Det store spørsmålet

Dette var aldri kvegplaneten. Eller ris og hveteplaneten. Dette var ikke engang menneskeapenes planet.

Før mennesket var jorden de kjempestore dyrenes planet.

I mange titalls millioner av år var verdens økosystemer dominert av de virkelig store dyrene, den såkalte megafaunaen. I lang tid var det mammuter, kjempekenguruer, hulebjørner, mastodonter, kjempedovendyr, ullhårede neshorn og sabeltanntigre som styrte verden. Dyr med alle nødvendige egenskaper for å overleve i miljøene sine; skarpe tenner, lange halser, raske føtter, store ører. De var evolusjonens mesterverker.

Megafaunaen fantes på alle kontinenter og var bestemmende for artssammensetning, prosesser og funksjoner over store deler av kloden.

Men så forsvant plutselig de fleste av disse kjempedyrene.

Da menneskene dro ut av Afrika og koloniserte resten av planeten for 50 000 år siden, sørget vi ikke bare for at de andre menneskeartene bukket under, slike som neandertalerne og denisovaene. Vi var også en hovedårsak til at halvparten av verdens megafauna, og utallige mindre dyr og fugler, ble utryddet. I et geologisk perspektiv skjedde denne utryddelsen på et lite øyeblikk, bare noen titusen år.

Masseutryddelser og brenning av skog førte til økte klimagassutslipp og endrede globale temperaturer, og dette for mer enn titusen år siden. Den påfølgende utviklingen av jordbruk førte til enda større lokale og regionale endringer av natursystemer og klima. Disse menneskeskapte endringene av jordens naturmiljøer spredte seg i takt med befolkningsvekst, gjennom tusenvis av år.

Det vi ser i dag er foreløpig siste kapittel av en lang historie med naturendringer. 80 % av verdens landoverflate er i dag menneskepåvirket eller menneskeskapt natur, og denne andelen øker for hvert år som går. Verdens villmark er kanskje snart historie.

Vi har total dominans. Hvis man kunne plassere alle verdens pattedyr, stort og smått, oppå en diger vekt, så ville kveg utgjøre nærmere halvparten av vekten. Mennesker om lag en tredjedel. Ville dyr ville utgjort bare 4% av den totale vekten av verdens pattedyr.

Det er dette geografen Erle C. Ellis har i tankene når han skriver at alle spørsmål knyttet til omog hvordanvi har endret planeten ikke lenger er særlig interessante. Det ene spørsmålet vi i dag heller bør stille oss er hvorfor dette har skjedd.

Miljøkrisen dreier seg nemlig om mer enn befolkningsvekst, overforbruk og rovkapitalisme i kjølvannet av det industrielle gjennombruddet. Det handler ikke bare om at folk tar seg to sydenturer hvert år, og at verdens ressurser er urettferdig fordelt.

Miljøkrisen er dypest sett en del av oss som art. Vi har hatt en fantastisk biologisk suksess de siste 60-70 000 år. Denne suksessen bunner i stor grad i vår evne til å forandre vårt livsmiljø.

Vi tok over toppen av alle verdens næringskjeder fordi vi til en stor grad kunne skape oss en natur som passet oss. Individene tilpasset seg ikke bare miljøet, miljøet ble også tilpasset individene.

Dette kunne vi gjøre fordi vi hadde evnen til å utvikle kulturer og teknologier som skaffet mat til flokken, og rimelig trygge omgivelser å sette barn til verden i. Kort sagt, en uslåelig og eksepsjonell evne til samarbeid.

Spørsmålet om hvorfor mennesket har endret alle verdens naturmiljøer koker ned til hvorfor vi er i stand til å utvikle så effektiv gruppedynamikk, og derigjennom rask utvikling av kulturer.

Det er blitt hevdet at mennesket som art er uten noen spesielle egenskaper, slike som andre dyr har. Vi er ikke av naturen spesielt flinke til å nedlegge byttedyr, vi har ganske dårlig hørsel og begredelig syn. Vi er blitt fremstilt som dyret uten egenskaper. Denne mangelen har vi tilsynelatende kompensert gjennom utvikling av teknologier og redskaper.

Men dette er et galt utgangspunkt. Vi som art innehar nemlig en helt enestående evne: Evnen til å lære av andre og overføre informasjon mellom generasjoner, på andre måter enn gjennom DNA. Intet annet dyr er i nærheten av å kommunisere informasjon på en så effektiv og vedvarende måte som oss. Det er dette som ligger til grunn for vår kulturelle utvikling.

Evnen til læring og gruppesamspill bunner i sin tur i egenskaper knyttet til å forstå andre mennesker, vår empati, solidaritet, vår evne til selvoppofrelse og altruisme, vår usedvanlige rettferdighetssans, med andre ord: vår genetisk baserte moral. Mennesket er verdens mest tilpasningsdyktige art på grunn av egenskaper knyttet til vår læreevne og omtanke for andre.

Dette har sikret vår overlevelse, men også medført at verdens natursystemer er blitt totalt endret, i stor skala, gjennom titusenvis av år.

Naturen er blitt endret i den grad at det ikke lenger gir særlig mening i å skille mellom «natur» og «kultur». Menneskelig påvirkning finnes så å si i alle verdens økosystemer.

Dette har noen konsekvenser for dagens miljødebatt.

Menneskeheten står nå overfor en fundamental utfordring, nemlig: Hvordan skal vi forhindre at store deler av denne planeten blir ubeboelig de neste hundre år.

Dette er en oppgave som krever evne til prioritering. Vi må hindre de verste utslagene av menneskeskapte klimaendringer. Vi skal også sikre gode og verdige liv for nesten 11 milliarder mennesker. Vi skal bekjempe fattigdom. Samtidig må vi ta vare på så mye som mulig av verdens biologiske mangfold og økosystemtjenester. Hvordan skal vi ta tak i dette?

Skal vi for eksempel følge klimapanelets anbefalinger og plante enorme mengder skog for å binde CO2? Er det tilstrekkelig å gjøre dette på gammel kulturmark eller må vi ofre Hardangervidda? Hvordan vil gigantiske beplantingsprosjekter gå utover matproduksjonen i en verden med stadig flere mennesker? Hvilke områder av India skal for eksempel benyttes? Og hvordan kan vi hindre massivt tap av artsmangfoldet i områdene det er snakk om?

Vi er allerede i en situasjon der vi antagelig ikke har ressurser til å verne og ta vare på alt. I et slikt perspektiv er det å tenke i lengre tidsperspektiver et fornuftig utgangspunkt. Den lange linjen er god å ha når overordnede strategier for vern og forvaltning skal meisles ut.

Vi bør for eksempel slutte å tenke på «natur» og «samfunn» som to vesensforskjellige fenomener. Dette er, om vi liker det eller ikke, menneskenes planet.

Vi må tenke mindre på vern av naturen slik den tilfeldigvis ser ut akkurat nå, og heller tenke i evolusjonær tid, og hvilken natur vi ønsker å konstruere. Ikke alle rødlistede arter som tilfeldigvis etablerte seg de siste hundre eller tusen år, ofte på grunn av mennesker, er like verneverdige. Noen ganger vil naturens evne til å fungere, tåle miljøendringer og levere naturgoder, være viktigere enn antall arter som finnes et sted.

Naturen slik den omgir oss i dag er et øyeblikksbilde. Vi må av den grunn tenke stort.

Det er lett å føle at oppgaven er uhåndterlig, at vi ikke kommer til å klare å løse problemene vi står overfor. Noen mener at vi er på vei mot undergangen.

Da kan det være greit å løfte blikket noen hakk. Miljøkrisen er noe som angår oss alle, vi har den nærmest kodet i arvematerialet. Den henger sammen med utviklingen av oss som art.

Vi er kommet dit vi er delvis på grunn av dårlig samfunnsstyring de siste to hundre år. Men mer grunnleggende er vi her på grunn av våre mest menneskelige egenskaper. Vår suksess, og andre arters tragedie, bunner dypest sett i vår evne til kultur, solidaritet og samhandling. Evne til læring er nøkkel til å gjøre store ting.

Det er også dette, om noe, som kan ta oss ut av miljøkrisen.