Opprørserklæringen fra britiske Extinction Rebellion ble proklamert i oktober 2018, samtidig med offentliggjøringen av 1,5-rapporten til FNs klimapanel. Slik lød den:
«I samsvar med vår samvittighet og fornuft erklærer vi et opprør mot regjeringen og de korrumperte og inkompetente offentlige institusjonene som truer vår felles fremtid. Regjeringens forsettlige medskyldighet har krenket demokratiet og skjøvet allmennhetens interesser til side til fordel for kortsiktig fortjeneste og privat profitt. Når regjeringen og loven ikke kan garantere tilstrekkelig beskyttelse av befolkningens livsbetingelser og fremtid, har den rett til å forsøke å gjenopprette folkestyret og styre de nødvendige løsningene for å avverge katastrofen og trygge fremtiden. Det er ikke bare vår rett, men vår plikt å gjøre opprør.
Med dette erklærer vi den sosiale pakten for å være annullert, på grunn av regjeringens vedvarende mangel på hensiktsmessig handling. Vi oppfordrer enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre opprør sammen med oss.
Vi krever at opplyste løsninger på de pågående økologiske krisene blir hørt, og at det blir dannet et nasjonalt råd som kan iverksette de løsningene som er nødvendige for å endre vår nåværende katastrofale kurs.
Vi nekter å overlevere en døende planet til fremtidige generasjoner fordi vi unnlot å handle nå.
Vi handler i fred, med en brennende kjærlighet for jorden. Vi handler på vegne av livet.»
Om skribenten
Inger Østenstad er med i Extinction Rebellion Norway og er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
En snau måned senere demonstrerte Extinction Rebellion UK opprørets styrke i en hel uke. Dette ble lagt merke til i mange land der regjeringer er like handlingslammede som i Storbritannia. På kort tid har opprøret mot utryddelsen spredt seg til ca. tretti land, deriblant Norge. Opprørserklæringen ovenfor gjelder også her.
Få de viktigste sakene fra Pan en gang i uka på mail. KLIKK HER
Extinction Rebellion bygger på ti verdier og prinsipper og tre krav, som en må tilslutte seg for å bli med på opprøret. De knytter Extinction Rebellion Norway sammen med den globale bevegelsen som er under oppbygging, og som vil gi gjenlyd over hele kloden. De bærer i seg en visjon om forandring, et sant folkestyre, en faktabasert politikk og et ivaretakende samfunn. Helt grunnleggende er erkjennelsen om at denne katastrofen skyldes de mangelfulle systemene vi lever i, med regjeringer og institusjoner som har sviktet sin fremste oppgave: å beskytte befolkningen. Løsningene som ennå er mulige, ligger i hendene til disse handlingslammede myndighetene. Derfor må de tvinges til å erkjenne alvoret og iverksette en politikk som duger. De må formidle sannheten til befolkningen og sette nødbremsene på nå, med en gang. De kan ikke fortsette å beskytte den hellige økonomiske vekst. De må stanse sin dødsferd så snart det lar seg gjøre. Ut fra føre var-prinsippet krever Extinction Rebellion netto nullutslipp innen 2025.
En sur torsdag ettermiddag i begynnelsen av desember sto jeg og omtrent 150 andre rundt juletreet foran Stortinget. Da hadde jeg ennå valget mellom å slutte meg til en eksisterende miljøorganisasjon, eller sammen med noen få andre å sette i gang en helt ny bevegelse. Tjue organisasjoner hadde mobilisert til en serie demonstrasjoner for å kreve et klimabudsjett av regjeringen. Dette var den åttende markeringen. Det ble holdt noen gode appeller. Mest tæl er det åpenbart i Besteforeldrenes klimaaksjon. En politiker fra KrF hadde knapt tid til å si noe som helst, fordi han skulle inn og stemme for sammenslåingen av Troms og Finnmark, men han fikk da i all hast fortalt oss at bare vi gjorde vårt, skulle regjering og storting gjøre sitt. Etterpå ble det spist boller.
Det er kanskje ikke å undres over at Extinction Rebellion Norway allerede nå merker hvordan folk lengter etter virkelig å kunne gjøre seg hørt, sett og respektert i den fortvilte situasjonen vi står i.
Extinction Rebellion Norway kommer kanskje aldri til å gjøre slike spektakulære og heroiske aksjoner som å klatre i oljerigger og kjempe mot bølgene i Barentshavet. Slike har helt klart vært viktige for å rette oppmerksomhet mot norsk oljepolitikk og oljeutvinning i sårbare havområder. Men denne aksjonsformen har ikke endret politikken. Tenk om en samtidig kunne hatt massemobiliseringer foran miljødepartementet, oljedepartementet, statsministerens kontor, og finansdepartementet; aksjoner så pågående og offervillige at myndighetene ikke bare kunne riste dem av seg. Da kunne man ha oppnådd noe! Særlig dersom den plagsomme flokken stadig vendte tilbake, i større antall, med nye metoder, og like offervillig og pågående hver gang.
Historien lærer oss hva som skjer når samfunn ikke møter utfordringene de står ovenfor. Den lærer oss også at samfunn kan foreta brå retningsskift, og at stor forandring er mulig. Men en omveltning kommer ikke av seg selv. Den blir presset fram av folk, og om de lykkes, er det på grunn av antallet som blir mobilisert til handling, disses offervilje og kloke bruk av en kompromissløs ikkevoldslinje som gjør det vanskelig for myndighetene å slå tilbake. Krav om forandring vekker også alltid kreftene som forsvarer det bestående med alle knep i boka, og som har alt å tjene på at forandringsviljen går over i vold og kaos. Det er med stor bevissthet om ansvaret dette innebærer, at Extinction Rebellion har påtatt seg å være pådriver for et klima- og ressursopprør.
Vi kan ikke fortsette å demonstrere på gamlemåten. Vi må studere tidligere sosiale bevegelser som har lykkes, og lære av dem. Slik har Extinction Rebellions strategi blitt utviklet: Sivil ulydighet, direkteaksjoner og ikkevold hånd i hånd med massemobilisering. Aksjonene må utformes slik at de både mobiliserer befolkningen og vekker myndighetene. Mobiliseringen gjør at vi i neste omgang kommer sterkere tilbake, med nye midler, mobiliserer enda flere og bringer myndighetene enda mer ut av komfortsonen. Dette samspillet mellom ikkevoldelig sivil ulydighet i provoserende aksjoner og massemobilisering er særpreget til Extinction Rebellion.
Situasjonen er alvorlig, og opprørserklæringen ovenfor dirrer av dette alvoret. Skal vi vokte oss for det? Kan det bli fanatisk? Vil vi bedre oppnå resultater dersom vi opptrer mer som “Harpo Marx enn Rosa Parks”, slik Bjørn Stærk anbefaler? Humor er selvfølgelig et viktig grep mot myndighetene, og mot egen selvhøytidelighet. Men det er Rosa Parks’ sivile ulydighet som er vårt forbilde. Den var nettopp en del av den veloverveide strategien til National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), som samtidig som den massemobiliserte, ønsket å kjøre borgerrettighetssaken for rettsvesenet. Rosa Parks og andre utviste stort mot for å skape nødvendig endring. Motstanden var massiv, men endringen kom. Den var, som det står i opprørserklæringen til Extinction Rebellion, «i samsvar med vår samvittighet og vår fornuft». Det gir endringskraft. Derfor er det Rosa Parks’ eksempel vi skal følge. Samme hva det koster, vil vi da ha gjort vårt for dem som kommer etter oss.
Se fremtiden i øynene og bli med på opprøret. Vi handler på vegne av livet.