor mye valutaen deres hadde blitt devaluert for å finansiere krigen, ville krisene antageligvis hatt kortere varighet.

Hvor er vi på vei?

Verden står overfor to onder. På den ene siden vil inflasjon og økt forbruk ødelegge livsgrunnlaget vårt, mens på den andre siden vil deflasjon føre til økonomisk depresjon. Dessverre tror jeg at samfunnet vil jobbe mest for å unngå sistnevnte scenario (selv om det ikke er rasjonelt), fordi formuen til rike, og politiske karrierer, står på spill, og fordi de fleste ikke klarer å begripe konsekvensene av økt forbruk. Derfor tror jeg at vi fortsatt vil se økende inflasjon, gjennom nye runder med kvalitative lettelser.

En verden med inflasjon (fiatpenger)

Vår enorme vekst i velstand har kommet på bekostning av at en hel sivilisasjon er gjort til gjeldsslaver. Fri flyt av fiatpenger har skapt en kortsiktig tankegang som gjennomsyrer hele samfunnet. For 50-100 år siden jobbet mange av de smarteste folka med viktige innovasjoner som forbedret velferden. I dag jobber de som kodere i Facebook med å skaffe flere klikk, eller som analytikere i et hegdefond hvor målet er å forbedre avkastningen med 0,1 %. Nye banker som tilbyr forbrukslån popper opp hele tiden fordi forretningsmodellen er like enkel som den er lønnsom – tjen penger på å skape penger! Samtidig stimulerer sentralbankene banksystemet til å låne ut mer.

Bitcoin er i bunn og grunn energi som separerer penger og stat ...

For vanlige folk er det vanskelig å spare penger, siden pengene taper seg i verdi hele tiden. Vi må lære oss å investere penger på fritida for å holde tritt med det endeløse verditapet forårsaket av vedvarende inflasjon. Dette har ført til en såkalt «sparerevolusjon» i passive aksjefond. Men det er ikke sparing, det er kjøp av eiendeler i børsnoterte selskaper. De aller fleste er altså eiere i selskaper de ikke har hørt om, og stemmeretten er i praksis overført til en økonomisk elite, som i hvert fall ikke har klatret karrierestigen fordi de bryr seg om klima og miljø. Velger man å «spare» (tape) penger på konto, kan bankene igjen skape nye penger som lånes ut til forbruk eller til andre selskaper som man heller aldri får høre om.

... Det betyr at demokratiet styrkes, ved at folk tar tilbake eierskapet og styringen over sine egne penger og kan dermed spare i fred og ro.

Thodok Eriksen skriver at pengene ikke må få styre, men penger styrer ingenting – mennesker styrer basert på indre motivasjon og insentiver. I dag er det en liten gruppe, hovedsakelig bestående av menn over 50 år, som styrer pengene basert på et mål om økt profitt. Videre er han redd for at folkevalgte organer skal miste makt. Bitcoin er i bunn og grunn energi som separerer penger og stat. Det betyr at demokratiet styrkes, ved at folk tar tilbake eierskapet og styringen over sine egne penger og kan dermed spare i fred og ro. Ønsker man å investere, ja, da må man selv gjøre et aktivt valg av selskap eller sak. Ingen kan tukle eller skape nye penger av dine penger og investere uten din tillatelse. Staten kan ikke lenger finansiere sin krigsmaskin med trykte penger, og dermed kan en tenke seg at eventuelle fremtidige kriger bli kortvarige og mindre blodige. Forlenget krig må folkefinansieres, og hver og en av oss har mulighet til å ytre vår mening.

Hvis vi skal gå mot et grønnere samfunn hvor folk arbeider og produserer mindre, må vi kunne ha en måte å oppbevare inntekten vår, uten å inngå i et oppblåst aksjekasino hvor neste krakk alltid truer.

En verden med deflasjon (bitcoin)

I 2040 vil 99 % av alle bitcoins være i sirkulasjon. Det vil aldri være mer enn 21 millioner, noe som betyr at folk kan være trygge på at verdien på sparepengene sine holder seg. Hvis vi skal gå mot et grønnere samfunn hvor folk arbeider og produserer mindre, må vi kunne ha en måte å oppbevare inntekten vår, uten å inngå i et oppblåst aksjekasino hvor neste krakk alltid truer.

Når insentivene til å spare øker, fører det til at samfunnets tidspreferanse reduseres. Det betyr at folk utsetter umiddelbare fristelser til å forbruke. Da vil etterspørselen falle, særlig etter luksusprodukter og varer som tilfører liten reell verdi (lavkostprodukter fra Asia som gjerne ender som avfall før året er omme). Det fører til at næringslivet må omstille seg til varer og tjenester som tilfører høyere verdi. Priser generelt sett vil falle, som gjør at fattige øker sin kjøpekraft. Siden folk ikke lenger trenger å investere i eiendom, vil boligprisene synke, slik at behovet for lån reduseres. I en slik verden vil ulikheter utjevnes. Banker vil gjenoppta sin opprinnelige rolle som safe og utlåner med 100 % reserve.

En penge blir til

En penge blir ikke til over natta. Bitcoin har i løpet av elleve år gått fra en epost sendt til noen få kryptografer, til en valuta med en markedsverdi på 130 milliarder dollar. Denne reisen har vært humpete, og bitcoin er fortsatt ustabil. I dag er bitcoin et medium for verdioppbevaring, på samme måte som gull er. Etter hvert som bitcoin vokser vil prisen stabilisere seg, slik at spekulanter ikke lenger tiltrekkes. Først da vil det oppføre seg som en normal valuta, bare at kjøpekraften øker noen få prosent hvert år.

Verden trenger et økonomisk paradigmeskifte, hvor alle ansvarliggjøres for sine egne penger. En sykepleier, lærer eller pensjonist, vil kunne ha helt andre preferanser enn hva den økonomiske eliten ønsker. Hvorfor ikke la de få lik styringsrett? Pengesystemet er grunnsteinen for all økonomisk aktivitet, og en endring vil ha store ringvirkninger for hele samfunnet. Dessverre er vi nok altfor seint ute til å unngå økonomiske kriser. Men en overgang må skje, selv om det kanskje ikke blir pent.