Det er på tide med nye fortellinger

En alvorstung Arild Hermstad forteller i en film på www.mdg.no om de tøffe valgene vi står overfor. “Det gamle skal vekk. Det må vekk. Før det er for seint.” Og heldigvis vet vi hva som må til. “Vi har jo alle løsningene”, sier partiets frontfigur, før vi i lynrask sekvens får se eksempler på dette: Elbiler som lades. En elektrisk ferje som legger til kai. Solceller. Flytende vindmøller. En batteridrevet buss. Flere solceller. Teslas lastebil. Lyntog. Enda flere solceller. Hyperloop. “Klart vi kan redde verden!”

Same, same, but different

Videoen illustrerer partiets mål om å skape et samfunn som på mange måter er omtrent som dagens, bare uten forurensningen, klimautslippene og raseringen av natur. I MDGs fremtidsvisjon er det fortsatt rom for å bruke energi på å frakte noen få kilo nyttelast i to tonn tunge klumper av stål og aluminium. Flyreisene skal bort, men partiet er ikke i nærheten av å utfordre folks forventning om at det å ta seg fra Oslo til Bergen, en reise som før fossilalderen tok flere dager, skal kunne gjøres i løpet av et par formiddagstimer.

Dette er bare et par eksempler på energikrevende ekstravaganse i det moderne samfunnet som får fritt leide av landets grønne parti. I MDGs prinsipprogram kan vi lese at økonomien skal underordnes “sunne økologiske prinsipper” – men tydeligvis ikke for enhver pris. I kommunikasjon og praktisk politikk gjør partiet det klart at målet om “et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse” ikke lenger tolkes som et krav om å innrette samfunnet på en grunnleggende annerledes måte. Det er bare å gjøre det moderne industrisamfunnet bærekraftig, så er vi i mål.

Det finnes i dag ingen eksempler på de foreslåtte løsningene

Problemet med en slik ambisjon er at den innebærer å kjempe for noe som verken finnes eller har eksistert. Hermstad gjør det for enkelt for seg når han sier at vi har alle løsningene.

Jo, det finnes byer som reduserer sine klimautslipp, etablerer kjøkkenhager og bikuber og der folk flest sykler eller kjører kollektivt til jobben. Jeg bor selv i en slik by, nemlig Oslo. Men det er ikke mulig å oppdrive ett eneste eksempel på et tettsted, en småby eller storby – langt mindre et helt land – der folk flest lever omtrent som i dagens Norge uten å ha et økologisk fotavtrykk som er flere ganger høyere enn det som er bærekraftig.

Det finnes bydeler og mikrosamfunn, som Vauban i Freiburg og økosamfunnet Munksøgaard utenfor København, som legger godt til rette for at folk kan leve med et vesentlig lavere fotavtrykk enn normalt. Men dette er steder der folk først og fremst bor, og det å bo står bare for en del av miljøbelastningen i et samfunn. De fleste innbyggerne lever av å jobbe i storsamfunnet utenfor, og de er avhengig av det samme storsamfunnet for å skaffe seg mesteparten av varene de trenger til livets opphold. Selv økolandsbyer inneholder som regel betydelige mengder asiatiskprodusert elektronikk. Infrastruktur som veier, strøm- og vannledninger – for ikke å nevne de økologiske nabolagenes solceller, bergvarmebrønner og varmepumper – bygges og vedlikeholdes med stor innsats av fossil energi.

Økobydeler som Vauban er ikke noe mer bevis på at en moderne urban livsstil kan være bærekraftig enn Gunhild Stordalen beviser at det er mulig å vie livet sitt til miljøkampen uten å bekymre seg for egen økonomi.

Poenget er ikke å snakke ned steder som Vauban fordi de ikke er selvforsynte med mat, materialer og arbeidsplasser. Men vi mangler eksempler på slike steder i en helhetlig bærekraftig sammenheng, der alt som gjør det grønne dagliglivet mulig inngår i bærekraftige kretsløp, og der livet i all hovedsak leves som i alminnelige, moderne bysamfunn.

Vauban er ikke noe mer bevis på at en moderne urban livsstil kan være bærekraftig enn Gunhild Stordalen beviser at det er mulig å vie livet sitt til miljøkampen uten å bekymre seg for egen økonomi. Alt er mulig der forholdene ligger spesielt godt til rette, enten det er tilgang på materielle goder fra fossiløkonomien eller den økonomiske sikkerheten som følger med å være gift med en hotellmagnat. Men akkurat som at de fleste som vil være miljøvernere på heltid kan se langt etter å ha råd til å farte rundt i privatfly, må et urbant økosamfunn som virkelig ønsker å bli bærekraftig være forberedt på å løse mye vanskeligere problemer enn Vauban og Munksøgaard har gjort.

Hvorfor finner vi ikke eksempler på virkelig bærekraftige moderne samfunn?

Sannsynligvis av samme grunn som at vi ikke lever i 50-tallets fremtidsvisjon av flygende personbiler drevet av strøm fra forurensningsfrie og bombesikre fusjonskraftverk. Noen ting er simpelthen vanskeligere å få til i virkeligheten enn i fiksjonen.

Det finnes ingen naturlov som tilsier at det er mulig å gjøre et samfunn som det norske økologisk bærekraftig. Tvert imot finnes det mange gode grunner til at det burde være et sted mellom særdeles vanskelig og helt umulig. Verden har sett mange slags samfunnsordninger komme og gå, men det moderne samfunnet, der folk flest jobber med andre ting enn å skaffe mat og andre livsnødvendigheter, har kun vært mulig i kjølvannet av den industrielle revolusjon – et par hundre år om vi legger godviljen til. Tatt i betraktning at mennesker som oss har eksistert i minst 300 000 år, utgjør det knapt et øyeblikk i menneskets historie.

Milliarder av fossile “energislavers” daglige innsats gjør den komfortable livsstilen vår mulig. Det ville vært direkte oppsiktsvekkende dersom det var mulig å gjøre slutt på dette energislaveriet og fremdeles leve omtrent som før.

Historien tilsier at vi lever i en unntakstilstand som først ble mulig da vi fant ut hvordan vi kunne høste av jordens indre energilagre. Et samfunn som bruker av denne energien har i realiteten tilgang på en ekstraordinær arbeidskraftressurs. Buckminster Fuller regnet en gang ut at en eneste tank med 60 liter bensin inneholder arbeidskraft – en “bil-dytte-kraft” – tilsvarende 48 månedsverk for en kroppsarbeider. En flyreise tur–retur over Atlanterhavet forbruker mer energi per passasjer enn en person kan yte av muskelkraft gjennom et helt livs knallhardt arbeid. I festtaler hører vi gjerne om hvordan det moderne menneskets oppfinnsomhet har befridd oss fra tidligere tiders åk, men det er milliarder av fossile “energislavers” daglige innsats som gjør den komfortable livsstilen vår mulig. Det ville vært direkte oppsiktsvekkende dersom det var mulig å gjøre slutt på dette energislaveriet og fremdeles leve omtrent som før.

Den fossile energien vi bruker kommer fra jordens møysommelig opparbeidede sparekonto, der solenergi gjennom biomasse er lagret og konsentrert gjennom hundrevis av millioner av år. Utfordringen vi står overfor kan på mange måter sammenlignes med en rikmannssønn som er i ferd med å bruke opp arven, og må lære seg å leve på løpende inntekter innenfor et mye trangere budsjett enn det han har tatt for gitt hele livet. Det blir ikke lettere av at mye av arven har gått med til fest og moro snarere enn langsiktige, lønnsomme investeringer.

Den opprinnelige inspirasjonen

Det er ikke så rart at den første store miljøbølgen i vår del av verden hentet mye inspirasjon fra før-moderne og ikke-industrielle samfunn. Erik Dammann grunnla Framtiden i våre hender i 1974 etter et opphold på stillehavsøya Samoa. Folket der levde ikke isolert fra den moderne verden, men holdt fast på en tradisjonell levemåte som gav stor livsglede med minimalt ressursforbruk. Mens Dammann på kort tid fikk titusener av nordmenn med seg i den største nye folkebevegelsen landet hadde sett siden krigen, var ungdommer fra hele landet, med den senere MDG-profilen Jan Bojer Vindheim i spissen, i gang med å etablere et aktivt økologisk jordbruksmiljø på Karlsøy i Troms (!). I USA stod blomsterbarna på denne tiden formelig i kø for å prøve seg som selvforsynte småbrukere.

Denne første miljøbølgen fikk solid drahjelp av oljekrisene på syttitallet. Tanken om at vekstens grenser var nådd fikk fotfeste helt inn i det politiske etablissementet, og analyser som Limits to Growth ble lest langt ut over miljøbevegelsens rekker. I Norge sluttet samtlige partier bortsett fra Fremskrittspartiet offentlig opp om Framtiden i våre henders krav om nye mål for samfunnsutviklingen. Selv Høyres viseformann Lars Platou mente at “materiell vekst og forbruksøkning ikke kan være noe overordnet mål”. I USA markerte Richard Nixon seg som den mest miljøengasjerte presidenten siden Theodore Roosevelt. Republikaneren Nixon huskes knapt som noen grønn politiker, men grunnmuren i amerikansk miljølovgivning ble lagt i hans presidentperiode: The National Environmental Policy Act, The Clean Air Act, The Clean Water Act og The Endangered Species Act.

Det er enklere å velge komfort, tross alt

Hvis miljøbevegelsen på noe tidspunkt var i nærheten av å dytte menneskeheten som helhet inn på en ny og mer miljøvennlig kurs, er det vanskelig å tenke seg noen bedre kandidat enn 1970-tallet. Uheldigvis var det i disse årene at oljen fra de nye gigantfeltene i Alaska og Nordsjøen begynte å strømme inn i verdensøkonomien for alvor. Med stabil og rikelig tilgang til olje, uavhengig av uroen i Midtøsten, ble det mulig for 1980-tallets politiske ledere å ta fremskrittet til nye høyder. I løpet av Reagans, Thatchers og Willochs tiår ble det også klart at mange av de grønne eksperimentene med alternative levesett var lite bærekraftige i praksis. Det var alt annet enn enkelt for de økologiske blomsterbarna å leve på selvforsynte småbruk. Livet i det komfortable storsamfunnet ble snart for fristende for de fleste.

Det svenske Miljøpartiet gjorde det bedre i riksdagsvalget i 1988 enn i 2018.

Fra å utfordre, sågar forkaste moderniteten gikk miljøbevegelsen i åttiårene inn for å gjøre moderniteten bærekraftig. Margaret Thatcher gikk selv i bresjen for dette. Talen jernladyen holdt for FNs miljøforsamling i 1989 kan gi den mest rufsete miljøaktivist gåsehud. Vår egen Gro Harlem Brundtland markerte seg enda sterkere som leder av arbeidet med rapporten “Vår felles framtid”. Ambisjonene for en bærekraftig utvikling – i prinsippet det samme som MDG i dag tar til orde for – var altså til stede hos tidens mest innflytelsesrike politikere. Det var ikke viljen det stod på. Presset fra mer radikalt hold var dessuten minst like sterkt som i dag. Det svenske Miljøpartiet gjorde det bedre i riksdagsvalget i 1988 enn i 2018. Det britiske Ecology Party fikk 15 % ved EU-valget i 1989, til tross for at valgordningen den gangen garanterte at alle stemmer på partiet var bortkastet – et betydelig bedre resultat enn etterfølgeren Green Party har oppnådd i senere valg med proporsjonal mandatfordeling. Totalt sett står nok Europas grønne partier sterkere i dag enn for tretti år siden, men det har de også betalt for ved å slipe ned radikalismen i budskapet mange hakk.

Dessverre har verken uttalt politisk vilje, personlig engasjement på høyeste hold i verdenspolitikken eller fremveksten av grønne partier vært nok. Vi har ikke fått utslippene og naturødeleggelsene under kontroll. Miljøbevegelsens intellektuelle har da heller ikke hvilt på laurbærene, men fortsatt å publisere hyllemetre med variasjoner over temaet “hvordan redde verden selv om det kanskje egentlig er for sent.”

Fra kutt i forbruk til nye energikilder

Dette frenetiske tankearbeidet har ført til en grønn kursjustering de siste årene. Vendingen vises tydelig ved å sammenligne MDGs retorikk i de to siste stortingsvalgkampene. Da partiet lå an til å passere sperregrensen i 2013 snakket partiet om behovet for å kutte i forbruket av både det ene og det andre. Rasmus Hansson uttalte til Aftenposten at “1980-tallet kunne være en illustrasjon” på de nødvendige endringene i dagliglivet. Det var ikke akkurat noen flengende sivilisasjonskritikk, men en ordbruk som kunne vekke gjenklang i nedstøvede gitarer fra tidligere årtiers miljøkamp. Etter fire år på Stortinget var det grønne budskapet mer polert. I et innlegg i Stavanger Aftenblad oppsummerte Rasmus Hansson og Anna Kvam MDGs analyse av situasjonen anno 2017 med å gjøre det klart at partiet hadde lagt alle tilbøyeligheter til utviklingspessimisme bak seg. De kunne forsikre om at MDG nå hadde kullsviertro på at verdenssamfunnet ville “samle seg og vise handlekraft”, at sol- og vindkraft ville “vokse kraftig og erstatte fossil energi”, og at Norge risikerte å “sitte igjen med Svarte-Per“ hvis vi fortsatte å satse på olje- og gassutvinning. Det nye grønne budskapet handlet ikke om å utfordre historiens gang, men å stille seg på riktig side av den.

MDG sluttet ikke å snakke om store samfunnsendringer, men partiets kandidater presiserte nå flittig at vi skulle opprettholde et høyt velferdsnivå og trygge arbeidsplasser. “Et Norge uten olje skal på mange måter bli et helt normalt skandinavisk og nord-europeisk land, som Sverige, Danmark eller Tyskland”, konkluderte Hansson og Kvam. At dette er land som riktignok ikke lever av å selge fossile brensler, men i høyeste grad baserer økonomien på å bruke olje, gass og kull, ble ikke nevnt.

Miljøbevegelsen graver seg dypere ned i fremskrittshullet

MDG er ikke alene om å fornye retorikken. Når Framtiden i våre henders leder Anja Bakken Riise signerer et opprop for “langdistanse-elbiler som tar familien til hytta og pendleren til jobb”, skulle man ikke tro hun representerer samme organisasjon som den Erik Dammann grunnla og Steinar Lem var talsperson for. Selv de mest vekstkritiske delene av miljøbevegelsen har gått fra å utfordre fremskrittet til å godta det – og videre til å omfavne dets uunngåelighet med hud og hår. Det grønne fornybarsamfunnet fremstilles ikke lenger som noen alternativ samfunnsutvikling, men som det neste trinnet på utviklingspyramiden. Idealet er ikke lenger den selvforsynte småbrukeren, men gründerprofeten Elon Musk.

Idealet er ikke lenger den selvforsynte småbrukeren, men gründerprofeten Elon Musk.

Grønne strateger sier det rett ut i interne diskusjoner: dette er et forsøk på å fortelle en historie om det grønne skiftet som vanlige folk kan kjenne seg igjen i, et retorisk if you can’t beat them, join them. Jeg er redd et annet bilde er mer passende. Miljøbevegelsen har innsett at den har gravd seg ned i et hull, men reagerer på det med å grave seg enda dypere ned i det samme hullet.

Hullet er historiefortellingen som ligger til grunn for det moderne samfunnet. Det er fortellingen om fremskrittet, om hvordan mennesket har gått fra å leve i primitive jeger- og sankersamfunn til å bli stedfaste jordbrukere, for så gjennom oppfinnsomhet og kløkt ta steget inn i moderne industrisamfunn, som de siste tiårene har blitt avløst av et postindustrielt samfunn preget av tjenesteyting og kunnskapsnæringer. I denne fortellingen har historien en retning, eller muligens to: fremover og oppover, mot stadig nye høyder.

Fremskrittsfortellingens intellektuelle tvangstrøye

Å argumentere for radikale grønne grep innenfor denne fortellingen er en krevende øvelse. På den ene siden truer miljøødeleggelsene med å rive selve fremskrittet i fillebiter. Derfor gir mange av fremskrittets største tilhengere uttrykk for en ektefølt bekymring for klima- og miljøkrisen. Problemet er at alle grep som på noen måte kan minne om tilbakeskritt, som peker mot at en bærekraftig livsstil muligens ikke kan være fullt så bekvem som det dagens norske middelklasse har vent seg til å forvente, forkastes uten så mye som en saklig drøfting. Slik er fremskrittsfortellingens intellektuelle tvangstrøye.

Denne logikken er kjent for alle som har diskutert miljøpolitikk og blitt beskyldt for å ville ta oss tilbake til “steinalderen”, “huleboerstadiet” og det som verre er. Slike beskyldninger er ikke rasjonelle, men uttrykk for hvor dypt viljen til å forsvare fremskrittsmyten har satt seg. Derfor fungerer det ikke å møte dem med rasjonelle argumenter, som at vanlige folk også på åttitallet kunne reise med fly når det var nødvendig. Av samme grunn kan vi gjenta øvelsene fra Limits to Growth så mange ganger vi bare vil, uten at det kommer til å engasjere en eneste person utenfor den vekstkritiske grønne menigheten. Kampen står ikke om fakta, men om myter og fortellinger.

Den alternative historien

Derfor finnes det alternativer både til å messe radikale grønne budskap mens vi stanger hodet i en økologisk klagemur, og til å krysse fingrene for at historiens pil tross alt peker i riktig retning. Alternativene består i å skape og fortelle andre historier: alternativer til en fremskrittsmyte som ikke lenger tjener oss. Det fine med dette alternativet er at det ikke er avhengig av ytre krefter for å fungere. Alt vi trenger å gjøre er å bestemme oss for hvilke historier vi ønsker å fortelle, og så begynne å fortelle dem, i det vi starter med oss selv og våre nærmeste.

Alt vi trenger å gjøre er å bestemme oss for hvilke historier vi ønsker å fortelle, og så begynne å fortelle dem, i det vi starter med oss selv og våre nærmeste.

Dermed er det ikke sagt at det er enkelt – eller i det hele tatt mulig! – å lage et alternativ til fremskrittsfortellingen som er fengende nok til at det får flertallet av Norges og verdens befolkning til å “vende om” i tide. Men det som er sikkert, er at konferanser av vitenskapsfolk og økonomer vil komme til kort i denne sammenhengen. Miljøbevegelsens fremtid er avhengig av hva dens profesjonelle historiefortellere – forfattere, kunstnere, musikere, teologer og reklamefolk – kan klare å få til.

Inspirasjon til en alternativ, overordnet fortelling om samfunnets utvikling er i hvert fall ikke vanskelig å finne. Den byr verden selv på. Her jeg sitter og skriver har jeg utsikt til et grantre som rekker opp til sjette etasje. Treet er gammelt og sykt, og vil nok måtte bøte med livet i møte med en motorsag eller høststorm om ikke alt for mange år. Det vokser ikke inn i himmelen. Det kommer heller ikke til å leve evig. Slik er naturens gang – og det gjør vi mennesker klokt i å avfinne oss med.