Dårlig rød kraftpolitikk

Det blåser en ung klimavind over landet. 22. mars brukte førti tusen skoleungdommer en streikerett de ikke har, trampet ut i gatene og protestert, og de fortjener at alle politiske krefter samles om det selvfølgelige: at vi er i en krisesituasjon, og at klimapolitikk fremover vil være langt viktigere enn alt annet. Alle landsmøter bør være klimalandsmøter.

For Rødt er ikke klimapolitikk viktigere enn alt annet. På sitt landsmøte gjorde de det klart at det er viktigere for dem å endre på eierskapsstrukturer og være prinsippfaste sosialister enn å kutte klimagassutslipp.

I hjertet av klimapolitikken ligger kraftpolitikken. Skal vi løse klimakrisen så må verden mangedoble produksjonen av fornybar energi. Jeg vil trekke fram tre ting ved Rødts kraftpolitikk som er svært uheldige i et klimaperspektiv: De går inn for et forbud mot krafteksport, de går inn for en nærmest totalstans i bygging av ren vindkraft, og de vil forby kraftselskaper å ta ut profitt.

Det siste først. Kraftselskaper i Norge er som hovedregel eid av det offentlige, og overskuddet fra disse selskapene går til å finansiere blant annet velferdstjenester. At Rødt vil bruke dette overskuddet på å få ned strømprisene i stedet for å skape flere barnehageplasser, er snodig. Snodigst er likevel troen på at det grønne skiftet kommer raskere hvis det blir vanskelig å investere i fornybar kraft. Det må lønne seg med nødvendig, grønn omstilling, og da kan vi ikke hindre kraftselskaper, uansett om de er offentlige eller private, å ta ut overskudd.

Rødt sier også nei til alle vindparker. Det er dårlig nytt for alle som er opptatt av å stagge klimaendringene. Selvfølgelig er det områder som må vernes, men å si konsekvent nei til vindkraft er å ikke ta innover seg at verden må fire- eller femdoble produksjonen av fornybar energi om vi skal bli utslippsfrie innen 2050. Dette er en enorm oppgave og krever at alle land gjør sitt. Det virker som Rødt er mer opptatt av at ingen utlendinger skal eie vindmøller i Norge, enn å bidra i en internasjonal klimadugnad.

Dette tar meg over til det tredje punktet: krafteksport. Alternativet til å ha internasjonale kraftmarkeder, er at alle land må bygge ut kraftindustri omfattende nok til å mette eget marked. Det er det ikke alle land som er i stand til.

Fornybar kraft, med unntak av en del vannkraft, er uregulerbar. Norge klarer stort sett å være selvforsynt på ren energi, men land uten vannkraft er prisgitt å være påkoblet et internasjonalt kraftnett for å få forsyningssikkerhet i en tid der fossil kraft skal være helt ute av bildet. Selvfølgelig må vi ha krafteksport. I tillegg: hva tenker Rødt at vi skal gjøre i de periodene vi er kraftimportører?

Rødt har pleid å være en viktig radikal stemme i klimadebatten. De Grønne står sammen med Rødt i kampen mot oljenæringens hegemoni, for eksempel. Grønn Ungdom heier på de grønne kreftene i partiet på ytterste venstre fløy, og håper deres neste landsmøte blir et landsmøte som setter klima over krampeproteksjonisme.