Eggdonasjon er god, grønn politikk

Er assistert befruktning egentlig grønt, undrer MDG-politikerne Birgitte Sterud og Per Espen Stoknes i en Pan-kronikk. De problematiserer de praktiske og moralske aspektene ved eggdonasjon: Hva er forskjellen mellom egg- og sæddonasjon? Hva skal være kravene for å motta donoregg? Og hvor mye skal vi tukle med naturen - det er vel ingen menneskerett å få barn?

Spørsmålene er betimelige. Men svarene taler for å oppheve forbudet mot eggdonasjon.

Menn har siden andre verdenskrig kunnet donere kjønnsceller og slik hjelpe par som ikke selv klarer å bli gravide. Norge er ett av få land i Europa hvor kvinner ikke har den samme muligheten. Sterud og Stoknes forsvarer dette med at kvinners og menns biologi tross alt er forskjellig. “Likestilling er ikke det samme som likhet,” skriver de.

Kanskje ikke. Men likestilling skal innebære like muligheter. I dag kan infertile menn få hjelp til å få barn. Infertile kvinner kan det ikke. Artikkelforfatternes resonnement om de fysiske forskjellene på penis og eggstokker (penis er et utvendig organ - kvinner har ikke et utvendig eggleggingsorgan), gjør det ikke enklere å forstå hvorfor mennesker med penis skal være mer moralsk kvalifisert til donorhjelp.

Sæddonasjon og eggdonasjon bygger nemlig på samme prinsipp: Man donerer kjønnsceller for å hjelpe noen andre med å bli gravide. Forskjellen på de to befruktningsmetodene er ikke prinsipiell, men teknisk, ved at eggdonasjon er et større medisinsk inngrep. Den tekniske forskjellen demonstrerer nettopp at menn og kvinner er biologisk ulike. Men den rettferdiggjør ikke skjevheten mellom menn og kvinners mulighet til å få hjelp.

Dessuten tillater vi allerede prøverørsbefruktning, som innebærer nettopp å ta egg ut av kroppen. Donasjon av overskuddsegg fra prøverørsbefruktning involverer ikke merkostnad for samfunnet, fordi inngrepet ville skjedd uansett. Inngrepet vil også være fullt frivillig, fordi eggdonasjonen er et biprodukt av at noen går gjennom prøverørsbehandling for å få barn selv.

Assistert befruktning reiser etiske og praktiske spørsmål rundt hvem som skal få benytte seg av tilbudet. Sterud og Stoknes advarer mot å tro at samfunnet er bedre egnet enn naturen til å velge ut foreldre. Men det er lite fruktbart å se til naturen i denne sammenhengen. Hvis naturen fikk avgjøre alene, ville for eksempel ikke likekjønnede par kunnet få egne barn, selv om de færreste vil mene at de er uegnede som foreldre.

Det finnes land der assistert befruktning er strengt regulert med mange krav til foreldrene, og land der praksisen er nærmest uregulert. Debatten om hvilke og hvor strenge krav man skal stille er vanskelig, men ikke farlig. De samme spørsmålene har i årevis vært relevante for adopsjon. I Norge stilles det blant annet krav til økonomisk og sosial stabilitet for adoptivforeldre, av hensyn til barnets beste.

“Vi må lære av historiens feil”, skriver Sterud og Stoknes, og viser til hvordan samfunnet tidligere har tillatt seg å peke ut gode og dårlige foreldre. Men sammenligningen mellom assistert befruktning og tvangssterilisering av marginaliserte folkegrupper på 1930-tallet er mildt sagt søkt. Mens tvangssterilisering er et overgrep mot befolkningen, handler assistert befruktning om å gi adgang til et privilegium. Det finnes ingen relevant parallell mellom eggdonasjonslovene i våre naboland og grove historiske menneskerettighetsbrudd.

Det er to prinsipielle grunner til at De Grønne bør si ja til assistert befruktning: Hensynet til lykke og hensynet til frihet. Politikere skal legge til rette for høy livskvalitet og tilfredshet i befolkningen. Det er selvsagt ingen menneskerett å få barn, men livskvalitet handler heldigvis om langt mer enn grunnleggende menneskerettigheter. Å kunne få egne barn er et fantastisk privilegium som vi bør unne flest mulig. Og å bli født inn i en familie hvor man er sterkt ønsket er vitterlig et privilegium vi bør unne flest mulig barn.

De Grønne går allerede inn for en lang rekke forbud og reguleringer - med god grunn. Men vi ser det også som et gode at enkeltmennesker står fritt til å treffe livsvalg, og moralske valg, på egenhånd. Foreningen Ønskebarn anslår at omtrent 10% av norske par som prøver å få barn ikke får det til. Muligheten til assistert befruktning gir dem et valg de ellers ikke ville hatt. De Grønne bør avstå fra rollen vokter av en kollektiv samfunnsmoral der det ikke er veldig skadelig at folk får gjøre som de vil.

Sterud og Stoknes har invitert til en viktig debatt om de etiske spørsmålene rundt bioteknologi. Vi skal selvsagt ikke blindt omfavne all ny teknologi bare fordi den gir oss frihet og flere muligheter. Men vi skal også ha gode grunner til å forby. I tilfellet eggdonasjon er ikke grunnene gode nok.