Det klimapolitiske annerledeslandet

Denne uka ble statsbudsjettet lansert. Jeg var uinteressert i hvordan sukkeravgiften ble, om NRK-avgifta økte med 61 kroner eller hva budsjettimpulsen ble. Den viktigste nyheten denne uka var den nye rapporten fra FNs klimapanel, som viser at vi styrer mot katastrofale klimaendringer, og har kort tid på å snu. Det eneste jeg lurte på når det gjaldt statsbudsjettet, var hvordan regjeringen planlegger at Norge skal bidra til verdenshistoriens største dugnad, som trengs for å redde oss fra samfunnskollaps.

Norge har hatt en offisiell klimapolitikk i snart 30 år. I løpet av den perioden har vi blitt et mye mindre klimavennlig land på nesten alle måter. Norske klimagassutslipp har økt med omtrent 2,4 prosent mellom 1990 og 2018. Vi har eksportert milliarder av tonn CO2 i form av olje og gass, og økt vårt materielle forbruk kraftig. Vi spiser mer kjøtt, og vi flyr over hele jorda. Vi har også blitt mindre klimaengasjerte.

En økning i klimagassutslippene på bare noen få prosent høres jo ikke så ille ut. Men sammenlignet med våre naboland er dette oppsiktsvekkende høyt. Mellom 1990 og 2016 sank de samlede klimagassutslippene i EU med ca. 22,6 prosent, ifølge tall fra Det europeiske miljøbyrået. Sverige og Danmark har klart reduksjoner på rundt 26 prosent.

Andre land vi liker å sammenligne oss med, som Tyskland og Storbritannia, har også klart å gjennomføre kraftige reduksjoner av klimagassutslipp. I den samme perioden steg norske utslipp med omtrent 4,6 prosent.

Ifølge anslag fra BP har alle land i Europa bortsett fra Norge og Bulgaria redusert CO2-utslippene knyttet til energibruk kraftig mellom 2000 og 2015. Beregninger fra World Resources Institute i 2016 viste også at hele 21 land klarte å både redusere sine CO2-utslipp og samtidig styrke økonomien i årene 2000–2014. Norge var åpenbart ikke blant dem.

Hovedårsaken til at klimagassutslippene i Norge har økt, er oljeutvinningen. Innenfor denne sektoren har utslippene nesten doblet seg. Det er i hovedsak fordi oljeplattformene våre blir drevet på gasskraft. Men også i transportsektoren har utslippene økt med rundt 31 prosent. Utslippene fra tungtransport har økt med omtrent 60 prosent, og fra innenriks luftfart har de økt med 40 prosent.

Denne kraftige økningen motvirkes delvis av at vi har kuttet klimagassutslipp på andre områder. I metallindustrien har vi for eksempel installert nye smelteovner som reduserer utslippene av gasser som perfluorkarboner og svovelheksafluorid, som er henholdsvis 24 000 og 9000 ganger sterkere klimagasser enn CO2. Som forfatter og journalist Erik Martiniussen påpekte i en artikkel i VG i 2015, bidrar dette til å «maskere» den oppsiktsvekkende økningen i CO2-utslipp. De «enkle» klimakuttene vi har gjort i industrien maskerer at CO2-utslippene har økt med rundt 23 prosent. Til sammenligning har CO2-utslippene i Europa sunket med 22 prosent.

Takket være relativt enkle tiltak i industrien har de samlede klimagassutslippene ikke økt så mye. Men dette kan gi et feilaktig inntrykk av at Norge har gjort større endringer i vår økonomi enn vi faktisk har gjort. I stedet har vi byttet ut en type klimaforurensing med en annen, og samtidig økt de samlede utslippene. Dette gjør at Norge har fått en enda vanskeligere jobb med å kutte utslippene enn vi hadde i 1990. Det er relativt lett å bytte ut smelteovner på enkeltfabrikker, men betydelig vanskeligere å fjerne utslippene fra hundrevis av oljeplattformer, bytte ut 2,6 millioner fossile privatbiler, eller få nordmenn til å slutte å fly. Vi har kuttet «enkle» klimagasser, men økt mengden «vanskelige» klimagasser.

Tallene for oppgang og nedgang i utslipp viser oss utviklingen over tid. En åpenbar innvending er at Norge allerede var et ganske miljøvennlig land da klimapolitikken startet i 1990. Hvordan ligger vi an sammenlignet med andre land? Vi bruker jo tross alt nesten bare miljøvennlig vannkraft! For å finne ut av dette kan vi se på hvor mye CO2 vi slipper ut per innbygger.

Heller ikke her kommer Norge spesielt godt ut. Mens vi tidligere hadde relativt lave klimagassutslipp per innbygger sammenlignet med andre industrialiserte land, har vi nå blitt forbigått. Riktignok er vi stadig mer miljøvennlige enn industrinasjonen Tyskland, som har mange store kullkraftverk. Men vi er nå i det øvre sjiktet i Europa når det gjelder klimagassutslipp per innbygger. Dette til tross for at vi nesten bare bruker ren strøm i det vanlige strømnettet.

Men er det så farlig da? Norge står jo for under to promille av verdens samlede klimagassutslipp! Riktignok er dette en disproporsjonal andel, siden vi bare har 0,7 promille av verdens befolkning. Men det er jo ganske lite, er det ikke? For det første er denne argumentasjonen ikke særlig holdbar. Nordmenn har ikke noen større rett til å forurense enn folk i andre land, bare fordi vi har en liten befolkning. For det andre er det reelle klimaavtrykket til nordmenn langt høyere enn hva den nasjonale utslippsstatistikken viser.

Den største kilden til utslipp fra Norge er olja og gassen vi selger til utlandet. Norsk olje og gass bidrar norsk til omtrent en halv milliard tonn CO2-utslipp når den brennes. Historisk sett har norsk olje og gass bidratt til klimagassutslipp tilsvarende over 16 milliarder tonn CO2 – eller nesten 300 år med norske klimagassutslipp. Det er omtrent ti ganger mer utslipp hvert år enn alle klimagassutslipp i Norge, og tilsvarer omtrent hundre tonn CO2 per innbygger. Dette gjør Norge til verdens syvende største eksportør av klimagasser.

Ifølge beregninger fra Framtiden i våre hender utgjør eksporten av norsk olje og gass over to prosent av verdens fossile klimagassutslipp siden 1990. Det er omtrent 28 ganger mer enn vår beskjedne andel av verdens befolkning skulle tilsi. Flere milliarder tonn CO2 finnes stadig tilgjengelig i form av olje og gass på den norske sokkelen.

I tillegg kommer de internasjonale flyreisene våre. Bare mellom seks og sju prosent av verdens befolkning reiste med fly i 2017, og omtrent 82 prosent av verdens befolkning har aldri vært i et fly. Men for oss som har råd, er fly en svært stor kilde til klimagassutslipp. Nordmenns utenlandske flyreiser teller ikke med i FNs klimakonvensjon, rett og slett fordi verdenssamfunnet ikke har klart å bli enige om hvordan det skal gjøres. Ifølge Framtiden i våre hender forårsaket nordmenns flyreiser anslagsvis 4,6 millioner tonn utslipp i 2013. Flytrafikken har økt kraftig hvert år siden, slik at utslippene herfra nå trolig tilsvarer over ti prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Eller med andre ord: Våre flyreiser gir omtrent like mye klimaforurensing som all norsk bilkjøring til sammen.

Men dette fanger heller ikke opp hele bildet. Utslippene fra fly gir nesten dobbelt så høy oppvarmingseffekt som utslipp på bakkenivå. Borgar Aamaas ved CICERO Senter for klimaforskning har på dette grunnlaget anslått at flyreiser står for 55 prosent av klimaeffekten av nordmenns reisevaner, mens bilen står for omtrent 36 prosent. Dette til tross for at nordmenn flest flyr langt sjeldnere enn vi kjører bil.

En annen del av regnestykket er heller ikke tatt med: forurensingen fra varene vi importerer fra andre land. Siden den forurensende olja og gassen vi eksporterer gir oss et stort over- skudd på handelsbalansen, har Norge fått et stadig økende forbruk av importerte varer.

Forurensingen fra produksjonen av mobiltelefonene, klærne og de andre varene produsert i utlandet blir ikke regnet med i Norges klimagassregnskap. En studie publisert i Journal of industrial ecology i 2015 anslo at forbruket vårt utgjør mellom 60 og 80 prosent av klimaavtrykket til husholdningene. En stor andel av forurensingen fra dette forbruket skjer i produksjonen av importerte varer, og havner dermed på andre lands klimabudsjetter, selv om det er vi som nyter godene.

Med andre ord: Måten klimautslippene telles på i det internasjonale klimasystemet er maksimalt gunstig for Norge: vi trenger ikke ta ansvar for oljeeksporten vår, flyreisene våre til utlandet eller alle varene vi importerer og bruker. Store deler av vår aller mest forurensende virksomhet havner på andre menneskers klimaregnskap. Ikke bare det: vi er langt mer forurensende på alle disse målestokkene enn vi var da Norge først fikk en klimapolitikk.

En annen påfallende trend de 30 årene er at norsk klimaengasjement har sunket. Mens kloden har blitt gradvis varmere og Norge har blitt mer forurensende, har nemlig nordmenns frykt for klimaendringer gått i bølger, og stort sett vært lavere enn for 30 år siden. I alle fall om vi skal tro den årlige holdningsundersøkelsen «Norsk Monitor».

Siden 1990-tallet har nordmenn også blitt stadig mindre bekymret for miljøeffekten av vår egen livsstil. Vi tror ikke lenger like mye på at vi selv kan gjøre noe for å bedre miljøet, og har mindre vilje til å kutte forbruket for å spare miljøet. I stedet tror folk i økende grad at teknologi vil løse miljøproblemene, og at det i framtida ikke vil være nødvendig å gjøre ofre for å redde klima og miljø. Gjennom 30 år har Norge altså både mislyktes med å kutte utslipp og blitt et annerledesland i Europa. Nordmenn er av stand til å kutte utslippene hverken nasjonalt eller på privaten. Hva kan forklare dette?

Min påstand er at Norge i løpet av de siste 30 årene har utviklet en ganske unik form for klimapolitikk, som har gitt tvilsomme resultater, som har svekket norsk miljøengasjement, økt de globale klimagassutslippene og gjort Norge mer sårbare i møte med det grønne skiftet.

Denne særnorske klimapolitikken er grunnlagt på tre livsløgner:

• Norsk olje og gass er bra for klimaet. Det er ikke noen sammenheng mellom norsk olje- og gassutvinning og norsk eller internasjonal klimapolitikk.
• Teknologiske framskritt vil kompensere for fraværet av en aktiv klimapolitikk.
• Vi kan «hjelpe klimaet der det er» - i utviklingsland.

Disse argumentene har i hovedsak blitt utviklet for å beskytte oljebransjen, men fungerer også til å rettferdiggjøre at nordmenn ikke trenger å gjøre plagsomme endringer i vår livsstil. Sammen har de utgjort et effektivt forsvarsverk mot en nasjonal klimapolitikk.

De tre påstandene har et par fellestrekk: De skyver det politiske og moralske ansvaret for å legge om samfunnet i møte med klimakrisen bort fra politikken, og bort fra vanlige folks liv. De brukes, vekselvis og i kombinasjon, for å avskrive ethvert klimatiltak i Norge. Alle klimatiltak er enten overflødige, for dyre, urealistiske eller for små. Og de er tilfeldigvis helt i tråd med interessene til noen av de sterkeste økonomiske og politiske kreftene i Norge.

Livsløgnene har ikke alltid vært løsrevet fra sannheten. De har snarere vært tvilsomme, svært beleilige eller optimistiske versjoner av sannheten. Men etter hvert som behovet for å kutte utslipp har blitt stadig mer presserende, har vårt behov for å tro på disse livsløgnene vokst, samtidig som grunnlaget for å tro på dem har krympet. I dag står disse påstandene på svært ustø grunn, selv om de utgjør kjernen i norsk klimapolitikk. Men hvordan ble disse livsløgnene så sentrale i norsk klimapolitikk? Og hvordan kan vi rive oss løs fra dem? Det kan du lese mer om i Det svarte skiftet, som nå er ute på Cappelen Damm.

Det nye statsbudsjettet gir naturligvis ingen gode svar på hvordan vi snur dette. Regjeringen har ikke fulgt Oslos eksempel og innført et klimabudsjett, som synliggjør hvordan budsjettet påvirker klimautslippene. For å nå FNs mål trenger vi 50 prosent reduksjon i klimagassutslipp innen 2030. Regjeringens vedtatte klimamål er 40 prosent. Og hva anslår regjeringen i statsbudsjettet? At vi ligger an til 11,5 prosent reduksjon i 2030. Tallet er bortgjemt i en tabell, men burde vært overskriften: Norge vil fortsette å pumpe ut CO2 mens kloden koker, og regjeringen lytter ikke til klimaforskernes desperate advarsler.