En grønn drøm om god søvn

Det er søndag morgen. Klokka er halv sju. Jeg har vært våken i to timer og irritert meg over at jeg ikke får sove. Hodet er tungt, en jernbjelke fyller det fra øre til øre. Men det er ikke synd på meg. Det er bare en uheldig natt med barn som våknet. Jeg stopper selvmedlidenheten med å tenke på alle de som dette er en hverdag for. Og med tanken om at søvn er den grønne politiske helsesaken vi ikke snakker om.

I vårt samfunn er ikke søvn noe som blir tatt ordentlig på alvor. Det er noe vi prøver å passe på for barna våre av akkurat samme grunn som de ikke får godterier hver dag. Og for å gi oss en smule voksentid. Men for selve voksenlivet er søvnen bufferen vår. Vi behandler den som en sparekonto vi hele tiden kan tappe og veksle inn i tid for karriere, barn, venner, trening, konserter, TV-serier og parforhold. Det eneste som ikke skriker velartikulert om oppmerksomhet før du er på felgen, er søvnen.

Mange av oss sover ikke lenger, vi "lader opp batteriene" ved å lande fem eller seks timer på en madrass etter å ha prestert på alle fronter. Regelmessig dukker det opp artikler på blogger, i ukeblader og aviser der eksperter gir råd om hvordan du skal få til å sove bedre og lenger. Men det er nesten alltid enkeltmennesket det handler om. Når du bør legge deg, når du bør spise om kvelden, at du bør legge bort skjermer fra senga, hvordan du kan mestre nattskift eller jetlag.

Søvnen er intim eller den er vitenskapelig. Men aldri politisk, om vi ser bort fra det kosmetiske spørsmålet om sommer- og vintertid (som EU uansett bestemmer for oss). Ingen av de norske partiprogrammene nevner søvn med et ord. Det skjer til tross for at samfunnet aldri har påvirket søvnen vår mer enn i dag. Søvnens gåtefulle terra incognita blir stadig mer kolonisert av sivilisasjonen. LED lyser opp våre hus og våre gater så effektivt at vi slipper å tenke på verken strømregning eller dårlig samvittighet når vi lar dem stå på. Blålige lys fra mobiltelefoner, nettbrett og PC drar oss gjennom kvelden – og natta. Vi kan dra på butikken til klokka elleve. I 2017 fikk 3642 norske barn i alderen 5-9 år foreskrevet sovemedisin. Forsøk med én times senere skolestart er unntaket som bekrefter regelen om at fellesskapet ignorerer søvnen.

Én ting er hvordan dårlig og lite søvn kan ødelegge folks livskvalitet. Av den grunn har Bhutan inkludert spørsmål om søvn i sin jevnlige undersøkelse av befolkningens lykke, og svarene inngår i utregningen av Bhutans "brutto nasjonale lykke" som landet er kjent for. Det er en annen politisk anerkjennelse av søvn enn hva vi har i Norge, der spørsmål om søvn inngår i tidsbrukundersøkelsen, en egen undersøkelse som gjennomføres hvert 10. år, og som i begrenset grad kan kobles til andre spørsmål om livskvalitet.

Dårlig søvn ødelegger ikke bare dagen, det kan rett og slett gjøre oss syke. Det øker risikoen for å bli overvektig og utvikle diabetes. Kvinner som jobber om natta har økt risiko for brystkreft. Sykepleiere som jobber nattskift får oftere Alzheimers og hjerneskader. Søvnløshet kan bidra til depresjon. Og så videre. Forskerne er ikke sikre på de nøyaktige årsaksforholdene, men bildet er såpass tydelig at politikken må bry seg, ikke minst fordi dette også handler om sosial rettferdighet: I gjennomsnitt er det de av oss med lav inntekt som jobber mest om kvelden og natta. Det er urettferdig å anse nattillegg som den eneste måten å kompensere for den belastningen på. Det er å gi folk en gulrot for å ødelegge egne liv.

Jeg kunne ha stoppet her og ha konkludert med at vi trenger en sosialistisk søvnpolitikk som setter strengere regler for mengde og regelmessighet av nattskift, høyere fastlønn og tidligere stengetider for butikker. Men det finnes nok argumenter for en borgerlig søvnpolitikk også, for dårlig søvn gjør selvsagt at vi presterer dårligere. En stor norsk undersøkelse blant elever i videregående skole viste at karaktersnittet for dem som la seg før kl 23 var 4, mot 3,5 for dem som la seg kl 1 eller senere. Leger på akuttavdelinger som jobber 30-timers skift har 460 % høyere risiko for å feildiagnostisere enn de som jobber 16-timers skift.

Aller viktigst, og mest grunnleggende, mener jeg at et politisk forsvar av søvnen peker i grønn retning: Søvn er grønn. Du forbruker ikke når du sover. Du blir ikke minnet på det sosiale eller kommersielle hamsterhjulet som ellers møter deg i sosiale medier. God søvn kan til og med gi deg bedre innsikt i hva som egentlig betyr noe for deg, hva du lengter etter, hva du er redd for. Mine mareritt handler nesten alltid om at de jeg er glad i plutselig er borte. De handler aldri om stua vi burde pusse opp. Og de gode drømmene jeg kan ha om opplevelser på spennende steder er alltid bedre enn de ekte reisene jeg har foretatt. Tidligere ansatte i Google, Facebook og andre selskaper som lever av å fange vår tid er åpne på at søvnen er deres motstander – den mest forsvarsløse motstanderen. Ingen kontrollerende arbeidsgiver, skrikende barn eller attraktiv partner står opp for søvnen.

Vil ikke søvnpolitikk bli en ny form for dyneløfting, et utidig inngrep i det mest intime? Nei. I dag er det ingenting som forbyr folk å røyke på senga. Likevel kjenner jeg ingen som gjør det. Dét har en mangslungen tobakkspolitikk bidratt sterkt til. Om ti år må sosiale medier i senga bli sett på på samme måte. Eller i det minste må vi ha regulert bort det blålige skjermlyset som lurer hjernen vår til å tro det er dag. Dette er noen eksempler på en grønn søvnpolitikk. Det finnes sikkert mange flere. Nå skal jeg prøve å sove på det.