Er assistert befruktning grønt?

15. mai debatterte Stortinget foreslåtte endringer i bioteknologiloven, blant annet eggdonasjon etter samme retningslinjer som for sæddonasjon, og assistert befruktning til enslige. Noe overraskende fikk ikke eggdonasjon flertall grunnet trøbbel med stemmegivningen. Arbeiderpartiet lovet omkamp. Høyre mente at den kan tas når lovforslaget som Helse- og omsorgsdepartementet nå utarbeider, skal behandles i Stortinget.

I mellomtiden har partier, politikere og andre god anledning til å tenke seg godt om enda en gang, og gjerne inkludere assistert befruktning generelt. Og det bør de: Flere virkelig store utfordringer er enten ikke drøftet, eller stort sett omtalt i velmenende, men meningstomme bisetninger som ”og så må vi lage gode retningslinjer”.

Når Erna Solberg sier slikt på TV, med smil og trygg stemme, vil noen kanskje bli lurt til å tro at alt vil gå helt fint. Men hvem er ”vi” ? Og hva betyr ”gode”? Hvem er det det i så fall går fint for? Flere aspekter ved assistert befruktning er viet liten oppmerksomhet. Vi skriver om noen av disse. Vi vil diskutere hvordan samfunnet og politikere forholder seg til eksisterende og mulig valg fremover. Vi kritiserer ikke enkeltmenneskers valg. Fremfor alt er alle barn født likeverdige, uansett hvordan de er unnfanget.

Teknisk mulig er ikke alltid etisk riktig

Moderne teknologi gjør mye mulig som før var umulig – for de som har ressursene. Forskjellene vokser mellom de som har og de som ikke har, i takt med hva det er mulig å eie. Dette gjelder ikke bare fast eiendom, men også immaterielle ressurser og teknologi. Assistert befruktning verken foregår, eller diskuteres, i land uten ressurser eller teknologi.

Ikke alle farer og ulemper ved ny teknologi oppdages før den er tatt i bruk og gjerne videreutviklet. Eller de oppdages, men noen kan tjene så mye penger på nyvinningen at risikoviljen er stor, ofte på andres bekostning. Mulig betyr heller slett ikke alltid riktig. Nettopp derfor brukte flere partier mye tid på endringsforslagene til bioteknologiloven. Mange som sa ja til bl.a. eggdonasjon og forskning på befruktede egg, sa samtidig nei til surrogati.

Altså er det enighet om at mulig ikke alltid er riktig, og at de som har teknologien ikke absolutt må bruke den. Men hva som ansees riktig er det ingen absolutt enighet om, og det er slett ikke statisk. Politikk er megling mellom ulike interesser, til ulike tider, også om hva som bør være rett og galt. Det handler dermed om mellom hvilke, eller hvem sine, interesser det skal megles. Før politikere fatter sine beslutninger foregår det ofte intensiv lobbyvirksomhet, der næringsinteresser kan være sterke pådrivere.

Alfred Nobel innstiftet ikke fredsprisen før han oppfant dynamitten – men etterpå. Akkurat nå vet vi ikke hvilke priser vi i fremtiden vil finne grunn til å innstifte for å motivere mennesker til ikke å bruke moderne bioteknologi feil. ”Feil” gjelder ikke nødvendigvis bare feil for nåtidens mennesker, men også for kommende generasjoner, for resten av denne lille blå kloden og alt annet som også har denne som sitt eneste hjem.

Pattedyr legger ikke egg
Likestillingsargumentet står sterkt når det gjelder å sidestille eggdonasjon med kommersiell sæddonasjon i forbindelse med assistert befruktning. Det er god grunn til å spørre om de som ønsker en slik form for likestilling mellom enkelte friske og ressurssterke kvinner og menn i vårt rike land mener denne er reell likestilling – eller om den skal stoppe ved landegrensen, eller hos de funksjonsfriske.

Biologien er åpenbar: Fra naturens side må sædceller overføres fra ett individ med testikler og inn i ett med eggstokker og livmor, og som har eggløsning, for at det skal bli barn. Et eget organ er gjennom millioner av år utviklet til dette formålet: Penis. Mennesker legger – som andre pattedyr – ikke egg og det finnes intet utvendig eggleggingsorgan. Egg kan derfor naturlig ikke doneres, slik som sædceller. Hankjønn og hunkjønn er biologisk forskjellig. Likestilling er ikke det samme som likhet.

Reproduksjon og behandling av sykdommer er ulikt
I møte med argumenter om biologi, hevder flere at dersom eggdonasjon ansees unaturlig og dermed ikke riktig, må det samme gjelde for behandling av sykdommer og skader med antibiotika, moderne medisin og teknologi. Det finnes ingen logisk sammenheng mellom disse formene for teknologianvendelse. Den antatte sammenhengen er kun betinget i at begge deler i dag utøves av helsepersonell, med teknologi som har fått merkelappen medisinsk, handler om mennesker, og at man (uten diskusjon) dermed antar at begge deler er helsetjenester.

Assistert befruktning, altså teknologisk hjelp til reproduksjon hos friske mennesker (man må være frisk for å donere egg eller sæd, og for å få assistert befruktning), kan ikke sammenlignes med medisinsk behandling av syke og skadde mennesker like lite som forretningsreiser kan sammenlignes med ambulansetransport.

Er assistert befruktning en helsetjeneste?
Hvilken sykdom er dette i så fall ment å helbrede, lindre eller forebygge? Barnløshet er i seg selv ingen sykdom. Den kan være frivillig eller ufrivillig. Den kan skyldes sykdom eller skade, eller tilfeldigheter, eller det åpenbare at det ikke finnes/aksepteres en mann som kan/vil befrukte en kvinne enten hun vil være enslig eller ikke. Det kan også skyldes at to som vil ha barn sammen begge kun har eggstokker. Det siste er heller ikke sykdom – homofili sluttet heldigvis å være definert som det i 1983. Kvinnen kan også ha passert sin biologisk fertile alder. Man kan ha mistet barn man hadde.

Det å ikke (lenger) ha barn er likevel ingen sykdom. Eller mener man at det er en menneskerett å kunne kreve å få barn? Man kan innvende at mennesker lider psykisk av ikke å få det barnet de så sterkt ønsker seg. Javisst gjør det vondt når man ikke får det man aller helst vil ha. Barnet selv må likevel ikke brukes som middel for å kurere noe som helst. At noe krever såkalt medisinsk teknologi og hjelp fra helsepersonell til ellers friske mennesker som av ulike årsaker ikke kan eller vil få barn på naturlig måte, gjør ikke dette til en helsetjeneste.

Egnet mottaker av befruktningstjenester?
Da norsk offentlig helsevesen ble bygget ut etter 2. verdenskrig var det en forutsetning at tilgangen på gode, offentlig finansierte helsetjenester skulle være uavhengig av bl.a. alder, kjønn, etnisitet, sosioøkonomiske forhold osv. Egnethet som forelder er ikke et forhold som skal tas i betraktning når det gjelder rett til helsetjenester.

Hvis assistert befruktning defineres som helsetjenester, utfordres vi dermed av hvordan et slikt tilbud skal kunne være likeverdig – når også egnethet for å motta tilbudet skal vektlegges. Det går etter vår mening et grunnleggende skille mellom å lindre/behandle sykdom og lidelser – og ved hjelp av teknologi å reprodusere mennesker.

Litt om retningslinjer
For kommersiell sæddonasjon gjelder at sædgiver er myndig, norsk statsborger eller har bosettingstillatelse i Norge, har normal god helse og ingen kjente arvelige sykdommer i familien. Sæden må tåle nedfrysing. En mann kan kun være opphav til maksimalt 8 barn i maksimalt 6 familier. (I et samfunn som har lovforbud mot polygami. Men i tilfellet assistert befruktning skal alle relasjoner skrelles vekk, etisk og juridisk.) Det er delvis anonymitet. Det vil si at barn som har blitt unnfanget slik, ved 18 års alder kan kreve å få vite hvem biologisk far – donor – er. Verken barnet eller donor har noen rettigheter eller plikter overfor hverandre – juridisk.

I den andre enden av donasjonen befinner altså assistert befruktning seg – selve formålet med donasjonen. Denne har sine egne retningslinjer i tillegg til at det skal utvises skjønn når egnethet av den eller de som skal få barn, vurderes. Den største utfordringen knytter seg nettopp til dette skjønnet når teknologi skal brukes for reproduksjon.

Vi tror vi kan bedre enn naturen
Den virkelig store utfordringen ligger jo ikke i hvem som skal få donere sæd eller egg, men i den andre enden: Hvem som skal få motta, og hvordan. Teknologiens hensikt er å gjøre menneskers liv lettere og mer effektive, eller å gjøre det umulige mulig – som det å fly. Egenskapen er gammel i dyreriket. Å lage maskiner som gjør at også mennesker kan fly har utvilsomt ført til mye bra sett fra menneskers perspektiv. Og det motsatte. Hiroshima, Dresden, Twin Towers og de enorme CO2-utslippene samt det dyrkbare arealet som flyplasser beslaglegger, er få av mange stikkord. Det er 115 år siden første bemannede flygning med motorisert flyvemaskin. Først de siste årene har vi skjønt hvor mye CO2-utslipp flytrafikken forårsaker, og det viser seg svært vanskelig å bremse den.

Når menneskene setter naturens begrensninger til side og selv overtar utvelgelsen må vi nødvendigvis erstatte naturens både forståelige og uforståelige tilfeldigheter med egne kriterier. Når vi fjerner de for oss uforståelige tilfeldighetene, er risikoen stor for at vi ikke helt vet hva vi gjør.

Først med menneskevalgte kriterier inntreffer urettferdighet. Naturen er verken rettferdig eller urettferdig – den bare er. Mennesker, derimot, oppleves ofte urettferdige av dem som ikke får det andre får, om det er noe de vil ha. Vi har også motiver for våre kriterier, ikke sjeldent knyttet til penger eller andre goder. Debatten om rett til eller mulighet for eggdonasjon foregår da også i hovedsak i rike land, og assistert befruktning er (selvsagt) kommersialisert, også i Norge. Motsatsen til å velge, når vi har satt naturen selv til side, er å praktisere tilfeldighetenes spill ved loddtrekning.

I tilfellet eggdonasjon mener de fleste at loddtrekning er horribelt, og påpeker at det må være kriterier – av hensyn til barnet. Her støter vi på det første valget: Likebehandling av alle ufrivillig barnløse – eller hensynet til det ennå ikke eksisterende barnets beste? Barnet først, vil de aller fleste si. Også FN setter barnets beste først alle steder der reproduksjon, uansett form, omtales.

Med assistert befruktning må noen dermed velge ut hvilke barnløse som skal få bli foreldre. Slike former for utvelgelse er ikke ny, om enn fortegnene har vært motsatte. Steriliseringsloven av 1934 åpnet for tvangssterilisering for ”kontroll av mindreverdige individers forplantning av slekten”. Dette gjaldt særlig de såkalte sinnssyke og åndssvake, men også omstreifere, tatere og sigøynere. Over 2000 mennesker, de fleste kvinner, ble tvangssterilisert. De fleste karakteriserer dette nå som vold, overgrep og rasisme, men da loven ble vedtatt, og i mange år praktisert, var et stortingsflertall for denne.

Vi tvangssteriliserer ikke lenger etter denne loven. Men hvem vil gi assistert befruktning for tatere og rom-folk i dag, og hvor høy IQ må en kvinne ha for å få bli godkjent mor? Med hvilken grad av sikkerhet kan vi si at vi nå har vi nådd det kunnskapsnivået som tilsier ”objektivt” riktige vurderinger av hvem som egner seg som foreldre? I vurdering av egnethet vil det være uenighet, muligheter for påvirkning, og ulik praksis. Det er nylig vist at ressurssterke pasienter får bedre behandling enn ressurssvake – fordi de vet mer om hva de kan be om. Unge friske ufrivillig barnløse norske par som får hjelp fra det offentlige eller betaler det hele selv, vil ofte være i denne kategorien.

Hvem kan lage gode retningslinjer – og hvordan?
Tilbake til de ”gode” retningslinjene – mulig det lovforslaget som departementet nå utarbeider. De som ”vi” skal lage. Det første vi støter på er hvem er ”vi”? Politikere? Fagfolk? Eller et samarbeid? Sikkert er det at de som i Helse- og omsorgsdepartementet nå utarbeider lovforslag med stor sannsynlighet selv befinner seg i kategorien ressurssterke.

Men i forslagene til hva som skal kvalifisere for assistert befruktning – hvem har stilt følgende spørsmål: Hvilke kvalifikasjoner skal menneskene ha som skal lage retningslinjer for hvem som skal få assistert befruktning? Hvilke kvalifikasjoner skal menneskene ha som skal tolke og praktisere disse retningslinjene, og utøve skjønn, i møte med den/de barnløse?

Dagens lov sier at dette skal avgjøres av en lege. Det er aldersgrenser for å donere sæd og aldersgrenser for å få assistert befruktning. Hvor gammel må en lege være og hva slags utdanning skal vedkommende ha, for å ansees egnet til å vurdere egnethet som forelder hos andre?

Det må videre tas stilling til flere forhold, bl.a. alder. Kvinners normale fertile alder er ca. 13-50 år. Gjennomsnittsalder for første fødsel er i dag 28 år. Alder påvirker fruktbarhet, fordi med økende alder reduseres både antall egg og kvaliteten på disse hos kvinner. Hvilken alder vil man regne som optimal for et godt morskap? Og vil fars alder ha tilsvarende mye å si? Skal samme aldersgrenser gjelde for kvinner og menn – i likestillingens navn, eller skal det gjøres forskjell basert på deres naturlige reproduktive periode i livet? Eller skal vi benytte sjansen til å øke kvinners reproduktive alder til f.eks. 60 år? En spansk kvinne fødte barn i en alder av 62 år, etter å ha løyet på alderen for å få assistert befruktning. Menn som skal donere sæd må være mellom 25 og 45 år. Kvinner får i dag ikke sæddonasjon på statens regning i Norge hvis de er over 38. I andre land er aldersgrensen ofte høyere.

Et annet spørsmål vil være grad av funksjonsfriskhet. Skal en funksjonshemmet kvinne kunne få eggdonasjon? I så fall hva slags funksjonshemming, og i hvilken grad? Hva om mannen er funksjonsfrisk? Eller kan han ha samme, eller annen grad av funksjonshemming? Er funksjonshemmede kvinner mindre egnet som mødre? Hva slags likestilling er det ment å praktisere? Likestilling handler om mye mer enn den mellom kvinner og menn.

For å være sæddonor må man være norsk statsborger eller ha oppholdstillatelse. En lang rekke spørsmål melder seg til retningslinjene: Må man – hvis man skal få bli foreldre i Norge – også beherske norsk språk? Holder det med tegnspråk? Må man ha inntektsgivende arbeid? Hvilken terskelverdi for inntekt skal man legge til grunn? Hvilke ressurser må man besitte? Må man ha et visst kognitivt funksjonsnivå? Hvordan påvirker alt dette omsorgsevnen?

Det å ha høy utdanning og fast jobb med god lønn innen helsevesenet betyr ikke automatisk at man er egnet til å vurdere omsorgsevnene til mennesker som snakker et annet språk med annen sosiokulturell bakgrunn eller annen etnisk opprinnelse.

Begrepet naturlig seleksjon kan synes lite humant, endog barbarisk, for mange. Men er mennesker virkelig bedre til å selektere genetisk enn naturen? Naturen har i millioner av år vist sin evne til seleksjon og utvikling. Til sammenligning – hvordan har mennesket vist sine evner, så langt? Hvor bra går det egentlig når vi overstyrer naturen?

Det er historisk belegg for å si at mennesker har bidratt til det motsatte av biologisk mangfold og utvikling: Mennesker har de siste titalls tusen år bidratt til utryddelse av andre arter, i et stigende tempo som truer vår egen eksistens. Vi har nå også skaffet oss metoder til å hindre egne svakere artsfrender, med sykdommer og kromosomer som vi ikke vil ha, i å bli født. De færreste tenker på at når den svakeste gruppen ikke lenger eksisterer, rykker de nest svakeste ned.

Hvor sannsynlig er det at menneskelig oppheving av naturens både forståelige og uforståelige begrensninger i reproduksjonen vil være i bra i det lange løp? Hvor sannsynlig er det at vi akkurat denne gangen vil gjøre det bedre enn naturen, og at dette vil gagne fremtidige generasjoner og kloden som helhet?

Noen vil mene våre spørsmål er retoriske og har til dels rett. Men vi mener vi bør tenke oss godt om, en gang til. Derfor inviterer vi til å reflektere over de spørsmålene vi har stilt, fra ulike perspektiver: De fattiges perspektiv, fremtidige generasjoners perspektiv og naturens perspektiv. Det kan, i individualismens tidsalder, være en krevende øvelse. Nettopp derfor er den også viktig.

Bildet i toppen av saken er av Anish Kapoors skulptur «I’m pregnant» fra en utstilling på Galleri F 15 på Jeløya.