Dunk eller miniflaske? En lokal drikkevare--produsents dilemma

Hvor i forbrukerkjeden skal forandringene skje for en bærekraftig fremtid? I en verden som både er preget av luksus og velferd, samt miljøutfordringer og forsøpling, er valgene mange – både for forbruker og produsenter.

Jeg dyrker hylleblomster sammen med en økologisk bonde og produserer hylleblomstdrikk og -sirup på et lokalt eplepresseri. Jeg startet det fordi jeg ville leve av og med naturen, være ute og gi en bit av naturen videre. Gleden, sansenes oppvåkning av hylleblomstens fantastiske duft i juni måned er noe jeg ønsker å skape av og med. Godt og vel fem år etter første spede start og tre år etter en større oppgradering i produksjonen, har jeg nå støtt på et dilemma. I 2018 hadde Hyllest en produksjon på 5000 liter sirup, mot 500 flasker i 2014. Jeg er takknemlig for at dette har gått riktig vei, så forstå meg rett, disse tankene er et resultat av mange års gledesfylt erfaring.

Den varme og tørre sommeren 2018 gjorde et stort inntrykk både personlig og i min jobb med Hyllest. Spørsmålene om ansvarlighet ble tydeligere for meg, og en tilbakevende uro og ønske om integritet gjorde at jeg gjorde et – forretningsmessig – kanskje svært ulogisk valg. Men det føles både riktig og viktig.

I stedet for å produsere drikke på tusenvis av glassflasker valgte jeg heller å tappe konsentrat på 10 liters dunker. Dette konsentratet/sirupen kan både blandes ut til drikke og brukes som konsentrat for å gi smak til kaker og desserter. Mindre avfall, mindre transport – og flere muligheter for sluttbruker. Det var det beste valg i 2018 – noe å stå inne for på tross av verdens/samfunnets konstante press i retning av økt kvantitet, økte profitter og høyere økonomisk utbytte.

Vi er der vi er nå som et resultat av tidligere generasjoners beste intensjoner.

Vi hadde antakelig tjent mer på å selge stort volum av småkvantum emballasje og bevege oss nærmere et suvenir-segment og "drikk-og-kast"-opplegg. Vi hadde forsøplet mer, men til gjengjeld hadde vi fått en bedre sjanse til å overleve i et tøft mat- og drikkemarked, der vi bl.a. konkurrerer med 0,22 liters drikkeklarflasker fra både Danmark, England og Frankrike. Markedskreftene styrer hele tiden mot billigste tilbud, og det fungerer i et regnskap ja… Men skal det ikke kunne lønne seg å drive lokalproduksjon i Norge?

Hvor i vår verdikjede skal forandringene i så fall komme? Jeg tror de må komme både hos produsenter, mellomledd, og sluttforbruker. Kanskje er det en digresjon, men det har alltid fascinert meg hvordan vi mennesker lever i symbiose, forandrer og forandres sammen. Når noe forandres ett sted gir det ringvirkninger og kan forandre et helt hav.
Jeg tror, jeg velger å tro, at alt som skjer er et resultat av at vi alle gjør vårt beste ut ifra hvor vi står, og at dette også gjelder tilbake i tid. På godt og vondt er vi der vi er nå som et resultat av tidligere generasjoners beste intensjoner.
Det finnes mange slags regnskap og pengestrømmen er kun ett av disse, men det har stor plass i dagens verdenssamfunn og levevis. Vi higer alle for å få dette til å gå opp og helst gå i pluss, og slik tar vi valg som kanskje har store konsekvenser i andre regnskap, som det «grønne» regnskap, som handler om graden av forsøpling og varig nytte av det vi produserer.

Veien videre er der vår makt ligger. Ansvaret og skylden er noe vi alle må ta – ikke noe som skal dyttes på noen. Vi må bli det bevisst, både myndighetene og folket. Hvordan kan vi sammen laget et «grønt» regnskap og fortsatt leve og nyte godt av livets og naturens gaver i form av mat og drikke? Her er noen ideer og løsningsforslag fra min erfaring med Hyllest:

• Det MÅ kunne lønne seg å kjøpe lokalt produserte varer fremfor importerte. Det er ikke logisk at vi hver høst kan kjøpe blåbær i tre-lags plastikk fra Polen, mens skogen blir stående med gratis, uplukkede bær i hele Norge.
• Nullskatt og fritak fra merverdiavgift for lokale produsenter inntil 1 mill. kr i omsetning.
• Bedrifter burde få økonomiske fordeler ved å kjøpe varer fra lokale matprodusenter fremfor utenlandske varer.
• Serveringssteder og butikker burde få insentiver til å bruke større kvantumsemballasje, f.eks. ved å øke betalingen for søppel de leverer.
• Mattilsynet kunne bli bedre på å dele kunnskap og vise hvor enkelt matproduksjon kan gjøres slik at flere tar sats og starter egen produksjon.

Folket som forbrukere har enorm makt, og derfor vil jeg fremsnakke en nykommer for gode, bærekraftige løsninger for salg og distribusjon av lokalprodusert mat: Reko-ringer. Via en Facebook-gruppe kan du bestille alt fra kjøtt og honning til kaker og grønnsaker. Slike bevegelser, ideer fra folket, har virkelig skapt en forandring som vi enda bare har sett starten av. Ved å unngå grossistledd gjør den lokalprodusert mat og drikke både mer tilgjengelig og rimelig.

Mitt valg om å produsere på 10 liters dunker fremfor flasker, er i økonomisk regnskap ulogisk men i dette «grønne» regnskap, i min egen samvittighet, og ikke minst også i min rasjonelle logiske tankegang et kanonvalg! Hva er der ikke å tjene på mindre søppel – mindre transport av vann? Jeg har også et ønske er også å kunne erstatte langreist sitronsaft og sukker til min produksjon, men det er tema for en artikkel for seg og handler om eierskap til plantemateriale, EU-regler og markedskrefter.

Det er et valg – ikke lengre et dilemma – for meg som produsent og som menneske. Og jeg har fattet valget med stolthet og integritet, vel vitende om at livet har mange typer regnskap.