En skole uten catwalk

Denne teksten ble første gang publisert i Harvest Magazine i 2018.

Den eksplosive økningen i psykiske plager hos ungdom har kommet som en overraskelse på min generasjon halvgamle politikere. "Svogerforskning" viser at alle kjenner en ungdom som sliter med livet, og seriøs forskning avslører det samme.

Ifølge Folkehelseinstituttet er 40 prosent flere jenter diagnostisert med en psykisk sykdom de siste fem årene. Antall barn og unge som får antidepressiva og sovemidler har doblet seg på ti år. Det er noe vi har gjort som er helt, helt feil!
Barna våre læres opp til å løpe i hamsterhjulet. De blir del av markedslogikken der forbruk skal bidra til å holde det økonomiske maskineriet i gang, uten at de engang settes i stand til å reflektere over det. Behov skapes gjennom at barna sammenlikner seg med sidemannen, og lærer at vellykkethet og popularitet kan kjøpes på nærmeste kjøpesenter. Det trengs politisk vilje til å skjerme barn og unge fra en logikk der de reduseres til konsumenter og brikker i en forbruksdrevet økonomi.

Dagens generasjon av halvgamle foreldre og politikere har ikke den ringeste evne til å forstå hvordan samfunnsutviklingen – og særlig den teknologiske utviklingen – preger barnas hverdag. Økningen i psykiske helseplager har kommet parallelt med en økning i skjermtid, økning i mobbing via SoMe og et jag etter likes på diverse plattformer. Med fare for å bli anklaget for å gå baklengs inn i framtida og ville hoppe av en verden i fart (i Senterpartiet er vi vant til slike anklager) spør jeg om vi tør å styre flommen av ny teknologi med barnas beste i tankene, eller om vi bare har latt oss rive med av flommen.
I Stortingsmelding 20 (2003-04) «Kultur for læring» introduserte myndighetene digitale ferdigheter som en grunnleggende ferdighet sammen med lesing, skriving og regning. Men i 2003 eksisterte verken Iphone, android, snapchat eller instagram. Politikerne var prisverdig opptatt av å ruste elevene for en digital framtid, men de hadde neppe forutsatt at elever skulle bli sittende med smarttelefoner i undervisningstiden. Én ting er at norsk forskning har vist at nettilgang er en betydelig tidstyv i undervisningstiden. Like dramatisk er hva konstant pålogging gjør for de sosiale relasjonene og den psykiske helsen til ungene. Dette vet vi altfor lite om. I miljøpolitikken opererer vi med føre-var-prinsippet; vedtatt av FN-toppmøtet i Rio i 1992. Er det ikke litt rart at føre-var-prinsippet bare skal gjelde for miljøet, mens vi kan endevende skolehverdagen til en hel generasjon med smarttelefoner uten å stille spørsmål?

De 15 årene som har gått siden Stortingsmelding 20 er et lysår i teknologisprang. Det er på tide med en mer ransakende debatt om digital kommunikasjon blant barn og unge. Den nye læreplanen i skolen fortsetter å vektlegge nettvett hos elevene. Det er vel og bra, men er det nok? Vi overlater ansvaret for kloke valg og dømmekraft til barna. Ansvarlige voksne, og særlig skolene, bør statuere eksempler ved strengere grensedragning. Stadig flere skoler erklærer seg som mobilfrie soner. Erfaringer fra disse skolene viser økt konsentrasjon og tilstedeværelse i timene og bedre sosiale relasjoner mellom elevene. For den enkelte ungdom kan en mobilfri skole bety en stund med frihet fra sosiale krav, forventninger eller enda verre; mobbing og hets.

Skoleuniform er et annet radikalt grep som kan redusere statusjag, utseendepress og sosialt hierarki i skoletiden. Jeg har ofte undret meg over hvorfor det blir ramaskrik i Norge når noen tar til orde for uniform. Det framstilles som et angrep på barnas individualitet og kreativitet. Riktignok har jeg aldri hørt foreldre som hisser seg opp over speideruniformer eller like antrekk i sangkor. Jeg tror at motstanden skyldes at det kjennes veldig unorsk. Dessuten har mange nordmenn en forestilling om at skoleuniform er et overklassefenomen. Bildet mange nordmenn har av skoleuniformer er kanskje overklassebarn ved engelske privatskoler. Men over hele verden er skoleuniform brukt i offentlige skoler i fattige områder, nettopp for å skape en ramme rundt læring der alle er like. Bruk av skoleuniform øker for eksempel i USA. På 80-tallet startet en offentlig debatt og en bølge av uniformsbruk i offentlige skoler. Begrunnelsen, ofte fra foreldre, var at det reduserte presset på dyre klær og at det hadde en positiv effekt på barnas måte å tenke og opptre på. I 2014 hadde hver femte offentlige skole krav om uniform, en økning fra hver åttende i 2003. Det mest interessante er kanskje at det er mest vanlig i områder med utbredt fattigdom. Da Bill Clinton var demokratenes president var han en pådriver for uniformer i skolen. Han fikk distribuert en manual om bruk av uniform til alle landets skoledistrikt, og i en tale til det amerikanske lærerforbundet i 1998 la han vekt på at uniformer kunne få barna til å føle seg friere og at det kunne redusere vold. Republikanerne rykket ut og kritiserte Clinton for overformynderi, men uniformsbruken fortsatte å spre om seg.

I Norge har vi ingen tradisjon med skoleuniform, og tanken er helt fremmed. Det er egentlig litt rart, med tanke på likhetstanken og den egalitære samfunnstradisjonen vår. Man skulle tro at den kollektive tankegangen sto sterkere enn den individualistiske tilnærmingen til barn i skolen. Argumentet om at barna må få vise fram sin individualitet mister dessuten sin sjarm når man ser hvordan mange uniformerer seg i de samme merkeklærne. Konsekvensen blir at mindre kjøpesterke barn ikke får ikle seg den uniformen som råder på skolen, og som selvsagt skiftes ut i takt med sesongens mote. I tillegg: hvorfor er det gitt at det er den ytre individualiteten vi skal framelske hos barna? Med skoleuniform kunne det kanskje blitt mer rom for å se personene bak antrekket, dyrke fram deres personlige egenskaper og se dem for det mennesket de er.

Sosiale og økonomiske ulikheter øker i det norske samfunnet. Det gjør noe med oss. Ulikhetene blir ekstra synlige i skolen, der de som har mye kan vise fram sine dyre klær og duppeditter. Forskjellene forstørres gjennom sosiale medier og utstillingsarenaer. Hver skoledag sender vi barna våre ut på denne catwalken, og så lurer vi på hvorfor psykisk uhelse øker? Det er ingen naturlov at barna våre skal utsettes for så mange forventninger og krav. Partier som er motstandere av ukritisk forbruksvekst har en oppgave her. Barn skal vokse opp til å bli gangs mennesker, ikke gode konsumenter. Det er et politisk ansvar å tilrettelegge for forebyggende og helsefremmende oppvekst. Grønne partier bør gripe agendaen for å ta skolen tilbake fra materialistjaget.