Det vi ikke snakker om når vi snakker om isbiter fra Svartisen

Debatten om Svaice – bedriften som vil utvinne isbiter fra Svartisen – har handlet om støy og naturvern, men motstanderne tør ikke å si åpent det jeg tror er de flestes magefølelse: Verden er syk når det er liv laga å fly is fra en bre i Nord-Norge med helikopter, dele den opp i biter som så skal fraktes videre til alle verdens hjørner for å havne i dyre drinker på restauranter og barer.

Magen min slår seg så til de grader vrang fordi dette er en cocktail av symboler for de alvorligste sykdommene verden lider av: Klimaendringer og ulidelige økonomiske forskjeller. Med dette outrerte eksemplet blir det tydeligere i mitt hode hva som ligger usagt i så mange miljøkamper: Kobbergruven i Repparfjorden, olje og gass i Lofoten og Vesterålen, eller for den saks skyld pelsdyroppdrett, er ting mange av oss er imot ikke bare fordi fisken kan dø eller pelsdyrene har det vondt. Vi er også imot fordi vi vet at kobberet i all hovedsak bidrar til å øke vårt materielle forbruk, ikke lage elbiler. Fordi vi vet at markedet for norsk olje og gass først og fremst er Europa, ikke Afrika. Fordi vi vet at etterspørselen etter pelsvarer handler mest om å vise seg fram, ikke holde seg varm. Men disse argumentene velger vi ikke å bruke i debatten.

Det er som om vi alle rått har svelget det dogmet som har fått dominere økonomifaget de siste hundre år: Vi tør ikke lage rangstiger av behov. Vi aksepterer at verdien av en vare eller tjeneste er nytten noen kan ha av den – og den er stort sett identisk med prisen noen er villige til å betale.

Det er lett å måle verdier på den måten, og metoden har et slags objektivt ferniss. Det gjelder ikke for magefølelser. Problemet er at vi fornekter terrenget bare fordi det ikke stemmer med kartet økonomifaget har gitt oss.

I tillegg maler vi oss inn i et hjørne rent retorisk: Om det ikke fantes fisk i Lofoten eller Repparfjorden som var truet av olje og sjødeponi, måtte vi ikke da godta alle disse prosjektene?

Det er på tide å ta magefølelsen inn i debatten. Noen typer etterspørsel er mer legitime enn andre – fordi noen behov er mer legitime enn andre. På 1800-tallet slet økonomene med å forklare det paradoksale i at livsnødvendig vann er gratis mens ubrukelige diamanter er det dyreste som finnes. I dag kan kanskje vannmolekylene i Svartisen få en prislapp som likner edelstener. Men Svaice gir verden ingen verdi.