Er bærekraftsmålene egentlig bærekraftige?

Det ville være naturlig å tro at dersom verden oppnår FNs bærekraftsmål, så ville vi ha en bærekraftig utvikling, ikke sant? FNs bærekraftsmål kalles gjerne SDG’er blant venner (Sustainable Development Goals), og det er 17 stykk av dem.
Det fantastiske med disse 17 bærekraftsmålene, er at verden nå for første gang har en samlende, relativt demokratisk og involverende utformet plan for en felles retning de neste tiårene. Da kan alle – bedrifter, sivil sektor, byer, stater – trekke i samme grønne retning: Eller i alle fall vite i hvilken retning man burde trekke, og sammenligne fremgangen sin med andre! Og at de ble vedtatt av alle land i 2016, samme år som Paris-avtalen ble ratifisert, gjør at disse to hendelsene til sammen kan vise seg å være et historisk vannskille for verdenssamfunnets utvikling. (Ja, vi ser bort fra Trump nå.)

Men, mer alvorlig er det at nye studier begynner å vise at det er interne svakheter eller motsetning innbakt i bærekraftsmålene: Hvor bærekraftig de egentlig er avhenger av nøyaktig hvordan man oppnår bærekraftsmålene samlet sett, ikke bare om man oppnår dem ett for ett. Problemet er at å oppnå enkelte av dem, og særlig på uhensiktsmessig måte, kan underminere bærekraften til de andre i et lengre løp.

Bakgrunnen for det hele er at menneskeheten nå forlater den klimastabile geologiske epoken Holocen, og har gått inn i Antropocen. I denne epoken har menneskenes moderne økonomi blitt den sterkeste drivkraft for geologisk forandring på jordkloden. Det betyr at planetens tålegrenser i større og større grad vil sette rammene for denne aktiviteten. Jo mer vi overskrider grensene, desto større risiko løper vi for å undergrave egen økonomi og samfunn. Det kan da skje irreversible kollapser i jordens livsopprettholdende systemer. Dette kan være klima, nitrogensyklusen, ferskvannssystemer, biomangfold, etc. Det er i alt identifisert ni slike, i studier ledet av professor Johan Rockström m.fl.

Spørsmålet som melder seg er da: Kan de 17 bærekraftsmålene nås innenfor planetens tålegrenser? Å bare løpe etter enkelte mål kan motarbeide andre mål. For eksempel kan det å oppnå gode jobber (SDG8), med null sult (2), lengre liv til alle (3) med bedre utdanning (4) også medføre at man truer liv under vann (14) og liv på land (15) langt mer enn i dag. På samme vis kan det å fjerne fattigdom (2) gjennom konvensjonelle tilnærminger lede til høyere ressursforbruk (12) med mer biler og fossil energi (7) og svekke utvikling av rene byer (11) og forverre klimaendringene (13). Dette får frem hvor viktig det er å forstå de ulike SDG’ene som deler av et helhetlig system. Å styrke ett mål, kan ødelegge for et annet.
Sammen med professorene Johan Rockström, Jørgen Randers og flere andre, har jeg derfor siste halvår deltatt i et stort modelleringsprosjekt. Vi tilnærmer oss de 17 målene som resultater av et stort bio-sosio-økonomisk system hvor verdensøkonomien deles opp i syv regioner, og alle kobles sammen i et felles jord-økosystem. Denne vitenskapelige modellen, ”Earth3”, har da 17 SDG-mål, ni tålegrenser for jorden og syv økonomiske regioner med sine kjennetegn. Modellen bygger på ca 100 000 historiske datapunkter, som vi har analysert utviklingen i siden 1980. Når modellen kjøres får vi fire scenarier, eller mulige veier, til 2050.
Den virkelig store ambisjonen er altså at verdens ni milliarder mennesker lever godt i 2050 med de 17 bærekraftsmålene oppnådd innenfor planetens ni tålegrenser.

Akselerert økonomisk vekst for alle ikke bærekraftig
Men fra det omfattende analyse- og modelleringsarbeidet, fremkommer en håndfull viktige lærdommer:
- Å oppnå bærekraftsmålene innen 2030, slik FN sikter på, vil kreve ekstraordinær innsats i forhold til det som har vært gjort de foregående tiårene. Verken business-as-usual, raskere økonomisk vekst eller sterkt økte budsjetter til dagens bærekraftstiltak vil være tilstrekkelig, i alle scenarier. Selv innen 2050 blir dette svært krevende.
- Akselerert økonomisk vekst for å finansiere måloppnåelse for ni milliarder mennesker gjennom konvensjonelle midler (investeringer, arbeidsplasser, forbruk, effektivisering) vil gi enda mer avskoging, sammenbrudd i landbaserte og marine økosystemer og planetens tålegrenser. Dette vil treffe de fattige særlig hardt.
- En del kan riktignok oppnås – selv innenfor konvensjonell politikkutforming – hvis verdens samfunn samarbeider hardere for å prioritere bærekraftsmålene mens man samtidig tilrettelegger gradvis bedre for å unngå overbelastning på planetens tålegrenser.
- Men full måloppnåelse krever ekstraordinære virkemidler iverksatt umiddelbart. Ett av de fire scenariene kan lede til nær full måloppnåelse i 2050, men dette krever at store endringer starter alle steder snarest. Vi fant fem slike transformative tiltak som har systemiske ringvirkninger i verdens bio-sosio-økonomiske system:

Fem tiltak for å oppnå bærekraftsmålene innen planetens tålegrenser
1) Det trengs en dobling av vekstrater og investeringer i fornybar energi sammenlignet med dagens trend. Dette gir nok energi til at alle verdens folk kan avvennes fra fossile brensler (SDG7). Det å gi folk tilgang til trygg og ren energi kan skape et ekte energidemokrati, som også forbedrer oppnåelsen av mange andre bærekraftsmål.
2) Det må tilrettelegges for differensierte vekstrater slik at fattige land får anledning til raskere økonomisk vekst enn de rikere. Den utviklingsmodellen som Sør-Korea, Kina, Costa Rica og Etiopia har brukt de siste årene for å dramatisk kutte ned på fattigdom, kan tilpasses og anvendes bredt av andre fattige land.
3) Det trengs et raskt skift i retning av bærekraftig bruk av verdens jordbruksland, skoger og hav. Minst 1 % forbedring av ressursproduktivitet per år må til. Dette vil gjøre at vi ikke trenger å ta i bruk nye landområder til matproduksjon. Dette er teknologisk og økonomisk fullt mulig i dag, gitt tilstrekkelig finansiering, opplæring og oppfølging fra myndighetene.
4) Innsatsen må økes radikalt innen utdanning (4), koblet til helse, jobb-tilgang og prevensjon – særlig for kvinner over hele verden. Dette vil gi flere fordeler og økt måloppnåelse som bedre likestilling (5), lengre liv (3) mindre ulikhet (10), men også saktere befolkningsvekst, som igjen gjør det enklere å oppnå anstendig arbeid (8) og unngå kappløp-mot-bunnen i lønninger i de raskt voksende byene (11).
5) Sikre at de 10 % rikeste i hvert land ikke drar inn mer enn 40 % av inntekten. Det å reformere skattlegging i denne retningen vil ikke bare redusere ulikhetene (10) men også gi samfunnene midler til å oppnå mange andre mål.

Den gode nyheten fra vår store studie er at disse fem transformative tiltakene (fornybar energi, raskere vekst for fattige, ressurssmart mat, utdanning og omfordeling) kan regnes hjem, både økonomisk og økologisk. Da er konservative, historisk baserte data og forutsetninger lagt til grunn. I en slik ”smartere” fremtid oppnår vi – det store ”vi" – nær sagt alle bærekraftsmålene innen planetens tålegrenser innen 2050. Analysen gir et hardt vitenskapelig grunnlag for et grønt håp. Kanskje er ikke fremtiden bare trist likevel.