Det begynte med johannesurt

En vinterkveld i 2002 sitter vi i det gamle størhuset hans Gunvald Solbakken på Kverva og bekjenner vår troskap til motstandsgruppa Perikum.

Perikum vokser på Frøyas lyngheier. Mange kjenner kanskje det svenske navnet på planten – johannesurt – best, på grunn av Ulf Lundells sang Öppna landskap. Her får vi høre at johannesurt er bra å blande i spriten. Navnet har planten fått etter døperen Johannes – Jesu forgjenger som led den skjebnen at han fikk hodet skåret av.

Rett nok har planten en gul, lysende krone, men fra tidenes morgen har folk visst at dette er en mirakelplante på så mange måter. Om du plukker den, blir du rød på fingrene. Om du eter den blir du rød på tunga, men samtidig blir du leget for depresjoner og det som verre er. En gang i historia har folk kommet på å blande planten, og gjør man det blir spriten dyprød som døperens blod, og om du så drikker dette blodet blir du et lykkelig menneske – i alle fall for en stund.

Vi var ikke lykkelige der vi satt, men lovte hverandre å drikke johannesurt den dagen vi hadde stoppet vindkraftutbygginga på Frøya, for først da regnet vi med å bli lykkelige. Enda har vi ikke drukket den drammen. Men vi har håp. For enda har ikke maskinene rullet ut. Ikke en lyngtue har enda blitt kjørt ned, og i morgen 2. april får frøyværingene stemme over vindkraftprosjektet.

Det blir andre gang Frøya holder folkeavstemning om vindkraften. Den 12. september 2005 ble den første avstemninga holdt, samtidig med stortingsvalg. Motstanderne hadde da drevet sin kampanje, og grunneiere, teknofrelste og kraftsultne, «grønne» og miljøbevisste utgjorde tilhengerne. Tilhengerne hadde ellers god hjelp av kommunen.
Dagen etter folkeavstemninga hadde avisene følgende å medele:
«Gårsdagens folkeavstemning om vindkraft på Frøya ga 1.177 stemmer for og 1.114 mot. Dermed ble det knepent ja med 51,4 prosent, mot 48,6 prosent nei-stemmer, melder NRK Trøndelag.
- Det er ikke noe klart råd. men jeg er glad for at det ble ja, sier ordfører Arvid Hammernes (V), som er overrasket over at det ble så mange nei-stemmer.
Han etterlater ingen tvil om at han vil bruke dette ja-flertallet for å sikre utbygging av vindkraft på Frøya.» (Kommunal Rapport 13.9 2005)

Arvid Hammernes var en ihuga tilhenger av vindkraftutbygging. Det var forøvrig også alle hans kolleger på teknisk etat i kommunen, der han hadde jobbet før han ble ordfører. En av de tilsatte var faktisk så ivrig at han hadde tillbudt hele Frøya til Statkraft allereie i 2002, og for riktig å demonstrere sin store interesse for snurrige installasjoner hadde han fått laget en miniatyr-«mølle» (med batterimotor) som ble fraktet rundt der kommunen hadde sine informasjonsmøter.

Med en slik kommunal kampanje i forkant, må vi si oss enige med ordføreren, som er overrasket over at det ble så mange nei-stemmer. Når man i tillegg vet at det var få som visste mye om de negative sidene ved vindkraft den gangen, må man vel heller si at frøyværingene var usedvanlig framsynte. Et så stort antall nei burde helt klart ha fått den kommunale ledelsen til å tolke folkets råd nøyere.

I 2019 sier ordføreren at det skal et tydelig råd til før man endrer standpunkt. Det var det ingen som krevde i 2005!

Men tida gikk og vindkraftutbyggerne lot vente på seg. I kommunestyremøte den 24.01.2013 ble krav om ny folkeavstemning fra «Nei til vindkraftverk på Frøya» framlagt.

Kommunestyret avviste kravet om ny folkeavstemning med begrunnelse at det hadde vært gjennomført folkeavstemning i 2005 og at det på basis av kommunestyrevedtak samme år var blitt inngått avtale med utbygger. Dette ble vedtatt med 18 mot 5 stemmer.

Perikum-folka hadde altså blitt til «Nei til vindkraftverk på Frøya», og motstanden var økende både lokalt og nasjonalt.

En del av miljøbevegelsen var begynt å ane at det var noe som skurret, og mange eksperter hadde kommet på banen for å så tvil om vindkraftindustriens fortreffelighet. Vår kommune hadde gått i bresjen for vindkraftutbygging fra dag én, men likevel hadde vi fått samlet inn et betydelig antall navn for å kreve ny folkeavstemning, og vår kommuneledelse lovte å «høre på oss». Det gjorde de vel mest fordi de anså oss som en kuriositet, da også. De mottok våre krav, men avslo vår bønn om folkeavstemning i samme åndedrag som de takket for initiativet.

Men likevel - det ble fortsatt ingen utbygging. Det var ikke lønnsomt nok for kraftutbyggerne! Og årene gikk.
Fra da av har vi hatt en kamp som har engasjert mange. Bygd etter bygd har stått opp mot en utbygging, drevet fram av den norske stat som mangler sidestykke i norsk sammenheng.
Konsesjon etter konsesjon har blitt godkjent på rekordtid, og bygdefolk med sterke følelser for sine landskap har ofte kjempet alene mot dette.

Og der står vi på Frøya i dag, men vi står ikke alene. Motstanden begynner å organisere seg – sammen.

Men kjensgjerningene er klare: 1. april 2019 melder Trønder-Energi og Stadtwerke München sin ankomst til Frøyas lyngheiert. Et vindkraftverk med turbinhøyder på 180 meter skal reises over kystlyngheiene – jaktterrenget og hekkeplassene til den utrydningstrua hubroen.

3600 år med sammenhengende hekking får en brå slutt for den sky fuglen.

Her skal vinden skaffe kraft til tysk storindustri. Regjeringen har inngått avtaler om salg, og skriver det samtidig på klimakontoen.

Norske skattebetalere har gjort det lønnsomt. Norge skaffer München grønn vannkraft, importerer tysk kullkraft som de kan blande med heimeprodusert vindkraft – rett nok til en høy pris for hjemmemarkedet – men alt i alt en vinn-vinn-situasjon.

Norges vassdrags- og energidirektorat og Olje- og energidepartementet har lagt premissene for klima, miljø, natur og energi – alt i en underlig suppe, og alt som vedrører energipolitikk i dette landet er i ferd med å få et anstrøk av cosa nostra.

Nå kjemper vi ikke alene lenger. Vi kjemper sammen. Vi kjemper sammen med en stor del av miljøbevegelsen, Den norske turistforening og mange andre organisasjoner.

Vi kjemper sammen med eksperter fra både inn- og utland som forteller med klare ord at Norge har mer enn nok grønn kraft fra før, og at den norske stat velger å ofre menneskers nærnatur i klimakampens navn – for å slippe å fase ut sin olje.

En vakker dag i februar 2019 er 350 sjeler samlet til fakkeltog og appeller ved utbygningsfeltet for kraftselskapene på Frøya. En nystartet aksjonsgruppe har regien. Det som er utpekt til «vindpark» er med ett en samlingsplass for mennesker fra fjern og nær. Folk kommer fra utbygningstruede områder som Finnskogen, Fosen og Selbu – miljøbevegelsen er der og appellene legger seg skjermende over landskapet. "Vi skal beskytte hvert et reir, hvert et vann og hver en vekst!"

Dette er ikke yrkesdemonstranter. Dette er vanlige folk! Barn, ungdommer, voksne, godt voksne og veldig godt voksne.

Dette er folk som aldri har hevet sin røst mot makta. Plutselig er de som forandret, og roper på et språk som de aldri har uttrykt seg på før – protestbevegelsens språk! Taktfast hamrer de løs mot overmakta – dette er vårt, ligg unna!

Kampen har siden rast på sosiale medier, i lokalpressen, men også ut til hele kongeriket! Varder har vært tent fra Frøya og langt ut over landet med beskjed: Vi er truet, nå er det tid for mobilisering. Vi står sammen.

Og vi har ikke gitt oss! Enda ser vi muligheter. Enda har ikke maskinene rullet ut. Ikke en lyngtue har enda blitt kjørt ned. Selv nå hamrer vi løs på våre sentrale myndigheter, finner juridiske snublesteiner, og har motet.

«Nei til vindkraftverk på Frøya» har tvunget fram en ny folkeavstemning! Den folkeavstemninga vi ikke fikk i 2012 blir avholdt tirsdag den 2. april.

Folk møter mannjevnt opp til forhåndsvalg. Stemmeurnene er flyttet ut i butikker og der folk ferdes nå, og engasjementet er stort. Folk ser at de kan gjøre en forskjell, at politikerne kan beveges, i alle fall lokalt.

Lovnader om 3-4 arbeidsplasser, og 10-11 millioner kroner til kommunen i form av engangskompensasjoner imponerer ingen, og er derfor ikke et stort samtaleemne. Her er heller ikke grunneierne så store at de utgjør en trussel for folkemeninga. Det er heller slik at de klager over mangel på informasjon.

Men samtidig vet man at det er statsmakta som har lagt premissene og føringene, og flere tenker at det som nå skjer er det verste angrepet på norske bygdesamfunn noensinne. Det er ingen fremmed makt som har sørget for dette overgrepet men våre egne, sentrale politikere. Folk over hele landet våkner. Folk over hele landet sier nå klart og tydelig: NOK ER NOK!

Det startet i Gunvalds størhus en vinterkveld i 2002.

Enda har vi ikke drukket den drammen med rød johannesurt – men vær sikker, det kommer en dag da alle forstår at dette angrepet på norsk natur vil framstå som en skandale uten sidestykke.

Da skal vi svinge glasset!