Du og jeg betyr mer for klimaet enn vi tror

Fredag 31. januar la Miljødirektoratet fram Klimakur 2030. En skikkelig hestekur for hvordan Norge kan halvere sine utslipp innen 2030. Den gode nyheten er at det er mulig! Den litt mer hårete kamelen er at det må kuttes kraftig – i alle sektorer.

Den relativt nydøpte klimaministeren Sveinung Rotevatn sank noen centimeter ned i bakken da han tok imot den (faglige og fysisk) blytunge utredningen. Svetten glinset som oljesøl i hårfestet da han snudde seg mot den spente og forventningsfulle forsamlingen. Dette var flott ja, kunne han bekrefte.

Vi må likevel huske på to ting: Dette er en utredning over hva vi kan gjøre, ikke en oppskrift på hva vi skal gjøre. Og kanskje enda viktigere: vi skal nå våre ambisiøse klimamål, men regjeringen vil ikke røre den økonomiske veksten.

Høyere mål - men hva med tiltakene?

En uke etter overrekkelsen av Klimakuren meldte Norge inn sine nye og enda mer – du gjettet riktig – ambisiøse mål til FN. Nå skal vi mer enn halvere våre utslipp innen 2030. Hurra! Og tiltakene er… tydeligvis ikke så viktige.

Det viktigste er tross alt å melde inn målet. Det eneste vi har fått bekreftet er at vi ikke skal gjøre noe med veksten, ikke skal røre landbruket, og i hvert fall ikke sette en sluttdato for oljen. For politikerne kan tross alt vise til at Norges utslipp går bittelitt ned samtidig som den økonomiske veksten og kjøpekraften har klatret oppover. Så da kan vi jo fortsette som før!

Eller?

Det eneste vi har fått bekreftet er at vi ikke skal gjøre noe med veksten, ikke skal røre landbruket, og i hvert fall ikke sette en sluttdato for oljen.

Norges klimagassutslipp har det siste tiåret stabilisert seg på i overkant av 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter (CO2-e), med en radmager nedgang de siste årene. Dette er territoriale utslipp, altså utslipp som skjer innenfor Norges grenser. Ta for eksempel genseren du har på deg, mobiltelefonen i lomma di, hodetelefonene du dundrer musikk fra, bilen du kjører og TV-en du ser på gullrekka med. Disse er garantert ikke produsert i Norge. Det vil si at alle utslipp knyttet til produksjon, transport og i noen tilfeller destruksjon av disse produktene er utslipp som ikke regnes inn i Norges offisielle utslippsstatistikk. Med den måten å beregne utslipp på skyver vi ansvaret over på andre land, og kan dermed fortsette oljealderens forbruksfest i god tro.

Så mye for å ta vår rettferdige andel av kuttene.

Hvis vi regner med utslippene knyttet til vårt forbruk, viser beregninger at utslippene er på over 70 millioner tonn.

Forbruket gjør oss viktigere enn vi tror

Hvis vi derimot regner med de indirekte utslippene knyttet til vårt forbruk, viser beregninger utført av Asplan Viak at utslippene er på over 70 millioner tonn. Samtidig skjer de territoriale utslippene i stor grad på områder fjernt fra folks hverdag. Dette smitter over på klimadebatten som oppleves frakoblet fra enkeltindividers liv. Folk føler at deres bidrag i klimakampen er ubetydelige.

Det kan jeg forsikre deg om at de ikke er: Rundt 60-80 % av miljøavtrykket i verden kommer fra husholdningers forbruk, ifølge forskere ved NTNU, og vi i Norge er på forbrukstoppen. Men tiltak for å redusere utslippene fra nordmenns forbruk vil i stor grad ikke telle så lenge klimagassregnskapet stopper ved grensa. Det er positivt at Klimakur 2030 beskriver effekten på utslipp av at vi reduserer kjøttspisingen vår til det som Helsedirektoratet også mener er sunnest for oss. Dessverre vil effekten på det norske klimagassregnskapet være den samme om vi i stedet for å kutte i kjøttspisingen, kuttet i norske kyr og erstattet dem med brasiliansk biff.

Selvsagt vil det offisielle klimagassregnskapet som rapporteres inn til FN fortsette å handle om territoriale utslipp. Men det stopper oss ikke fra å måle, og gjøre noe med, de forbruksbaserte utslippene våre også.

Den gjeldende utslippsstatistikken gjør det derimot lettere å fortsette som før. Politikere kan fortsette å spre om seg med superlativer om ambisiøse mål og kjøre på med tut-og-kjør-oss-i-grøfta-politikk som fremmer økonomisk vekst, økt kjøttforbruk og fortsatt oljeutvinning.

Det store veiskillet for stortingsvalget 2021 blir: Hvem vil faktisk redde klimaet, og hvem ønsker å fortsette inn i forbruksfestens nachspiel?