Diversitet i møte med klimakrisen

Hvordan skal vi sammen skissere fremtidens samfunn?

Vi som ser verden herfra, fra annerledeslandet Norge, har foreløpig et ganske behagelig ståsted i møte med de globale utfordringene som klimaendringene fører til. Her merker vi krisene først og fremst som en slags mild irritasjon. Vi kjente et snev av finanskrisen, men ikke mer enn vi klarte å rydde opp i. Et blaff av ekstremvær, men ikke mer enn vi kan demme opp for og tilpasse oss. Et snev av biomangfoldskrise, men vi har foreløpig mye natur å ta av og en ganske godt forvaltet landbrukssektor. Så hvordan skal vi, fra et såpass privilegert ståsted, forholde oss til de massive endringene vi står overfor globalt? Hva er vårt handlingsrom og vårt etiske ansvar overfor oss selv og overfor resten av verden? Hvordan skal vi sammen skissere fremtidens samfunn?

Først, det er viktig at vi som samfunn erkjenner forskjellen mellom klimakrise og økologisk krise. Dette er viktig, fordi akkurat nå kjemper ulike kulturelle, politiske og sosiale grupper beinhardt om definisjonsmakten når det gjelder årsakssammenhengen i klimaendringens effekt på miljø og samfunn. Denne politiske maktkampen mener vi er et blindspor, som ikke gjør oss bedre rustet til å imøtekomme det som i realiteten er en sosial, økologisk (og til dels økonomisk) krise i samspill med klimaendringene. For å bevege oss forbi dette, kreves derimot radikale endringer, både på systemnivå og for individet.

Akkurat nå kjemper ulike kulturelle, politiske og sosiale grupper beinhardt om definisjonsmakten når det gjelder årsakssammenhengen i klimaendringens effekt på miljø og samfunn.

Her finnes dessverre ingen «quick fix», og kravet om endring polariserer nå like ofte som det motiverer. Vi mener at vi derfor ikke skal se oss blinde på én løsning, eller én modell som kan støtte vår art gjennom endringene, men heller hvordan flere løsninger og flere modeller kan eksistere samtidig.

Gitt vår usikre fremtid, skylder vi hverandre i det minste å forsøke, men hvor begynner vi?

La oss starte med det vi vet. Vi vet at både FNs naturpanel og FNs klimapanel tegner et komplekst og skremmende bilde av en sterkt økende økologisk ubalanse, som krever at enkelte områder på kloden vil oppleve ekstreme endringer. Vi vet at de gruppene med mennesker, dyr og planter som ikke klarer tilpasningen, vil måtte tilpasse seg veldig raskt, flytte på seg eller dø ut. Dette vil øke belastningen på både biologiske, økonomiske og sosiale ressurser på de stedene hvor klimaendringene har slått mindre negativt ut. Resten er preget av usikkerhet, men en usikkerhet som er nært knyttet til hvordan vi utvikler oss som samfunn. Dette adresseres i den siste rapporten fra klimapanelet. Her har et internasjonalt panel av forskere vurdert ulike utfall vi kan forvente av fem sosioøkonomiske utviklingsbaner, beregnet ved å legge til grunn hvordan nivået på klimagasser i atmosfæren og dets konsekvens på livet på jorda henger sammen med hvordan vi organiserer oss som samfunn.

«Strutsetaktikken»

Et av scenariene i rapporten, nr. 3, er «strutsetaktikken». Følger vi denne, får vi et skjørt og ustabilt samfunn med enorme klimautfordringer å løse. Vil vi hit, skal vi stikke hodet i sanden, og beskytte oss selv. Vi må for all del ikke legge oss borti den globale befolkningsveksten, men la ulikheten mellom land, folkegrupper og individer øke ved å promotere ideologier som tilsier at de fattige kan skylde seg selv, og de rike skal kunne fortsette å forbruke som de gjør i dag. Vi skal også forhindre utviklingen av bærekraftig teknologiutvikling og fortsette å bruke de naturressursene vi har mens vi kan. Da blir det uhyre vanskelig for de fleste arter, inkludert mennesket, å tilpasse seg endringene som allerede har begynt, mener FN. I dette scenarioet er det om å gjøre å klare seg selv, og de rikeste blant oss vil klare seg aller best, uansett.

Blant folkegruppen Viliui Sakha i det russiske Sibir mener de at det er den mytologiske vinteroksen Jyl Oghuha som har forsvunnet.

«Reguleringstaktikken»

Så har vi scenario 1, «reguleringstaktikken», som kanskje er den utviklingsbanen som skaper et robust samfunn med minst mulig klimautfordringer å løse. Veien dit skisseres gjennom å stagge befolkningsveksten, oppnå jevnere fordeling av rikdom, innføre strenge reguleringer på bruk av all landjord i tråd med kunnskap om utslippskonsekvenser og økologisk samspill, biologisk mangfold og sosiokulturelle behov, vi må bruke mindre ressurser for å produsere mat og produkter, vi må skape og dele nye, miljøvennlige og mindre ressurskrevende løsninger gjennom ny teknologi og levemåter, og vi må utveksle goder, tjenester og ideer med andre land. Om vi velger å handle slik mener forskerpanelet at konsekvensene blir mindre, og vi står som samfunn godt rustet til å møte de utfordringene som uansett vil komme. Det er verdt å legge merke til at disse veibanene legger til grunn et noe hårete mål som FN håper vi kan enes om. Dette er ikke det tekniske to-graders målet lenger, men et mål med et mer humant fortegn: at klimaendringene – som i uregelmessige og brå svingninger og endringer i vær, temperatur og sesong – ikke skal bli mer ekstreme enn i dag. Slik kan flest mulig bo der de vil bo, og få tilgang til de og det de trenger og ønsker uten at andre må lide av den grunn. Det betyr videre at målet – og måten vi kommer dit som samfunn – består av moralske og etiske valg vi skal ta, på vegne av oss som lever nå og de som kommer etter oss.

I Shivalik-fjellene i Nord-India er de fleste hinduistiske bøndene sikre på at global oppvarming skjer fordi Shiva er misfornøyd.

Vi er avhengige av at veivalgene vi tar nå, speiler det samfunnet vi vil ha i fremtiden.

Men hvordan skal vi kunne samle oss rundt løsningene, når vi ikke en gang kan enes om hvorfor klimaendringene skjer? Rundt på kloden opplever mennesker ustabilitet i lokale værmønstre og økosystemene de er avhengige av. Likevel finnes liten tilsynelatende konsensus om årsak-virkning, spesielt når vi snakker om klimaendring, og ikke økologisk eller sosial krise, for eksempel. I mange lokalsamfunn i Andes er det den katolske Gud som har det overordnede ansvaret for ustabile årstider, og blant folkegruppen Viliui Sakha i det russiske Sibir mener de at det er den mytologiske vinteroksen Jyl Oghuha som har forsvunnet. Samtidig, i Shivalik-fjellene i Nord-India er de fleste hinduistiske bøndene sikre på at global oppvarming skjer fordi Shiva er misfornøyd med hvordan vi oppfører oss mot hverandre, i Tyskland mener mange venstreradikale at det er kapitalismens feil og at løsningen ligger i «nedvekst», og her i Norge virker mange skråsikre på at sirkulær økonomi og karbonfangst er saliggjørende. Variasjonen innad i disse lett eksotiske og generaliserte gruppene er også enorm: mellom 4CHAN og kvinneguiden.no, mellom ung og gammel, rik og fattig, religiøs og ateist, har vi alle forskjellige løsninger på klimakrisen, alt etter hva vi mener er årsaken – og etter hvordan vi mener alt henger sammen med alt.

I Tyskland mener mange venstreradikale at det er kapitalismens feil og at løsningen ligger i «nedvekst».

Diversitet som styrke

Men i stedet for å tenke på denne diversiteten som en trussel eller heft, kan vi se på den som en styrke? En tanke er å forsøke å dekonstruere klimabegrepet, og heller adressere hvordan vi som samfunn skal tilpasse oss en global oppvarmingsprosess. Da må vi først akseptere at det ikke er én måte å tenke om årsakssammenhengen rundt klimaendring på, men flere. Vi kan ikke kategorisk avfeie uenighet om årsak-virkning som fornektelse eller kunnskapsløshet, vi må gå i dialog. Dette krever innsikt og forståelse for andres meninger. Det andre alternativet, hvor vi ikke bare oppfordrer til, men i noen tilfeller krever at alle skal tro på den samme historien om hvorfor vi har kommet i denne situasjonen, er ikke bare naivt, det kan være splittende. Spiller det noen rolle for det biologiske mangfoldet om du slutter å spise rødt kjøtt fordi du vil være snill med dyrene eller fordi du er redd for å få kreft eller fordi du vil ha et mindre karbonavtrykk? Spiller det noen rolle om du kjøper lokalmat fordi du kjenner bonden, fordi du liker smaken bedre, eller fordi naboens poteter er billigere? Når vi alle skal oppmuntres til å ta de valgene som navigerer oss tryggest inn i fremtiden, må vi gi folk gode og reelle valgmuligheter – og tid til å leve ut disse valgene. Kanskje bare ved å anerkjenne og respektere den ufattelig rike variasjonen oss mennesker imellom, kan vi få en akseptabel diskusjon rundt hvordan systemet i dag forsterker problemet, hvilke grep politikere og næringsliv må ta for å sikre reell bærekraft, og hvilke valg vi skal la mennesker og familier få ta selv. Bare slik kan vi bevare forstanden, og verdigheten, i møte med klimaendringene.