Du blir lurt!

At vi mennesker begynte å forlate jeger- og sankersamfunnet til fordel for jordbruk og husdyrhold for 10-12 tusen år siden, blir gjerne fremstilt som et stort framskritt. Matproduksjonen per innbygger økte drastisk, og la grunnlaget for stadig større og mer komplekse samfunn. Med mer effektiv, stedfast og spesialisert matproduksjon, kunne samfunnene fø på handelsfolk, håndverkere, prester, soldater og konger.

Men for den jevne mann var ikke framskrittet like entydig. Jordbrukssamfunnet innebar også makthierarkier, undertrykking og slaveri. I dag blir vi imponert over pyramidene, og Nildalens fruktbare jordbruk var utvilsomt et gode for faraoer og prester som slapp å svette i sola. Men om begeistringen var like stor blant slavene som bygde pyramidene, eller blant bøndene som svettet over avlingene som finansierte dem, er vel mer tvilsomt.

I boka Sapiens beskriver Yuval Noah Harari hvordan jordbruksrevolusjonen også ga et mindre variert kosthold, kortere levealder og mindre frihet for folk flest. Han mener at folk hadde all mulig grunn til å føle seg lurt av dette såkalte «framskrittet». Samtidig er det liten tvil om at samfunnet som helhet opplevde vekst og utvikling, målt etter datidens standarder: Størrelse på territorier og høyde på pyramider.

Hararis inspirasjonskilde, Jared Diamond, har beskrevet mange eksempler på at tidligere samfunn har kollapset fordi herskerne og den rådende ideologien har vært pådrivere for overforbruk av økologiske ressurser. Sannsynligvis kunne til og med høvdingene på Påskeøya rettferdiggjøre hvorfor enorme ressurser skulle brukes på å reise steinstatuer. Kanskje fordi de da ville tilfredsstille gudene og få det bedre enten i dette eller det neste livet. Hvem vet. Det vi vet, er at statuebyggingen førte til en økologisk kollaps som fjernet livsgrunnlaget for befolkningen og gjorde at sivilisasjonen på Påskeøya kollapset. Men steinstatuene står igjen.

Det moderne forbrukersamfunnet

Blir vi også lurt i dag? Blant annet takket være all teknologi som har kommet i etterkant av jordbruksrevolusjonen, har vi flere valgmuligheter enn noensinne. Dermed har vi i teorien mer frihet. Vi har økt kjøpekraft, og de fleste kan i stor grad få dekket sine materielle behov. Men er det egentlig «frihet» å kjøpe stadig nye klær fordi motene endrer seg fra måned til måned? Blir man friere av å kunne bytte strømleverandør? Bent Sofus Tranøy stilte i 2007 slike spørsmål i boka Markedets makt over sinnene. Tranøy pekte blant annet på at markedet i praksis ikke fungerer. Blant annet forutsetter markedsteorien at folk hele tiden skal jakte på de beste produktene til de laveste prisene. Men med mobilabonnementer, forsikringsavtaler, boliglån, dagligvarebutikkbonusordninger og innkjøp av nye klær og hvitevarer, er det en enorm jobb å hele tiden jakte på de beste tilbudene. Folk flest trenger egentlig en sekretær i femti prosents stilling om man skal være en «god» forbruker, og hele tiden shoppe rundt. Folk flest har ikke råd til å ansette en personlig forbrukshopper for seg, og har heldigvis bedre ting å bruke tiden sin på enn å ringe rundt til alle forsikringsselskapene hver tredje måned for å forsikre seg om at man har de beste avtalene.

Konsekvensen er mange resignerer, og mange forbrukere ender med dårlige og/eller dyre produkter og tjenester, til fordel for bedrifter som har klart å identifisere markeder der forbrukerapatien er høy. Folk i Norge har også heldigvis generelt mye tillit til samfunnet og institusjonene som omgir oss. Det er jo bra, men innebærer også at mange har en mer eller mindre ubevisst forventning om at et eller annet tilsyn eller ombud kjemper vår sak. Dette stemmer dessverre bare delvis, og det er kun de groveste tilfellene av markedstvang, monopolisme og kynisk reklame som blir slått ned på.

Ja, vi blir lurt

Teknologien gir oss mulighet til å oppleve stadig flere ting, gjerne samtidig. Tilgangen på informasjon er i praksis uendelig. For oss som vokste opp før internett og med én NRK-kanal på TV snakker vi om en revolusjon. Dette oppleves som fantastisk på mange måter, men få vil hevde at dagens informasjonsmangfold er et udelt gode. Vi blir stilt overfor en helt umulig mengde valg, regissert av folk som er godt betalt for å besitte mest mulig oppdatert kunnskap om hva som får deg til å kjøpe ting du ikke trenger.

Hjernen vår er dessverre ikke programmert til å ta veloverveide valg basert på rasjonelle analyser av hva som er best for oss på lang sikt. Adferdsøkonomen Daniel Kahnemann viser hvordan vi gjør svært mange valg på autopilot, og at vi mye sjeldnere fatter veloverveide, rasjonelle beslutninger. Reklamen, populærkultur og sosiale medier er eksperter på å utnytte dette, ved å love og gi kortsiktige belønninger basert på kjøp og forbruk. Når du kjøper noe nytt, kan du i beste fall oppnå et kortsiktig dopaminrush, men det går fort over. Derfor kjøper du ting du ikke trenger selv om det ville vært i din rasjonelle, objektive egeninteresse å sette av pengene til pensjonssparing i stedet. For å snu denne utviklingen trenger vi samfunn som evner å sette andre prioriteringer enn økt forbruksvekst. Her har vi et stykke igjen å gå.

Nye perspektiver

I 2021 skal regjeringen levere en stortingsmelding om utsiktene for landet de neste tiårene. Den tradisjonsrike Perspektivmeldingen er en øvelse i selvmotsigende tenking, men kunne blitt så mye mer. I 2013-versjonen refererte denne meldingen til Norsk Monitors undersøkelse om hva folk i Norge oppgir som viktig for egenopplevd lykke. Den viser at vi er mest opptatt nære relasjoner, å bo sammen i en familie, god helse, generell tilfredshet med samfunnet. Først på fjerdeplass kommer «tilfreds med egen økonomi». Økt forbruk havner helt nede på 18. plass.

Det er synd at ikke 2017-versjonen av Perspektivmeldingen fant plass til å ta med noe om hva slags utvikling folk i Norge ønsker seg. Kanskje var det noen i Finansdepartementet som syns det ble litt snodig å referere til en undersøkelse over folks prioriteringer, i en stortingsmelding som legger folks 18. viktigste prioritering til grunn for den videre samfunnsutviklingen. Hva om Perspektivmeldingen i 2021 ble en diskusjon om hvilke mål vi skal sette for det norske samfunnet? Hvordan vil vi at det skal se ut i 2050? Ønsker vi oss flere dingser, eller ting av god kvalitet som varer? Ønsker vi høyere inntekt eller mer tid med familien?