En vannmelons manifest

Altså, jeg skal ikke påstå at grønn politikk er det samme som venstresidepolitikk, eller at alle grønne er «vannmeloner» som høyresidefolk noen ganger kan påstå. En politikk retta mot miljøet må ubønnhørlig også forholde seg til de sakene som får ei slagside mot høyre eller venstre, og det egentlige poenget mitt er at på grunn av det og de prinsippene som størsteparten av den grønne bevegelsen har slutta seg til, så vil det (i stor grad) være venstresida det er mest naturlig å alliere seg med – selv om de teoretiske og ideologiske utgangspunktene er forskjellige.

En grunnleggende likhet er selvsagt ideen om sosial rettferdighet – både sosialister og grønne vil være enige om at løsninga på klima- og miljøkrisene må være sosialt rettferdige. I tilfeller hvor man må velge mellom rettferdige og urettferdige miljøpolitiske alternativer, er det høyst sannsynligvis venstresida støtta vil komme fra, særlig fordi det er en viss felles forståelse av at det er de med minst skyld som rammes først, og at vi som har sluppet ut og slipper ut mest har et særegent ansvar for å ta byrdene miljøpolitikken medfører. Jeg vil også påstå at venstresida sin(e) ideologi(er) tilføyer nyttige analyseverktøy for å forstå problemene relatert til sosial ulikhet – sosialismen er jo grunnleggende basert på en ulikhet i samfunnet: maktforholdet og ulikheten mellom arbeid og kapital.

En annen likhet som kanskje mest har utvikla seg de siste tiårene er anerkjennelsen av at det er grenser for (materiell) vekst. Her er det trolig mest grønne bevegelser som over tid har ført til et skifte hos en del sosialister, enten fordi de ser på miljø som mer skyts mot kapitalismen, eller fordi de har fått en dypere forståelse for problemene og alvoret. Det siste har medført at diverse økososialistiske retninger har dukket opp med tida, og at generelt har sosialister anerkjent miljøproblemet i prinsippet, selv om de ikke alltid legger så mye fokus på det til daglig.

Et men her: Spesielt dette siste om grensene for vekst begrenser seg i stor grad til sosialister i korrekt forstand – de samme holdningene finnes ikke hos sosialdemokrater. En må ut på den radikale venstresida for å finne sammenfall med den grønne tenkninga – som jo i seg selv er radikal. Når jeg snakker om at «venstresida» har mye til felles med grønne tankeretninger, så er det med det men-et at det er primært den radikale, systemkritiske delen jeg snakker om. Verdien i venstresida for grønn tenkning er nettopp den systemkritiske/kapitalismekritiske tradisjonen, og verktøyene for å se koblinger (i flere betydninger) mellom sosiale forhold og miljøproblemene. Selv om sosialdemokratiet har en grunnholdning om solidaritet, er denne tankeretninga i dag rimelig systemtro, og det er nettopp dette systemet – et totalt vekstbasert maskineri - som vi er kritiske til. Det er systemkritikken vi kan dra nytte av, akkurat som det er den økologiske kritikken venstresida kan dra nytte av for sin del.

Men selv om vi holder oss til den systemkritiske venstresida som potensielle allierte, så er det fremdeles mulige gnisninger. For det første er ikke kapitalismekritikken deres fundert først og fremst på økologisk grunnlag, den er fundert på klassekonflikten mellom arbeid og kapital. Dette fører til at deler av venstresida kan ta for lett på miljøproblemene, eller lett og slett avblåse problematikken og mene at miljøvern først og fremst handler om å ha god nok ressurseffektivitet. Her er det jo paralleller til de reint grønne økomodernistene som vil beholde kapitalismen og produsere seg ut av problemene. Forskjellen er at de dette gjelder på venstresida kommer til samme konklusjon selv om de har et mer radikalt grunnsyn. De har ingen god grunn til å ikke problematisere vekstkapitalisme, men lar være allikevel.

For det andre, så ender man til en viss grad opp med forskjellige konklusjoner. Sosialister er (naturlig nok) veldig ivrige på å umiddelbart konkludere med at kapitalismen er uforenelig med bærekraft. Dette leder noen ganger (men ikke alltid) til en idé om at man ikke trenger, eller at det er bortkasta, å fokusere på reformer her og nå innafor systemet, siden det uansett skal jevnes med jorda. Hvorvidt det er mulig med «bærekraftig kapitalisme» er for min del et åpent spørsmål foreløpig, men uansett er ikke miljøtiltak noe som kan utsettes til etter noe annet («revolusjonen», f.eks.). De bør som kjent gjennomføres i går. Her er det altså den grønne sida som må presse på for å sikre at miljøet kommer først, og alltid er med i vurderinga når det kommer til politikk som (tilsynelatende) ikke er relatert til miljø.

Selv om disse gnisningene finnes, mener jeg at en bør samarbeide med venstresida. Og la meg understreke samarbeide – jeg påstår ikke at grønn politikk er det samme som sosialistisk eller standard sosialdemokratisk politikk eller ideologi. Selv i mer radikale varianter er det vesensforskjeller i både det teoretiske grunnlaget, analysen og de praktiske konklusjonene. «Samarbeid» betyr heller ikke sammenslåing. Jeg tror det er viktig å anerkjenne og beholde særegenhetene til de forskjellige tankeretningene – ikke minst for å ha et visst mangfold av ideer, men også for å unngå faren for at f.eks. lite miljøvennlige sosialistfløyer skal overvinne en radikal grønn fløy.

Å ha et (pragmatisk) samarbeid med venstresida, og å erkjenne likhetene som fins mellom oss, er også viktig all den tid grønn politikk og miljøbevegelsen er relativt små fenomener. Det er ikke utsikter til at grønne partier noe sted i verden skal få reint flertall i folkevalgte organer med det første, eller at andre miljøorganisasjoner vil organisere størsteparten av befolkninga. Og dermed er man nødt til å samarbeide, og da er det best å samarbeide med den retninga som allerede har en systemkritikk, og som da er villige til å høre på vår. Selv om man ikke er direkte antikapitalist, må en erkjenne at dagens kapitalisme er nært bundet til vekst – og at det er noe med dette dominerende systemet som må endres. Dette er en enorm oppgave, og da er det lite hensiktsmessig å fullstendig frastøte seg en tradisjon som har et par hundreår med kapitalismekritikk i bagasjen.