Den tenkende planeten

I et foredrag i 1990 fortalte økofilosofen Arne Næss at han på det meste hadde klart å tenne primusen sin tre ganger med én fyrstikk. Lynraskt førte han den sprakende fyrstikken ned i rødspriten. Der sluknet fosforet før det var utbrent. Men på vei ned hadde fyrstikken antent gassen som rødspriten avga. Så nappet han fyrstikken fort tilbake. Slike historier fra Arne Næss’ hytte oppunder Hallingskarvet har gitt den vekstkritiske delen av norsk naturvern en stor økopietistisk himmel å samle seg under.

«We ... might as well get good at it».
Ja, hva tror dere vi «like godt kan bli gode til»? Og hvorfor? I forrige essay tilførte jeg det økomodernistiske manifest en kraftsosialistisk vri. Derved så den amerikanske økomodernismen i seg selv ganske ensidig tekno-optimistisk ut. Det er den ikke. Som med den norske økopietismen kommer også denne tankeretningen utstyrt med en stor himmel.

Langsiktighet er et nøkkelord. Det er bare litt over femti år siden NASA-forskeren James Lovelock oppdaget at hele jordkloden var ett kjemisk system. Jorden, oppdaget han, var kjemisk ustabil, men i dynamisk balanse, omtrent som en organisme. Lovelocks sjokkerende innsikt var at jordens dynamiske balanse var god for livet, samtidig som denne balansen ble skapt av livet.

Den muligheten som NASA ga oss til å se jorden utenfra var viktig både for miljøbevegelsen og den nye klimavitenskapen. I 1966 startet biologistudenten Stewart Brand en folkeaksjon for å få NASA til å frigi bilder av jorden tatt fra verdensrommet. NASA likte det dårlig, for bildene, hvis de fantes, var militær informasjon, og Brand ble utvist av Berkely for sin aktivisme. I 1968 gikk NASA likevel med på å frigi bildene, og Brand ble en av de første til å publisere dem. Det gjorde han på forsiden av det første nummeret av hans første tidsskrift, «Whole Earth Catalog».

Brand var «hippie», men ikke sosialist, og ble den ikke-sosialistiske motkulturens fremste nettverker, i California. Sosialistene i USA, «the new left», jobbet innenfor det etablerte politiske system, for å trekke USA til venstre. «Hippiene» jobbet på typisk amerikansk vis med å frigjøre seg fra den undertrykkende staten. De bygde alternative samfunn, ofte i villmarken, og trengte praktisk og teknologisk kunnskap, like mye som kunnskap om den nye åndeligheten. Brand forsynte hippiene med begge deler; en dose Zen-buddhisme, og en dose praktisk kunnskap om hvordan man kan bygge et kuppelformet hus av leire. Brand gjorde også Lovelocks Gaia-hypotese kjent for allmennheten (gjennom sitt tidsskrift Co-evolution Quarterly) og var blant annet økologisk rådgiver for senator Jerry Brown på slutten av 1970-tallet. Det er samme senator Jerry Brown som nå fronter USAs motstand mot Trumps klimapolitikk.

Siden 1996 har Brand ledet The Long Now Foundation, en tenketank for lange tanker. Det var her den nye økomodernismen ble unnfanget, og Brand var med å skrive The Ecomodernist manifesto i 2015.

Bildene av jordkloden sett fra rommet ble ikke bare ikoniske i kulturen. Sammen med kjemiske målinger av atmosfæren og havet ble de startskuddet til studiet av jordkloden som ett integrert system. NASA ble skapt av den kalde krigen, men kommer kanskje å huskes som den viktigste leverandøren til den nye «Earth science», jordvitenskapen. Fortsatt leverer NASA viktige bidrag til denne vitenskapen.

Når man studerer noe som er veldig stort, som jordkloden, så blir tidsspennet ofte langt. Når man skal gjøre det store til politikk, må man derfor tenke langsiktig. I 2015 ble Parisavtalen det første globale politiske vedtaket basert på jordvitenskapens innsikter. Den er skjør, men hvis den ikke rakner, så vil den følges opp, av nye avtaler. Sikkert også av nye løftebrudd. Men kanskje tar vi to skritt fram for hvert tilbake. Det er vår forpliktelse til våre barn og til fremtidens generasjoner at vi skalta to skritt fram for hvert tilbake. Det er dette som er mitt premiss: Vi skal redde humanismen. Og etter hvert som befolkningen vokser må vi lage nye og bedre «parisavtaler».

Hva skjer så i 2115, når Parisavtalen feirer hundre år? Kommer vi til å si «nå har vi klart det, nå har vi en klode i balanse, og menneskeheten påvirker ikke lenger det globale klimaet. Så nå kan vi legge ned FNs klimapanel, og slappe av»?

Ja, hva skal vi tro? Menneskeheten begynte å endre jordklodens overflate for 11 000 år siden, da vi fant opp byene og landbruket. Vi begynte å endre det globale klimaet for omtrent 200 år siden, da vi fant opp dampmaskinen. Noen bekymrede klimaforskere vil nå manipulere klimaet ved hjelp av klodeingeniørkunst, «geoengineering». Vi kan for eksempel gjødsle havene med jernoksid, for å stimulere karbonspisende bakterier. Andre mener dette er en dårlig idé. Vi er ikke i nærheten av å forstå hva vi driver med, ennå.

De siste har nok rett. Vi blir imidlertid ikke kvitt klodeingeniørene, for vi har allerede begynt. Bare det å redusere CO2-utslippene er et forsøk på å manipulere det globale klimaet, selv om manipuleringen er passiv heller enn aktiv. Massiv treplanting er også klodeingeniørkunst.

Uskylden er tapt. Verdens politikere kommer til å ha mer enn nok å henge fingrene sine i, når representanter for jordklodens 11 milliarder mennesker skal signere «parisavtalen» anno 2115. Samtidig vil jordvitenskapen ha gjort store framskritt og klodeingeniørkunsten være bedre informert. Det er femti år siden Stewart Brand innså implikasjonene av at vi former det globale økosystemet: «We are as gods and might as well get good at it». Dette kommer ikke til å gå over.

Enda mer stormannsgalskap?

Geologer diskuterer nå om hele jordkloden er på vei inn i en ny geologisk epoke. De kaller den Anthropocene, menneskehetens tidsalder. Det er den skrivende apens tidsalder. Noen mener at Anthropocene startet med jordbruksrevolusjonen, andre at den startet med dampmaskinene. Andre avfeier hele problemstillingen. Det å oppkalle en geologisk epoke etter mennesket er bare et uttrykk for stormannsgalskap. Vi er her sammen med andre vil de si. Vi overlever bare hvis vi finner tilbake til en verden hvor vi sameksisterer med andre livsformer.

Astrobiologen David Grinspoon mener ikke at mennesket tenker for stort om seg selv med begrepet Anthropocene. Snarere tvert i mot. Vi tenker for lite. De epokene som slutter på -cene er som sekunder i jordklodens år, krusninger i Jordens naturhistorie. Eoeneer sesonger i jordklodens år. Det er fire av dem. Menneskeheten, mener Grinspoon, har nylig startet den femte.

Ubeskjedent på grensen til det latterlige?

Tja, en av det 20de århundres store evolusjonsbiologer, John Maynard Smith, har gitt oss noe å tenke på. Han skrev en bok om det han kalte evolusjonens «store overganger». Slike store overganger inkluderer utviklingen av kromosomet (hvor mange gener kobles sammen, og kan rekombineres), og utviklingen av to kjønn (hvor kromosomene til ulike ættelinjer bli koblet sammen, og gir mulighet til nye rekombinasjoner). De store overgangene i naturhistorien har flere ting felles. De har gitt livet på jorden en ny måte å overføreinformasjon på, fra en generasjon til den neste. Og de har gitt livet på jorden en ny måte å kombinereinformasjon på.

Utviklingen av kromosomet og to kjønn ga ikke jordkloden en ny spesifikk art, som «løve» eller «grantre». De store overgangene ga livet en ny måte å utvikle seg på. Livet utviklet en ny kreativ kraft; en ny måte å være nyskapende på.

Maynard Smith mente at utviklingen av det muntlige og skriftlige menneskespråket er en av naturhistoriens store overganger. Livet har begynt å tenke på en ny måte.

De store overgangene i naturhistorien har også det til felles at de har vært med å skape nye eoner. Så kanskje er vi selve begynnelsen på et nytt eon. Tenk dere hundre millioner år fram i tid, og at noen eller noe da sier; «for hundre millioner år siden startet jordklodens siste eon». Hva vil i så fall denne fremtidens geolog se på som kjennetegnet for denne siste store overgangen? Davis Grinspoon, astrobiologen, mener det ikke vil være jordbruksrevolusjonen, dampmaskinene eller de menneskeskapte klimaendringene vi nå ser. Disse geologiske krusningene vil være tilbakelagte sekunder i jordklodens historie.

Heller ikke menneskespråket, kunsten og vitenskapen vil i seg selv være det avgjørende øyeblikket for det nye eonet. Nei, det de framtidige geologene vil se tilbake på, er en helt bestemt bruk av den kunnskapen vi nå skaper med vårt språk og vår kultur. Nemlig jordvitenskapen, eller klimavitenskapen, og de første forsøkene på å endre våre handlinger slik at vi endrer det globale klimaet.

Husk på en ting til: Vi er ikke den første livsformen som endrer hele jordklodens økologi. De grønne bakteriene gjorde det før oss, når de utviklet fotosyntesen. Men vi er de første som vet at vi gjør det. Jordkloden har fått en beboer som begynner å se jordkloden utenfra, og som på det grunnlaget prøver å endre det globale klimaet. Jorden har fått en type «selvbevissthet». Den har blitt det Grinspoon kaller Terra Sapiens, den tenkende planeten.

Det er ikke sikkert vi klarer det. Kanskje luker vi oss selv ut av naturhistorien. Kanskje svinner vi hen gradvis, som krigere i gale Mad Max-stammer, eller som øko-pietistiske fanatikere i en eller annen versjon av Margaret Atwoods Gilead.

Men kanskje klarer vi det. Og hvis vi klarer det, altså hvis vi kommer gjennom klimaendringene med humanismen og sivilisasjonen i behold, så gjør vi det fordi vi kollektivt tar hensyn til den kollektivt produserte kunnskapen om det globale klimaet. Hvis vi klarer å ta hensyn til klimapanelets prognoser de neste hundre årene, så kan vi klare det i to hundre år, i tusen år, og da kan vi klare det i ti tusen år. Ti tusen år er ikke så lenge; det er elleve tusen år siden de første byene oppsto. Etter ti tusen år med et fungerende FN og et fungerende klimapanel, vil vi være et stykke på vei inn i det nye eonet.

«Hva!», tenker du kanskje, «det er da åpenbart at ingen eksisterende politisk institusjon, som FN, vil finnes om ti tusen år!»Ja, FN vil sikkert ikke hete «UN», og hovedkvarteret ligger muligens ikke i USA. Kanskje er institusjonens primære språk en etterfølger av dagens swahili, og kanskje ligger hovedkvarteret i en ikke ennå bygget by i dagens Kongo, i et land som ikke lenger heter Kongo.

«Når det henger en pistol på veggen...» Romerriket falt. Må vi falle? Poenget med å tenke seg muligheten av et FN anno år 12015 er ikke å spekulere i om hovedkvarteret ligger i Kongo eller Kina. Poenget er at spekulasjonen om år 12015 orienterer oss her og nå. Vi trenger en langsiktig tenkning som forbinder oss med det tjueandre århundre. Det tjueandre århundre forbinder oss videre, med de mange århundrene som vil følge. Den lange forbindelsen må skapes gjennom identifisering. Vi må se oss selv i 2115, se hundreårsjubileet for Parisavtalen. Se oss selv videre, til 12015.

Arne Næss er kjent for følgende dialog, skrevet av ham selv, en gang på 1980-tallet:

NN: Er du en optimist eller en pessimist?

Arne Næss: Jeg er en optimist!

NN (forbløffet): Virkelig?

AN: Ja, i forhold til det tjueandre århundret er jeg en overbevist optimist.

NN: Du mener selvfølgelig det tjueførste århundret?

AN: Nei, det tjueandre!

Det tjueførste århundre er tapt. Vi vil synke dypt ned, før vi begynner oppturen, mente Næss.

Økofilosofen ønsket å skape stort økologisk engasjementet med denne samtalen. Jeg tror ikke at han lyktes. Snarere tvert i mot. Han skapte en fremmedgjøring mellom oss og det kloke tjueandre århundre. Problemet med Næss sin visjon er at han fremstilte oss som en katastrofe, og at han gjorde det vi kan kalle «Den kloke tiden» fremmed for oss. Da kan vi like godt ta en pakketur til – til Hellas, nei si Great Barrier Reef – mens vi ennå kan. Etter oss kommer uansett syndefloden.

Stewart Brand gjør det motsatte av Næss. Han lager den lange identifiseringen. The Long Now Foundation ble i følge seg selv startet i «01996». Brand og hans venner la inn et tall til i tidsregningen, derfor «01996» heller enn «1996». Det gjør det mulig å fortsette vår tidsregning etter år 9999. Vårtidsregning. År 12015 tilhører oss. Vi kan ta langsiktig ansvar. En global sivilisasjon må være er en langsiktig sivilisasjon.

Den langsiktige sivilisasjonen er Terra Sapiens, den tenkende planeten, som refleksivt, langsomt og klokt regulerer sitt eget klima, til det beste for dens innbyggere. Vi har begynt. FN og dets klimapanel er genuine nyvinninger, både i sivilisasjonenes kulturhistorie og i jordklodens naturhistorie.

Når vi gir slipp på katastrofescenariet kan vi omfavne tanken om «tjene litt mindre og leve litt mer», for motsatsen til evig økonomisk vekst er ikke økonomisk kollaps. Vi kan gi slipp på frykten for fantastiske innovasjoner som atomkraft og kunstgjødsel. De leder oss ikke mot planetens undergang, for vi vet at regulatoriske myndigheter, fysikere og bønder kan forvalte disse teknologiene med vett og forstand. Og så kan vi etablere Terra Sapiens, den langsomt tenkende planeten og det lange nå. Den vil bli det største viet, og den vil bli det eneste viet uten noen utside, annet enn solen og månen.