Det politiske kompasset – et nytt verktøy for en ny tid (1)

Politiske jordskjelv rammer Europa, og nå i lokalvalget nådde den nye trenden også Norge. Sosialdemokratiske partier mister tilslutning, uten at statsbærende partier på høyresiden vokser tilsvarende. Nye protestpartier og protestbevegelser spretter opp, mens partier som tidligere ble avskrevet som særinteressepartier befester sin posisjon. Er politikken kastet ut i kaos, eller trenger vi bare et nytt verktøy for å sortere vår tids politiske bevegelser?

Mange er vant til å se på politikken som noe som hører hjemme på et spekter mellom venstre og høyre, mellom rødt og blått. Dette er bare en måte vi mennesker har valgt å dele det inn på. Det var ingen ekspedisjon til Hellas som gravde frem en eldgammel steintavle fra demokratiets barndom, der det sto skrevet at all politikk enten er rød eller blå. Denne vanen er jo historisk sett basert på hvordan politikerne satt fordelt i den franske nasjonalforsamlingen på et tidspunkt under revolusjonen – der de som støttet datidens samfunnsstyring satt til høyre (de blå), mens de som støttet revolusjon satt til venstre (de røde).

Vi vet jo alle at dette er en forenkling. Men forenklinger er nyttige først og fremst fordi de raskt setter ting i sammenheng, og nettopp der kommer den gamle aksen til kort i en ny tid. I begynnelsen av forrige århundre hadde man utviklet den rød/blå aksen til å representere den aktuelle striden mellom arbeiderne og borgerskapet, de som satt med arbeidskraften og de som satt med kapitalen. Det er en viktig skillelinje, men ikke den viktigste i vår tid. Vi behøver en ny akse å dele politikken inn i.

En ny politisk akse

Det er mange andre akser enn den rød/blå vi kunne delt inn politikken i. Noen kunne muligens likt en «by mot land»-akse, andre ville kanskje foretrukket en akse med religiøse eller tradisjonelle verdier mot sekulære osv. Alle polariseringsakser i politikken er relevante på sine områder. Men den rød/blå aksen har over tid blitt brukt til å representere et større sett av (ofte) sammenfallende idéer, verdier og politiske tenkemåter. En likeverdig akse må kunne samle forskjellige aspekter med ideologisk fellesskap i hver sin ende av en bredere akse enn det vi får fra enkeltsaker. Denne aksen vil da kunne fordele ideologiske motsetninger som det i dag er vanskelig å trykke inn på den ene eller andre siden av det rød/blå spekteret.

Jeg mener det viktigste skillet i politikken i dag går mellom grønt og grått. Mellom naturtenkning (grønt) og maskintenking (grått), mellom de som setter menneskene i sentrum (grønt) og de som setter systemet i sentrum (grått), de som tenker langsiktig bærekraft (grønt) og de som foretrekker vinning på kort sikt (grått) osv., og jeg vil i denne teksten forklare hva jeg legger i grønn og grå ideologi, og hvor jeg mener disse bevegelsene kommer fra.

Når man kombinerer den rød/blå- med den grønn/grå-aksen, så får man et hjelpsomt kompass – som forklarer veldig mye av dagens politiske landskap, og setter det inn i sin historiske kontekst. La oss begynne med en grovt overforenklet politisk idehistorie, sett gjennom perspektivet dette kompasset gir oss.

Fremveksten av de fire ideologiske blokkene

I begynnelsen var det grått

I riktig gamle dager hadde man i flere deler av verden eneveldige føydalsamfunn, der makten var samlet på få hender og den sterkestes rett gjaldt. Disse systemene kunne være ganske ulikt satt sammen, men de fleste var begrunnet i en overordnet ideologi som hadde mange likhetstrekk fra sted til sted. Ofte var samfunnsordenen mytologisk begrunnet. Europas konger var utpekt av Gud, kinesiske keisere regjerte med himmelsk mandat, Indias kastesystem var foreskrevet av de religiøse tekstene.

Senere har flere bygget ut den grå ideologiske basen med nye ideer som har dukket opp i historien, men de samles generelt om de samme grunntankene. Makt gir rett, det vil si den sterkestes rett. Flokken blir sunnere når de svakeste renses ut. Å vokse er bra for vekstens skyld, enten det er i rikdom eller landområder eller makt. Samfunnet er og bør være et hierarki med de mest høyverdige menneskene på toppen og de mindreverdige lenger nede. Det beste samfunnet skapes under et opplyst enevelde. Vold mellom mennesker og grupper, og kamp eller konkurranse er bra fordi det lar de som fortjener å vinne tilkjempe seg sin rettmessige plass.

Å vokse er bra for vekstens skyld, enten det er i rikdom eller landområder eller makt.

I dag er det upopulært å bekjenne seg som «grå», i hvert fall til de mest mørkegrå sjatteringene. Det er like fullt mange aspekter ved denne måten å tenke på som passer godt med veldig menneskelige instinkter. De aller fleste mennesker og politiske partier vil også, med mindre man er ekstremt ideologisk ensrettet, ha en blanding av ideer fra flere deler av det politiske kompasset, inkludert den grå. Ganske mange vil for eksempel mene at grå ideer som at en sentralisert regjering skal ha voldsmonopol gjennom militæret og politiet fungerer godt i dagens Norge, uansett hvor man ellers identifiserer seg i det politiske kompasset.

Historisk har de veldig mørkegrå politiske bevegelsene brukt farger som brunt eller svart på seg selv – eller helt andre farger, som «gyllen» slik f.eks. det greske partiet «Gyllent daggry».

De grå plasseres nederst i kompasset fordi de er den eldste ideologiske retningen (selv om det ikke var før på 1900-tallet at selverklærte ideologier formulerte seg rundt tankegodset) og også fordi det er en slags tyngdelov som gjør at mange mennesker fort «faller ned» mot denne ideologiske retningen når andre ideologier ikke synes å løse samfunnets behov, eller lager politiske systemer som kollapser. De grå vil hevde at det er fordi det er de som har rett om menneskets natur, mens deres motstandere vil hevde at det er fordi de spiller på de mørke sidene av mennesket, som frykt, hat og sinne, et grep som ofte er lettere i usikre tider.

Derfor så man også en oppblomstring av slike ideologier i første del av 1900-tallet. I krisetiden etter første verdenskrig opplevde mange at datidens styringsmakter ikke gav løsningene de trengte. Mange vendte seg derfor mot autoritære strømninger som fascisme, nazisme og leninisme eller stalinisme – rett og slett tilbake til det mørkegrå.

I disse dager ser man også slike tendenser, der både personkultene rundt Trump og Putin, Alternative für Deutschland, Sverigedemokratene og liknende partier kan ses på som skritt i mørkegrå retning. ISIS er kanskje det mest slående eksempelet på hvor mørkegrå man kan bli. Når fremtiden blir usikker, får autoritære strømninger bein å gå på.

Den første bølgen: De blå

Den første nye ideologiske retningen som vokste frem som alternativ til de grå var de blå.

Om eneveldet var den reneste grå styringsformen, så kan man si at bevegelsen vekk fra grå ideologi begynte allerede med Magna Carta i 1215. Adelsstanden og de geistlige gjorde opprør mot det absolutte eneveldet, og sikret seg mer makt på bekostning av kongen. Dette kan sies å være en overgang over tid fra monarkisme (der én har makten) til oligarkisme (der noen få har makten).

Men om vi holder oss til vår enkle kompassmodell, var jo dette bare en liten bevegelse rett oppover i kompasset. Mer interessant ble det på 1600- og 1700-tallet. Etter hvert som kapitalismen i sine tidlige former vokste frem, fikk kjøpmenn og storbønder stadig mer makt. Handelsstanden økte sin innflytelse særlig under de store seilskipenes tid, og ble etter hvert så mektig at den også fikk mer direkte innflytelse over lover og regler for samfunnet.

De ulike demokratibølgene i Europa har jo nettopp handlet om hvem som skal få ta del i styringen - typisk gjennom representasjon i en nasjonalforsamling. Den første demokratibølgen resulterte i at kjøpmenn (eller borgerskapet generelt) fikk et sete ved maktens bord. I Norge var kjøpmenn og embetsfolk representert på Stortinget fra 1814, men organiserte seg ikke i partier før Venstre og Høyre kom på banen i 1884.

De blå så ikke på seg selv som noen egen ideologisk retning før den franske revolusjonen tvang dem til å formulere hva de stod for i et ideologisk språk. Det ironiske er at den franske revolusjonen, selv om den tok høyde for å være en frigjøring av folket som helhet, i stor grad var borgerskapets revolusjon. Filosofene som formulerte de konservative tankene i møte med revolusjonen, ble i stor grad nettopp borgerskapets ledestjerner på sikt. Denne første, blå demokratibølgen ble nemlig etterfulgt av en gryende arbeiderbevegelse. De konservative og liberale tankene som tidligere hadde stått på hver sin side av barrikadene (og som for noen av oss representerer et tidlig utslag av grønn/grå polarisering) fant en våpenhvile i borgerskapet for å svare på den nye, røde ideologien som vant frem.

Noen av de viktige verdiene de blå har kjempet frem er frihet, selvstyre og beskyttelse av borgerne mot overgrep fra staten.

Den andre bølgen: De røde

På samme måte som økt handel skapte en voksende gruppe handelsmenn med felles interesser, skapte den industrielle revolusjonen en ny gruppe (ja la oss kalle det en klasse når vi først er i gang): arbeiderklassen.

Etter den første demokratibølgen var arbeiderne fortsatt ikke representert i maktens korridorer, før arbeiderbevegelsen fikk kjempet gjennom rettigheter og representasjon. I Norge ble Arbeiderpartiet stiftet i 1887 og var representert på Stortinget fra 1903 før de fikk sitt gjennomslag på 1920-tallet. Klassekamp, streikerett og sysselsetting var fanesakene, og med det overordnede målet å utvikle en velferdsstat som tok vare på arbeiderne gjennom hele livet.

Her er det verdt å merke seg at dette ikke var en konsekvens av at de eksisterende partiene ikke hadde politikk for arbeiderne – de hadde mange forslag og det var flere politikere i de «blå» partiene som jobbet for arbeidernes rettigheter. Det var bare ikke nok til å løse behovet. Man trengte nye partier som var helstøpt i den nye ideologiske retningen for å svare på de nye utfordringene. Nok en gang var slagordet at «ALLE jordens bundne treller» skulle løftes opp, men det var i stor grad arbeidernes interesser som ble løftet inn i nasjonalforsamlingen.

Den tredje bølgen: De grønne

Samtidig med at de røde jobbet hardt for å løfte både arbeiderne og befolkningen for øvrig inn i en ny hverdag, begynte nye understrømninger å røre seg i befolkningen. I andre verdenskrig hadde mange opplevd konsekvensene av å kombinere mørkegrå maktideologier med moderne våpenteknologi og industrialisering. Selv om nazistene og fascistene ble nedkjempet dukket nye mørkegrå regimer opp, som skrekkveldene til Mao og Pol Pot. De mørkegrå hadde sin renessanse og mange begynte å lete etter deres motsats.

På seksti- og syttitallet møtte disse ikke-vold-strømningene en ny miljøoppvåkning. Allerede under nyromantikken hadde kunstnere som Edvard Munch beskrevet menneskets angstfylte møte med moderniteten (i f.eks. «Skrik»), og lengten tilbake til naturen. Nå forstod man at man stod i fare for å miste store deler av den, da forskere hadde funnet ut hvor ille det stod til på grunn av forurensning og overforbruk av jordas ressurser – og bøker som Rachel Carsons Silent spring (1962) kom ut.

Nye tenkemåter som dypøkologi vokste frem side om side med at ny teknologi gjorde det lettere å spre nyheter og informasjon om sosiale ulikheter blant verdens befolkning. Hungersnød, naturkatastrofer, krig og undertrykking var problemer det ble stadig vanskeligere å feie under teppet.

Solidaritet med andre mennesker, med naturen og de andre dyrene og med fremtidige generasjoner danner grunnmuren for grønn ideologi.

Det var duket for en ny bølge i demokratiet. Denne gangen var det de stemmeløse som trengte representasjon i nasjonalforsamlingene. I Norge ble Miljøpartiet De Grønne stiftet i 1988 og representert på Stortinget i 2013. Partiet ble stiftet på basis av tre solidaritetsprinsipper: Solidaritet med andre mennesker. Solidaritet med naturen og de andre dyrene. Solidaritet med fremtidige generasjoner. Disse tre prinsippene danner grunnmuren for grønn ideologi.

Eksisterende partier hadde naturligvis også hatt solidaritet med svake grupper på agendaen. De blå vil umiddelbart påpeke at de var tidlig ute med de Castbergske barnelover, mens de røde har en rekke tiltak for fattige i både inn- og utland å trekke frem. Mange partier i Norge har tydelige innslag av grønn tenkning, og på samme måte som du ofte kan finne røde og blå fløyer i partiene, finner du sterke motsetninger mellom grønne og grå i de fleste partier. Men ingen av de eksisterende ideologiene hadde systemene på plass for å løse de grunnleggende problemene som rammet «de stemmeløse», og en ny ideologisk retning ble født.

I Norge er det vanlig å se på Arbeiderpartiet som toneangivende for de røde (til protester fra de som er lengre ute på venstresiden), Høyre for de blå og Miljøpartiet De Grønne for de grønne. Den grå retningen har ingen turt å ta tydelig eierskap til, ettersom det er lett å bli slått i hartkorn med veldig mørkegrå bevegelser, men enkelte politikere har foreslått begreper som «nasjonalkonservatisme» som nok vil kunne regnes som en tydelig, grå posisjon. Det er likevel viktig å huske på at det er betydelig potensiale for mange partier å ta del i den grønne blokka, så lenge man klarer å ta et oppgjør med eventuelle sterke grå fløyer i det aktuelle partiet og dermed ender med å gå i en tydelig, grønn retning.

Det er også åpenbart at selv om de av oss som er tilhengere av et større innslag av grønn tankegang i norsk politikk mener at de som ikke er klare for grønne løsninger er altfor langt på den grå siden – så er det enorm forskjell på den grå politikken som styrer dagens Norge og virkelig mørkegrå politiske strømninger. På samme måte som det ville være direkte misvisende å anklage Arbeiderpartifolk for å være kommunister, Høyrefolk for å være laissez-faire kapitalister og MDG-folk for å være øko-anarkister, så er det like feil å anklage noen som er for dårlige på å forsvare rettighetene til de svakeste blant oss, dyra og fremtidens generasjoner for å være fascister. Den grå retningen er en legitim politisk retning, og de fleste velfungerende samfunn vil ha innslag av alle fire retninger – rød, blå, grå og grønn – i politikken sin – selv om noen av oss mener det er på høy tid med mindre grått og mer grønt i norsk politikk.

Les også essayets annen del: Det politiske kompasset – forskjellen på rød, blå, grønn og grå tenkning i politikken.